Meny

En fornemmelse av skjebne

Illustrasjonsfoto: Scanpix
Illustrasjonsfoto: Scanpix

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi går inn i en julefeiring etter klassisk oppskrift. Men noe er annerledes denne julen.

Gradestokken viser kalde, gode grader, slik det skal være, snøen ligger hvit over landet, slik det skal være, og kassaapparatene slår an de siste tonene i sin månedslange julekonsert. Slik det skal være.

Men noe er annerledes denne julen.

Et sted under julestemningen har en uro kilt seg inn. En dyp uro som dreier seg om hele menneskehetens eksistensgrunnlag. En fredsprisvinners ubehagelige sannhet kombinert med forskernes kjølige fakta om hva som skjer med klimaet på jorden har slått sprekker i grunnmuren i våre trygge gode liv.

Det er en fornemmelse av at vi er i en skjebnetid. Det er fornemmelse av at de neste 10-20 årene vil være avgjørende for om vår sivilisasjon skal bukke under, eller om dette blir et vendepunkt som tvinger fram en måte å leve i større harmoni med jorden vår.

I en slik tid velger den enkelte sitt ståsted: Skal dette være slutten, eller er det bare begynnelsen på noe nytt?

Det handler om hvilket perspektiv du inntar. Her er ett:

Forestill deg at du er en dokumentarfilmskaper fra en annen planet. Du har ankret opp i ytterkanten av jordens atmosfære, hvor du i fred og ro, og ved hjelp av en supertelelinse, kan filme det myldrende, fascinerende livet på denne blå planeten i minste detalj.

Det første du zoomer inn på er ei maurtue. Du registrerer at de seksbente vesenene har organisert seg godt. Du ser de trafikkerte veiene inn og ut av tuene deres, og observerer at det finnes samspillregler, lover, struktur og en brutal orden der.

Du ser bitte små skapninger frakte mat og byggematerialer inn og ut av tuen, mens andre frakter etterlatenskaper og overflødige ting ut igjen. De er flittige og ustoppelige, og de tusenvis individene opptrer nesten som om det var en eneste stor superorganisme.

Særlig når en fare utenfra truer.

Når en pinne stikkes inn i bolet, når et rovdyr nærmer seg, når en maurhær fra en annen tue angriper, opptrer tuen som en samordnet krigsmaskin, hvor skjebnen til den enkelte blir underordnet hensynet til hele det lille samfunnets eksistens.

Sa zoomer du ut, og oppdager at fenomenet gjentar seg, bare i større skala. 100 kilometer over bakken fremstår menneskenes samfunn på jorden som maurtuer. Noen gigantiske og uoversiktlige, andre små og enkle.

Du ser de trafikkerte veiene inn og ut av byene deres, og observerer at det finnes samspillregler, lover, struktur og en brutal orden. Du ser bitte små skapninger suse inn og ut av storbyene sine på motorveier. Du ser dem bygge opp og rive ned.

Du ser noen av dem frakte matvarer og byggematerialer inn i byene, mens andre frakter etterlatenskaper og overflødigheter eller bare seg selv ut igjen.

De er flittige og ustoppelige og de mange millioner individene opptrer nesten som om det var en eneste stor superorganisme.

Særlig når en fare utenfra truer.

Som nå.

Aldri er menneskets storhet så tydelig som i krisetider. Krig gjør hverdagsmennesker til helter som ofrer seg for et større formål. Sult, flom og uvær lokker fram mauren i oss. Vi trekker sammen som en eneste stor superorganisme og går til felles front mot krisen.

I uroen som rir mange i disse dager, vokser denne kraften fram. Al Gore er en av mange budbringere, og budskapet har landet. Noen har pirket borti maurtuene, og nå samles troppene.

Og ærlig talt: Når det gjelder dette og alt annet, går mennesket mauren en høy gang.

Denne menneskearten du ser i telelinsa di har skapt konstruksjoner så avanserte og kompliserte at det grenser til magi. Store sølvfugler sveiper over himmelen, bygninger skraper skyene. De har hentet ned biter av månen, de har skapt gigantkonstruksjoner og de har temmet atomer. De har satt elektronene i arbeid, slik at de kontinuerlig bærer kunnskap, tanker og idéer over de store finmaskede elektroniske nettene som dekker overflaten.

Sett der oppe fra, kan det nesten virke som den blå jorden er en levende organisme i seg selv, og at denne myldrende menneskeheten er dens bevissthet.

Som om jorden, født som en stein i et kaldt verdensrom, gjennom milliarder av år langsomt har utviklet seg til en tenkende skapning vel vitende om hvem den er og hva som omgir den.

Mennesket er det ypperste denne planeten har skapt. Uten mennesket er jorden som en hjernedød grønnsak. Vi er planeten, født av dens søle og vann, og sluppet fri til å vandre rundt på dens overflate som dens øyne, ører og hender.

Og en dag, når jorden ikke lenger kan redde seg selv ved hjelp av sitt mesterverk mennesket, blir det mennesket som forlater den for å sikre at dens liv fortsetter. Et annet sted. På en annen jord. Ved en annen stjerne.

Det vi har skapt, har vi skapt ved å samarbeide. Ikke en bil kunne bygges uten samarbeid, ikke en skyskraper, ikke en sykkel. Store multinasjonale selskaper ville ikke eksistert, stater ville gått i oppløsning, sykehus og helsevesen ville vært en fattig drøm. Vi er eksepsjonelt gode til å samarbeide i normale tider, og guddommelig gode når faren truer.

Den voksende erkjennelsen om krise som fredsprisen og Bali-møtet er utslag av er de første tegnene på at den enorme kraften og evnen til samarbeid vi har utviklet er i ferd med å våkne til et nytt slag. Jorden trenger oss.

Vi kommer ikke til å skuffe henne.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus