Nordisk verdenspop
Nordisk verdenspop
Shout Out Louds har med «Our Ill Wills» laget en av årets aller beste plater. Det måtte vi selvfølgelig snakke litt med dem om.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
ABC Nyheter møter Shout Out Louds gitarist/vokalist Adam Olenius og trommis Eric Edman backstage på Hulen, mellom lydsjekk og konsert. Gutta virker litt slitne etter en lang kjøretur over fjellet, men er i godt humør og snakker gjerne om arbeidet med deres fabelaktige andrealbum, «Our Ill Wills».
- For å begynne med det grunnleggende - hvor og når ble plata spilt inn?
- Innspillingen skjedde hjemme i Stockholm i løpet av noen måneder i fjor høst, forteller Olenius.
- Da vi begynte hadde vi faktisk bare hatt rundt en måned fri siden vi kom hjem fra turneen med den forrige plata, en turné som varte i nærmere tre år. Vi var veldig lystne på å spille inn det nye materialet og få det ferdig før jul. Planen var faktisk å slippe plata til våren, men ting tar tid...
- Vi spilte inn i tre forskjellige studioer, sammen med vår gode venn Björn Yttling. De kjente og trygge omgivelsene gjorde at det ble litt som å dra på jobb, det var liksom en vanlig dag på kontoret hver gang vi gikk til studioet for å spille inn. Vi tok oss god tid, noe som delvis var vårt valg og delvis ble slik på grunn av Björn.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Björn er en travel mann, og satt nærmest med én hånd på miksebordet mens han sjekket mail med den andre, ler Eric.
Av og om Stockholmere
Tekstlig er «Our Ill Wills» et ganske direkte album, fylt med historier om og referanser til venner, familie og små hendelser. Den direkte formen gjør at tekstene virker personlige og ekte, noe Adam kan bekrefte at de er.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Den eneste teksten som har en oppdiktet historie på «Our Ill Wills» er «Time Left for Love», sier han og gliser før han innrømmer at han faktisk nesten ble påkjørt av en Caterpillar-snøplog en gang, som det nevnes i teksten.
- På «Howl Howl Gaff Gaff» hadde vi ingen helt oppdiktede tekster, og jeg ville se om jeg klarte å skrive en slik låt til dette albumet. Det endte opp med at jeg blandet inn noen virkelige personer og hendelser, men generelt er det en fiktiv låt, og jeg syns den funker bra.
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Jeg skriver egentlig bare tekster om reelle personer og hendelser i livet mitt, og det har jo sine sider, forteller Adam.
- Det fine er at sangene blir mer personlige da, og man får kanskje ut noe man ikke har så lett for å snakke om. På den annen side er det veldig vanskelig å skrive tekster når man turnerer. Når man er på turné går man jo glipp av hendelser hjemme som vanligvis ville inspirert tekster.
- Den kreative prosessen blir for min del veldig bremset av å være på turné, når man bare spiller de samme låtene hele tiden, innrømmer Adam.
- Jeg er ikke en av dem som kan sette seg ned før lydsjekk og lage riff og skrive tekster. Man ser jo mye rart på turné og kan få inspirasjon av det, men det blir mest at man samler ideer som suvenirer.
- Mesteparten av tekstene på «Our Ill Wills» ble faktisk skrevet i løpet av den korte tiden vi hadde fri mellom turneringen og innspillingen. På turneen klarte jeg ikke å skrive noe, men da jeg kom hjem og så alt jeg hadde gått glipp av, både positivt og negativt, strømmet inspirasjonen på.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
- Hva ligger i tittelen «Our Ill Wills»?
- Albumet er jo litt elakt og personlig tekstmessig, og det er liksom våre mørke sider som kommer fram her, svarer Adam.
- Jeg liker musikk som er litt kynisk og slem. På denne plata har vi prøvde å blande noe litt slemt med snill musikk - melodiene er søte, mens temaene ikke er så koselige. Alle har jo en litt ond side, som man prøver å forandre eller gjemme vekk. Hos oss kommer den fram gjennom musikken.
Favorittlåter
Når jeg spør Adam og Eric om de har noen favorittlåter fra albumet, drar de litt på det.
- Det er litt vanskelig å si, for noen låter er sköna å spille, mens i andre kan en like tekstene veldig godt. Når det gjelder tekstene liker jeg... Hmm...
Adam tenker noen sekunder før han utbryter, smilende:
- Jeg syns alle tekstene er bra.
- Min favoritt å spille er «Hard Rain», sier Eric, og Olenius stemmer i:
Artikkelen fortsetter under annonsen- Den er fantastisk gøy å spille live. Det er noe med dynamikken som oppstår der, når alle bidrar med sitt personlige preg og vi drar i samme retning. Det blir en gruppefølelse da som gjør at det hele føles veldig kollektivt.
- Avslutningssporet «Hard Rain» er litt i samme stil som avslutningssporet på forrige plate, litt mer bråkete og utsvevende enn resten av plata?
- Man skal avslutte alt med en eksplosjon, svarer Adam raskt.
- Neste album skal faktisk være en temaskive, hele albumet skal låte som en krysning av «Seagull» og «Hard Rain», fleiper Eric.
Artikkelen fortsetter under annonsenBlanding av stiler
- Inspirasjonen til tekstene kommer altså fra Stockholm, men hvor har dere hentet den musikalske inspirasjonen fra denne gangen?
- Off, det er så mye forskjellig, det varierer fra låt til låt, sier Adam.
- Men generelt var vi veldig opptatt av rytmer på dette albumet. Vi jobba mye med at det skulle være tydelige rytmer i alle instrumentene, ikke bare trommene. Til og med tekstene ble til med det i bakhodet. Som inspirasjon til akkurat det hørte vi en del på jazz, litt latino og en del musikk man vanligvis ikke forbinder med Shout Out Louds.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Når det gjelder melodiene, hentet jeg mye inspirasjon fra eldre musikk, fortsetter Olenius.
- Tom Waits, Chet Baker, klassisk pop og jazz. Jeg liker mye dynamikk i melodiene, når det høres ut som hver tone er gjennomtenkt.
- Arrangementene er på sin side inspirert av både nyere musikk, som Electrelane, og mye forskjellig musikk fra 70- og 80-tallet, fra Neu! til tidlig Fleetwood Mac og Pet Shop Boys.
- Det jeg liker best er når vi klarer å blande ulike stiler og få det til å sitte godt sammen. Ta «Parents Livingroom», for eksempel, den kan vel best beskrives som sigøynerdisco, med måten trekkspillet (live, journ.anm.) står i kontrast til trommene.
Grundig forarbeid
- Hvordan var arbeidet med «Our Ill Wills» i forhold til arbeidet med forrige plate?
- Det at vi skulle spille inn i Stockholm sammen med Björn gjorde at vi jobbet på en litt annen måte enn vi gjorde med «Howl Howl Gaff Gaff», forklarer Adam.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
- Den plata ville vi at virkelig skulle låte som en debutplate, som om man var i øvingslokalet sammen med oss. Vi tok rett og slett med alle låtene våre rett fra øvingslokalet til studioet og spilte dem inn som de var. Den siste låta ble faktisk skrevet dagen før vi begynte innspillingen, sier Eric og ler.
- På den måten beholdt vi det naive og impulsive i musikken, fortsetter Adam.
- Jeg vil ikke si at vi analyserte mer da vi jobbet med «Our Ill Wills», men vi jobbet definitivt mer med hver av låtene. Siden vi skulle jobbe med Björn senere, fikk vi låne studiotid med ham til å spille inn idéer underveis i forberedelsene. Han jobbet jo konstant med andre band, men hvis han fikk to timer ledig, hoppet vi inn og spilte inn litt.
- I tillegg brukte vi mye tid i øvingslokalet på å finpusse på låtene og arrangementene. I forhold til forrige gang var alle i bandet mye mer involverte denne gangen, og alle bidro til utviklingen av sangene. Vi hadde bare 11 låter da vi spilte inn den første plata, men vi hadde ikke så mange ekstra denne gangen heller. Vi fokuserte mer på kvalitet enn kvantitet.
Artikkelen fortsetter under annonsenKilling your darlings
- Vi forkastet også en del idéer som var for like andre sanger eller ikke utviklet seg videre. Av og til må man bare innse at man ikke kommer noen vei. Det beste eksempelet er en låt vi skrev like etter «Howl Howl Gaff Gaff» var ferdig. Vi var veldig fornøyd med den, og da vi spilte den live en gang i Los Angeles, syns vi den var fantastisk - den måtte være med på neste album. Men da vi prøvde å spille den inn et halvt års tid senere, funka det ikke, og vi ga opp.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Passende nok het den «Writer With a Block», småler Eric.
- Det er mulig vi prøver å gjøre noe ut av den igjen, men da må det være noe spesielt, sier Adam og tenker litt før han spør:
- Har du sett «The Squid and the Whale»? Hvis vi skal gjøre denne låta igjen, må den bli i stil med musikken som er helt på slutten av den (Lou Reeds «Street Hassle»), med bare strykere og sang, sier Adam mens han ser drømmende ut i luften.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Ellers får vi gi den til Kylie Minogue, utbryter han før de to forlater rommet for å hvile litt foran det som vil bli husket av meg som en av de beste konsertene jeg var på i år.
Se musikkredaksjonen sine lister over årets beste musikk 2007:
Del 1: (Siv Marte Lorås/Paul A. Nordal)
Del 2: (Trygve Mathiesen/Vibeke Saugestad)
Del 3: (Stein H. Olaussen/Øyvind Andreassen)
Del 4: (Øyvind Moen/Espen A. Amundsen)
Del 5: (Tom Skjeklesæther/Lennart Persson)
Del 6: (Øyvind Pharo/Øyvind Andreassen)