Meny

Årets musikk, del 6

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det siste paret ut i årets musikk-kåringer er Blues Grooves Øyvind Pharo og musikkjournalist Johnny Andreassen. To menn med mye på hjertet.

Øyvind Pharo: musikk spaltist ABC Nyheter

BLUESGROOVE TI PÅ TOPP:

1. James Blood Ulmer: Bad In the City (Hyena)

Fra en basis i den harmolodiske musikken han spilte i gruppa til frijazz-pioneren Ornette Coleman rundt 1980 har sangeren og gitaristen Ulmer i det seneste tiåret tatt bluesen inn i nye og ukjente territorier. "Bad Blood In the City er et foreløpig høydepunkt av hans omdefinering av blues på CD. Lving Colour-gitaristen Vernon Reid er både produsent og medvirkende musiker. Innspillingen er gjort i New Orleans , og Katrina-katastrofen spøker i bakgrunnen. Coverversjoner av tungvektere som Bessie Smith, Son Houes, Howlin' Wolf, John Lee Hooker og Junior Kimbrough.

2. Tinariwen: Water Is Life (World Village)

Ørkenbluesens konger laget denne platen på hjemmebane i Bamako, Mali. Hypnotisk tranceblues som har mye felles med Hill Country Blues fra Nord-Mississippi.

3. JJ Grey & MoFro: Country Ghetto (Alligator)

Tredje album fra denne unge gruppa fra Floria ble snappet opp av Alligator records, som dermed har fått en ikke ubetydelig profilforbedring av katalogen. De to første albumene er nettopp nyutgitt av Alligator. Blue-eyed soul og swamp rock i tradisjonene fra Eddie Hinton og Tony Joe White. Tittelsporet krysser country-hiphop a la Bubba Sparxx med Sly 6 the Family Stone.

4. Grinderman (Anti)

Med tre av medlemmene fra Bad Seeds har Nick Cave laget det ultimate garage-blues-bandet med et møkkete, desperat og herlig brutalt oppkok av punk og blueselementer.

5. Heavy Trash: Going Out With Heavy Trash (YepRoc)

Album nr. 2 fra Jon Spencer og Matt Verta-Ray under Heavy Trash-banneret overgår det første. Albumet er mer fokusert om rockabilly og hardcore country, og en dose garasje R&B, mer strippet og samtidig oppfinnsomme låter med de mest ekstreme hiccup-eksesser i Charlie Feathers' ånd. Med backing fra blant andre de genierklærte The Sadies er denne plata en nytelse fra begynnelse til slutt, og omslaget er totaldesignet som en tegneserie om to musikanter på loffen.

6. Omar Dykes & Jimmie Vaughan: The Jimmy Reed Highway (Ruf)

7. Sharon Jones & The Dap-Kings: 100 Days & 100 Nights (Daptone)

8. Watermelon Slim & The Workers: The Wheelman (Northern Blues)

9. Black Diamond Heavies: Every Damn Time (Alive)

10. Doyle Bramhall: Is It News (Yep Roc)

To sterke norske utgivelser:

Kid Andersen: The Dreamer (Blue Mood)

Tredje soloalbum fra den USA-utflyttede telemarkingen. No-nonsense-bluesgitar blant annet med nydelige elementer fra både surfmusikk og Jimmy «Fast Fingers" Dawkins, men det meste er eget stoff og i egen tapping. Strålende!

Grande: Uppers, Downers, Screamers & Howlers (Sonet)

Gitarist Kjetil Grande med fortid i Good Time Charlie knalldebuterer på CD som soloartisten Grande med utelukkende originalt materiale som tøyer bluesen i nye retninger. Særpreget vokalist og spennende produksjon.


Årets tidligere uutgitte:

Muddy Waters/Johnny Winter/James Cotton: Breakin' It Up & Breakin It Down (Sony Legacy)

Tidligere uutgitte liveopptak fra tre forskjellige konserter fra lanseringsturneen for Muddy Wates' «Hard Again», hans comeback-album på Blue Sky i 1977. Hele studiobandet i aksjon og med de tre som vokalister. Høydepunkt: Muddy Waters'1948-hit «I Can't Be Satisfied» med dødelige doser slidegitar.

Årets sentimentale favoritt:

Jenny Wolfe & The Pack (Steady Boy Records)

Tenåringsband fra Austin med Jenny Wolfes klokkeklare jenterøst som største kapital er produsert av rootsrocker Fred Krc, også kjent som trommeslager i Roky Erickson & The Aliens. Sterke originaler og modne versjoner av 60-tallsinspirert covermateriale. Ericksons «Starry Eyes» er en vinner.

Anbefalt, men ikke hørt:

Dion: Son of Skip James (SPV)

Fire av fem stjerner i All Music Guide, og er en oppfølger til hans sensasjonelle og bluesprisnominerte «Bronx in Blue» fra 2006. New York-rockeren og dooowop-stjernen fra The Belmonts var også en bluesmann i sin ungdom og oppptrådte på Newport samtidig med Fred McDowell, Skip James og Mississippi John Hurt som påvirket så mange andre av Dylan-generasjonen.

Marie Knight: Let Us Get Together (MC records)

Marie Knight sang gospel sammen med Sister Rosetta Tharpe, gjorde originalversjonen til Muddy Waters' innspilling av «Got My Mojo Working». Nå har hun laget en hyllestplate til Reverend Gary Davis produsert av Larry Campbell og med Kim Wilson på munnspill. Den er bestilt, men ikke mottatt. Garantert en stor plate.

Kompilasjoner/Compilations:

People Take Warning. Murder Ballads & Disaster Songs. 1913 - 1938 (Tompkins Square Records) (3 CD)

Trippel-CD med 70 låter innpakket i foto/kunstalbum med usannsynlig virkningsfull visuell dokumentasjon, innledning av Tom Waits. Dette er et musikalsk epos om legendene og de anonyme som bygde verdens mektigste nasjon, om de menneskelige omkostninger og balladenes kollektive hukommelse om det som skjedde. Populærmusikkens grunnfjell av blues og skillingsviser: Grayson & Whitter «Tom Dooley» 1929, Charley Patton «High Water Everywhere part 1 & 2», Furry Lewis' «Stacko-Lee», frank Hutchisons «Titanic», Clarence Ashley «Naomi Wise». Ulykker, hevndrap og horror til musikalsk akkompagnement.

The Ike & Tina Turner Story. 1960 - 1975. TimeLife/WEA (3 CD)

Nylig avdøde Ike Turner kan minnes ved innkjøp av denne gedigne samlingen som er den beste på markedet med Ike & Tina. Nesten alt det viktige fra karrieren er med, bortsett fra Phil Spector-produksjonene fra 1966. Derfor er bare ekteparets live-versjon av «River Deep Mountain High» representert. Det er et beundringsverdig tverrsnitt fra en platekarriere med en svært uoversiktlig diskografi som finnes i et villnis av store og små plateselskaper. Dette er hisitorien om rock'n'roll, soul og funk filtrert gjennom et utrolig artistpar.

Vee Jay: The Definitive Collection: Shout Factory (4 CD)

Vee-Jay eksisterte fra 1955 til 1966. Det mektigste afro-amerikansk-eide plateselskap før Motown. De dekket blues, R&B, doowop, gospel, jazz, soul og hvit pop. De hadde Four Seasons og utga Beatles før Capitol i USA turte å ta dem fra EMI i England. På denne samlingen dreier det seg om Jimmy Reed, John Lee Hooker, Billy Boy Arnold, Staple Singers, Gene Chandler, Spaniels, Eldorados, Bobby Parker. Kremsamling.

Stevie Ray Vaughan & Friends: Solos, Sessions & Encores (Sony Legacy)

Vakker og variert samling med gitaresset der David Bowies «Let's Dance" er i selskap med sagnomsuste live-opptak med legender og forbilder som Johnny Copeland, Albert Collins, Albert King, Lonnie Mack, Katie Webster, Jeff Beck og broder Jimmie. Essensiell plate.

DVD:

The Other Side of the Mirror. Bob Dylan Live at the Newport Folk Festival. Regi Murray Lerner

Respect Yourself: The Stax Records Story. Produsert av Robert Gordon

You're Gonna Miss Me. Regi Kevin McAlester. Dokumentaren om Roky Erickson

Årets konsert:

Roky Erickson & The Explosives. Ponderosa Stomp. Knights of the Mau Mau. The House of Blues, New Orleans, 2. mai.

Roky Ericksons klubbkonsert var kulminasjonen av musikk på fire parallelle scener med Unsung Heroes of the Gulf Coast: Dale Hawkins, Jay Brussard, Tony Owens, Dave Bartholomew, Dan Penn, Barbara Lynn, Skip Easterling og et femti talls artister til. Han var veldig bra på Øyafestivalen også.

Årets nyutgivelser:

Jim Ford: The Sounds of Our Time Harlan County (Bear Family)

Denne er velkjent for de fleste. Låtskriverlegenden og soulmannen fra Kentucky. Tilbake i offentligheten i sitt siste leveår.

Arthur Alexander: Lonely Just Like Me: The final Chapter (Hacktone)

Opprinnelig utgitt som hans «comeback"-album på Elektras American Explorer-serie i 1992 med Ben Vaughn som produsent, og gjenforent med den gamle gjengen fra Chips Momans American Studio, Reggie Young, Mike Leech, Donnie Fritts, Spooner Oldham. De 12 sporene fra originalen er utvidet med liveopptak, intervjubiter og ekstraspor. Pop-country-soul av ypperste merke og opphavsmannen til Beatles' «Anna» og Rolling Stones' «You Better Move On» .

Åtte roots-americana-plater

1. Sadies: New Seasons (Yep Roc)

2. Nick Lowe: At My Age (Proper)

2. Red Stick Ramblers: Made In the Shade (Sugar Hill)

4. Levon Helm: Dirt Farmer (Vanguard)

5. Doug Sahm: Live from Austin 1975 (New West)

6. Porter Wagoner: Wagonmaster (Anti)

7. Brian Setzer: Wolfgang's Big Night Out (Surfdog)

8. Robert Plant & Allison Krauss: Raising Sand (Rounder)

Johnny Andreassen: musikkjournalist ABC Nyheter

Den som sier at alt var så meget bedre før er i ferd med å bli gammel, for det er ingen tvil om at det har vært mange imponerende, egenartede, virile og stolte plateutgivelser i 2007. Jeg teller minst en personlig favoritt i uka fra året vi akkurat legger bak oss og det er mer enn gjennomsnittet for mine 24 år i faget. Regelmessig kosthold er viktig. Det er alle næringseksperter enige om, og god musikk er næring. For sjelen, for roen, og helt avgjørende for kreativ inspirasjon enten du er jordmor eller blikkenslager.

Med rundt 60 favorittskiver er kattepinen for meg å bestemme hvilke plateutgivelser man må ta bort i en Topp 30-sortering. Å velge bort sterke utgivelser med Al DeLoner, Moneybrother, Spoonful Of Blues, Mark Olson, Joe Ely og The Lionheart Brothers, for å nevne noen, gir en følelse av dårlig samvittighet. Men godt smaker det å kunne presentere en Topp 30 liste jeg har mange gode minner fra gjennom 2007 og som jeg håper kan inspirere lesere til å finne mer av sin egen identitet.

Alle har en genuin nøkkel til døren inn til huset de bor i, men mange sliter et helt liv før de får slipt sin genuine nøkkel til sin egen platesamling. Å lete etter de litt mindre kjente plateutgivelsene i skyggene av listetoppene kan derfor være en slitsom reise, men belønningen er at man etter hvert kan synge med på Kinks gamle klassiker «I'm not like everybody else». Og apropos The Kinks - Ray Davies utmerkede plateutgivelse «Workin man's cafe» var også en plate som ikke rakk opp i det utmerkede musikkåret 2007.

1. Ben Harper & The Innocent Criminals - Lifeline (Virgin)

«An Acoustic Soul-stunner», skrev Rolling Stone og for en gangs skyld var jeg og bransjens tyngste musikkmagasin helt på linje. Ben Harper, med sine røtter i amerikanske folk og blues-tradisjoner, har tatt med seg det vanligvis så tungt rockende Innocent Criminals og laget soulversjonen av det moderne Amerika som ingen andre har gjort det siden The Blind Boys Of Alabama kunne kalles «unge» og lovende. Ben og bandet kom rett fra en lang turne og rett inn i studio i Paris. Ingen pro-tools eller andre juksemidler ble benyttet. Pure music for music lovers. Bedre blir det bare ikke, og endelig fikk jeg satt favoritten Ben Harper på en fortjent førsteplass.

2. Levon Helm - Dirt farmer (Vanguard)

Jeg har alltid vært en stor beundrer av The Band og deres grenseløse sammensetning av amerikansk tradisjonsmusikk fra flere leire inn i en fullblods rockenerve som bar Dylan frem elektrisk på 60-tallet. Men trommeslageren Levon Helm har aldri vært noen erklært favoritt som soloartist i motsetning til Rick Danko og Robbie Robertson. Ikke før nå. For etter nesten å ha vært over i neste verden grunnet lang tids sykdom, kommer Levon Helm sterkt tilbake med hjelp fra blant andre Larry Campbell og Buddy Miller. Og han gjør sangene han vokste opp med så guddommelig nydelig at selv en prest i en gospelkirke i sydstatene lar seg røre til helt spesielle gledesscener. Dette er musikk med stor M.

3. JJ Grey & Mofro - Country ghetto (Alligator)

Rootsmusikk er en herlig greie når det er uforutsigbart og har en gnist av egenart og sjel. JJ Grey & Mofro er en smeltedigel fra sørstatene i USA som rocker, syder og ikke minst rører i blues, country og soul-følelser på en måte jeg tror imponerer sørstats-ikoner som Tony Joe White, R.L. Burnside og Aretha Franklin. De kaller greia si for «front porch soul», og er et band som utstråler en spilleglede og en gnist som er helt spesiell. Et band å se opp for.

4. The White Stripes - Icky thump (XL Recordings)

Jack og Meg White er vår tids geniale rockeband, og statusen har begynt å få legende-karakter nesten før de har vokst ut av konfirmasjonsdressen. Et toneangivende rockeband som nå også har begynt å nå de «vanlige massene» etter å ha vært et undergrunnsfenomen med pønkinspirert møkkete rock'n roll som har fått studentmiljøene i USA, England og Norge i kok lenge. Årets album er utrolig nok noe av det beste de har gjort etter en lang rekke kanonsterke album. Mer singer/ songwriter i konturene, litt mer dusty blues og ikke så pønkrockete lenger, men pisken sitter fortsatt i ryggtavla og hvem kan la være å danse til «You don't know what love is»?

5. Hellbillies - Spissotgang (EMI)

Jeg har aldri hatt Hellbillies så høyt på årslista noen gang før. Og Hallingdals store sønner fra Ål har denne gang et overskudd, en sammensetning av sterke og vågale tekster på levende dialekt og herlige unorske røtter i sørstatsrock, Allman Brothers Band og countryrock, som er essensen av det bandet Hellbillies engang ønsket å bli. Hellbillies har heller aldri truffet unge fans så hardt som i år, så de har gjort noe fryktelig virilt og riktig med denne plata.

6. Nick Lowe - At my age (Yep Roc/ Bonnier Amigo)

Jeg spiller fortsatt de gamle platene med Brinsley Schwarz og Nick Lowes solodebut «Jesus of cool» fra 70-tallet med stor glede. At denne nestoren i britisk musikk, som etter hvert ble gift med Johnny Cash stedatter og utviklet sine singer/songwriter-egenskaper så følsomt og personlig at selv Johnny inkluderte sangene hans på sine utmerkede «American Recordings»-plateutgivelser, fortsatt er en av de mest levende og riktige artister for de som er veldig musikkinteresserte, forstår man etter å ha hørt denne plata. 2007 er ikke komplett uten «At my age» for dette er tidløs storhet.

7. Christian Kjellvander - I saw her from here (Star/ V2)

En svensk singer/ songwriter som er like farget av det amerikanske grunnfjellet som Calexico, Neko Case, Mark Olson og The Walkabouts, og som legger mye følelse i det han utøver på plate samtidig som han som vår egen Paal Flaata har en nydelig stemme man sorterer under «sjel» og «troverdighet». Det er nesten utrolig at Christian Kjellvander har svensk og ikke amerikansk pass. Christian har laget sitt beste album så langt.

8. Scott Miller & The Commonwealth - Reconstruction (Sugar Hill)

Jeg er redd mange rootsrock-fans som har vokst opp med Steve Earle og nå ber aftenbønnen under en poster av Ryan Adams, har gått glipp av Virginias store sønn, Scott Miller. Sammen med sitt eminente rootsrock'n roll-band The Commonwealth leverte han i 2007 årets liveopptreden innen dette faget. Utrolig energi og kickass-rootsrock med låter som treffer en okse i øyeeplet på en kilometers avstand. Scott Miller på sitt beste er som skapt for norske barer og barske karer som lengter etter ekstasen.

9. Mavis Staples - We'll never turn back (Anti)

En levende legende, som blant annet Prince strakk seg langt for å hjelpe tilbake i spotlighten på 80-tallet, gjorde sitt sterkeste soloalbum i 2007. Selv om The Staple Singers og Pops Staples er historie, er det nettopp en annen historie; de svartes kamp for politiske og sosiale rettigheter i en tid da Ku Klux Klan tegnet himmelen i det fjerne frem til Martin Luther King , som preger et usedvanlig sterkt og sjelsettende blues, soul og r&b-album. Og det er Ry Cooder som produserer og regisserer det hele.

10. Jackie Leven - Oh what a blow that phantom dealt me (Cooking Vinyl)

Selvsagt er det Don Quixotes berømte sitat da han tapte kampen mot vindmøllene som danner tittelen på den skotske legenden Jackie Levens siste album. Litt misvisende kalt Skottlands svar på Van Morrison, da Van The Man ikke når Jackies kreativitet til knærne i dag. Dessuten er dette kanskje det beste eksempelet på det jeg kaller «white soul» i dag. Han har fått med seg svovelpredikanten fra skråplanet av den amerikanske rootsrock-scenen, Johnny Dowd, på sitt beste album siden fantastiske «Shining brother, shining sister». En av vår tids mest komplette og karismatiske artister.

11. Washington - Astral sky (Bauta/ Tuba)

I et år da savnet etter Midnight Choir fortsatt sitter uforløst, da Al DeLoner og Draumir ikke nådde helt opp i finalerunden selv om de leverte bra skiver i 2007, er det bare å bukke og takke for Tromsø-bandet Washington som får ufortjent lite oppmerksomhet for dette albumet. En kjøretur tur/retur Stockholm på over 110 mil ble en ren glede på grunn av denne skiva, og Rune Simonsen kan konkurrere både med Pål Angelskår og Paal Flaata når det kommer til karismatisk og sjelfull sang. Og hør fantastiske «Vaults» som nikker hodet litt anerkjennende til Madrugada. Det er litt flaut at det er tyskere og mellomeuropeere som oppdager dette svært lovende bandet og ikke Ola Nordmann.

12. Jonas Fjeld & Chatham County Line - Amerikabesøk (Sony BMG)

Et vågalt eksperiment har resultert i at «alle» vil høre på eller spille akustisk basert rootsmusikk eller bluegrass om du vil, i 2007. Drammens store sønn reiste til Raleigh i North Carolina for å treffe et av Amerikas mest lovende unge bluegrassband, et band som har som målsetning å bli The Bands svar på bluegrassmusikk og som endte opp med å spille fire romjulskonserter i Drammens Teater julen 2005. Konserter som resulterte i en liveplate som har blitt en stor suksess i Norge og blander amerikanernes bluegrass med bluegrass-utgaven av Fjelds sanger. Akustisk og uten en eneste ledning er dette albumet et bevis på at det uventede kan slå an de store strengene i folk. Sony BMG hadde nok ikke så store forhåpninger da de «bare» trykket plata i 5000 eksemplarer, og lagde kaos da 3-4 ganger så mange ville ha den!

13. Robert Randolph & The Family Band - Colorblind (Warner)

En fantastisk pedal steel-gitarist som gjennom den instrumentale gospelmusikken (Sacred Steel) og et kort kompaniskap med bluesrock-fenomenet North Mississippi Allstars har blitt vår tids Jimi Hendrix paret med en funky Prince og en Lenny Kravitz i konsertformatet. Altså veldig groovy, og musikk som burde hatt en advarselen «Inneholder sterke scener» trykket på coveret. Dette svært religiøse albumet føltes først som en nedtur i forhold til tidligere plateutgivelser, men det har gjennom året aldri forlatt spillebunken min, rett og slett fordi det er en funky gnist i denne rock, blues og gospel-miksen som setter større byggverk i sving. Og når Eric Clapton gjør et av sine bedre innhopp på gitar på «Jesus is just alright», må jeg innrømme at jeg strekker armene opp mot himmelen.

14. Radio Moscow - Radio Moscow (Alive)

Herlig sørstats-skitten blues som nesten heller over i et stoner-rockete landskap og som har energien og overskuddet som The Black Keys og til dels White Stripes er kjent for. Et nytt og ukjent amerikansk band som etter min mening gir mening til den gitarjammete bluesen som ble skapt av Jimi Hendrix. Det er noen ubegripelig sjelfulle gitarsolopartier med jamme-vesten på her, som ruller øyeeplet bakover så bare hviten synes i øynene på lovende luftgitarhelter. Spennende for fremtiden om Radio Moscow klarer å bygge videre på dette.

15. Bruce Springsteen - Magic (Sony BMG)

Ingen tvil om at sjefen er tilbake for fullt med dette albumet. «Radio Nowhere» toppet listene i Norge i syv uker, milevis foran andre land. Det gjør meg stolt over å være nordmann og erkjenne at det faktisk er mine landsmenn som så klart anerkjenner det alle hører. Bruce Springsteens klart beste album siden «Tunnel Of Love» fra 80-tallet, som bare fortsetter å vokse etter 20 lyttinger og har blitt viktig for kostholdet i 2007.

16. Josh Ritter - The Historical Conquests of Josh Ritter (V2)

I musikkbladet No Depression ble Josh Ritter fremholdt som det fremste unge talentet i USA til å videreføre Johnny Cash arv og sjel som singer/ songwriter. Nå to-tre år og like mange album senere kan man godt si at denne smigeren stemte, samtidig som den ikke godt nok illustrerer denne karens talent. For Josh Ritter tar melodiene med David Grays irske sjel, sjelen fra innbitte mørkemenn som Johnny Cash og Elliott Smith, og fremstår som en unik og komplett singer/ songwriter, som en Jeff Buckley i popformatet.

17. Andy Partridge - Fuzzy warbles vol 1-9 (Ape)

Det er en velkjent hemmelighet i bransjen at XTC-bossen Andy Partridge har en enorm overproduksjon av låter de fleste andre låtskrivere bare kan drømme om. Innen den litt psykedeliske popmusikken og britiske new wave-rocken, er han en John Lennon av legning, og mange artister har siklet etter å få spille inn noen av de mange sangene Andy Partridge aldri har utgitt som XTC, solo eller med sideprosjektet The Dukes Of Stratosphear. Nå er imidlertid ni fullpakkede album med Andys egne innspillinger av disse sangene gitt ut hver for seg og i en boks med alle samlet. Det er så selv julenissen smiler bredt.

18. Moving Oos - Peace and love (Kong Tiki)

Ment som et sideprosjekt og en feelgood-faktor for sentrale størrelser i rockebandet Cadillac, har det vist seg at det nok er Moving Oos det bør satses på. Fantastisk miks av BigBangs løsslupne, men stramme rockeenergi, øsende Aretha Franklin soul og en nesten drepende intens sørstatsgospel. «Minister of love» og «House of cards» har vært mye spilt på radio, men har du for eksempel hørt avslutningen på «Prisoner»? Selv en grinete ligningssjef på slutten av sin yrkeskarriere er nødt til å tø opp og kjenne blodet pumpe til hodet raskere enn vanlig når du hører orgelbruset, det hamrende rock'n roll-pianoet, gospelkoret som reduserer Oslo Gospel Choir til en speiderpatrulje og sender Per Bortens stemme inn i full «testify»-modus. Fantastisk øyeblikk!

19. Okkervil River - The stage names (Jagjaguwar)

Et band som har kommet fra ingensteds og blitt manges favoritter de siste par årene, først med kultalbumet «Black sheep boy» og så dette. Stemningsfullt og svært spennende sammensatt som et slags moderne Velvet Underground, gror bandet innpå deg som en eksem du verken vil eller kan bli kvitt. Et av de mest spennende nye band i dag.

20.Tad Robinson - A new point of view (Severn)

Fra Indianapolis og uten førerhjelm, men med den mest fantastiske soulstemmen i dag. Både Sam Moore (Sam & Dave), Syl Johnson og Otis Redding danner basis i det Tad Robinson gjør, og det er herlig å høre en slik kontroll på stemmen og en slik soulfrasering i 2007. Mange artister hevder de synger soul i dag, men det de gjør er bare funky degenerert r&b. Hører du Tad Robinson så skjønner du at du kan parkere de gamle Marvin Gaye-platene som soulmusikkens store sex-donator. For en liten stund.

21. Home - Pause for a hoarse horse/ Home (Spv)

Det gis ut en masse spennende ting for første gang på cd i retro-bagen. Et av de desidert morsomste øyeblikkene i 2007, var å gjenoppdage Home. Et band med en purung Laurie Wisefield som senere skulle prege britisk rock gjennom hele 70-tallet med Wishbone Ash. Hans gitarsound er allerede på disse to albumene fra 1971 og 1972, samlet på en cd, overbevisende og låtene Home lagde er hyggelig laidback pre-Wishbone Ash magi som står fjellstøtt den dag i dag. 70-tallet var svære greier.

22. Jim White - Transnormal skiperoo (Luaka Bop)

v og til er det en velsignelse å jobbe med musikk. Å sitte med et langt intervju klokken tre om natten og bare glemme tid, ansvarlighet og sted. Denne amerikanske singer/ songwriteren som sjokk-debuterte med sterke meldinger på albumet «Wrong-eyed Jesus» for noen år siden, da han desillusjonert sluttet som aktiv kristen i en av Amerikas mest høylydte og fanatiske menigheter, har utviklet seg til å bli en av USAs mest spennende artister. Jeg må innrømme at jeg undervurderte dette albumet en smule da jeg anmeldte det. Det er faktisk så komplekst, rikt og spennende at det må finnes i samlingen til enhver som beskriver seg selv som en singer/songwriter-kjenner.

23. Jorn - Unlocking the past (Frontier)

Jeg tror ikke nordmenn og heavyrockere flest helt skjønner hvor stor Jørn Lande er i verdenssammenheng som rockevokalist. Denne typen «jeg-spiller-mine-favorittlåter»-album er i 9 av 10 tilfeller dømt til å mislykkes. Særlig når det involverer kjernemateriale fra band som Deep Purple, Bad Company og Whitesnake. Det er med andre ord Ian Gillan, Paul Rodgers og David Coverdale han velger å måle seg mot. Men han vinner. Noe så jævlig også. Det er bare å høre Jørn, kompet av noen fantastiske musikere, sette opp tempoet et par hakk og gape over «Burn» som om det var Stålkjeft i Bond-filmene som spiser svære biffer som cornflakes. Det er rått det Jørn bedriver bak en mikrofon, og rett og slett dødelig å spille i bilen om du skulle forville deg ut i trafikken.«For indoors use only».

24. Rush - Snakes & arrows (Atlantic)

Det kanadiske melodiøse heavyrock-monsteret er tilbake for fullt etter mange år som en fossil av seg selv. Neil Peart, Geddy Lee og Alex Lifeson har brått og uventet funnet tilbake til magien og leverer noen av karrierens beste låter og heavyrockens beste lyd på «Snakes & arrows». Suksess i Oslo storstue Spektrum bekrefter bare at 2007 var året da Rush virkelig meldte seg på banen igjen. Det hadde jeg aldri trodd.

25.The Jessica Fletchers - You spider (Perfect Pop)

Drammensbandet som har begeistret Little Steven alias Silvio Dante såpass at han vil fronte bandets plater i USA, er en undervurdert storhet i norsk rock helt der oppe med Madrugada, BigBang og Cato Salsa Experience. Men elementet av skjulte meldinger, psykedelisk og gjerne litt syredryppende Beatles fra 60-tallet og et moderne garasjerockete sound, krever noe av lytteren, og det er vel kanskje problemet i vår Fastfood-verden? Når det gjelder kunsten å overraske er det få band i Norge som matcher Jessica Fletchers. Både på plate og scene.

26. Los Plantronics - Rancho notorious (Mariachi Production)

Med trangen til å sette Ennio Morricones spaghetti-western litt på hodet, hente inn litt galskap, voodoo og garasjerock-nerve, er norske Los Plantronics, med en viss link til syretripp-rockerne i bandet WE, en svært unorsk plante. Ja, en svært uvanlig plante uansett hvor i verden du setter ned fingeren.

27. Pacific Gas & Electric - Are you ready/ Pacific Gas & Electric (Spv)

Som en slags fullblods rockemaskinutgave av Curtis Mayfield, John Lee Hooker og Peter Greens Fleetwood Mac, var dette et band som mikset andres og egne låter med suksess på den tiden disse to albumene, fra henholdsvis 1969 og 1970, kom ut. De gjorde Otis Redding, Isley Brothers, Percy Sledge, Joe South og John Lee Hooker til sitt eget, og lagde mange gode låter selv. Denne dobbel-cd utgaven er nok en av disse uunnværlige skattene fra årene det ble lagd mest grensesprengende musikk gjennom historien. Den gang Woodstock og flower power gjorde «alt» mulig.

28. Peter Case - Let us now praise Sleepy John (Yep Roc/ Tuba)

Et comeback få trodde på selv om Peter Case aldri har forlatt integriteten sin fra de geniale T-Bone Burnette produserte albumene fra slutten av 80-tallet. Han har utforsket de amerikanske rootsbegrepene folk og blues vekselvis disse årene. Han har ligget litt lavere, med bra resultat, men det er på denne skiva at han virkelig kombinerer sitt særpreg som låtskriver med det han har plukket opp fra folk og blues-arven i USA. En svært rik og flott plate det går an å spille på do, mens du lager mat på kjøkkenet, under en fortrolig samtale med en venn i trøbbel eller mens du kjører pirat-taxi i Oslo. En plate du aldri blir lei av å spille.

29. My Midnight Creeps - Histamin (EMI)

At dette skulle bli det siste vi fikk høre fra Madrugada-gitarist Robert Burås, bortsett fra noen halvferdige innspillinger som blir å høre på nytt Madrugada-album i januar, er fortsatt ubegripelig. Sammen med krefter i Ricochets var dette Roberts frikvarter der han fikk dyrke Stooges-nerven i seg. Den kompromissløse gitarøsende rocken og den rå bluesnerven han alltid hadde i seg uten noen form for reservasjon. En rockeskive som aldri vil miste sin mening og sin betydning av noe ekte.

30. Pop Levi - The return to form black magick party (Counter)

Dette er spesielt. Jeg nominerer Pop Levi til årets liste på bakgrunn av bare en låt! Den glamrockete og Marc Bolan-inspirerte artisten har etter min mening laget den mest originale låten jeg har hørt i år, «Blue honey». Den syrete og lidenskapelige glamlåta er et genialt stykke pophistorie alene. Å spille denne høyt for ungdommen vil redde mange fra å gå tapt i idretten. Og resten av plata? Svært ujevn, men Marc Bolan-kloningen er slett ikke verst.

Se også de øvrige i musikkredaksjonen sine lister over årets beste musikk 2007:
Del 1: (Siv Marte Lorås/Paul A. Nordal)
Del 2: (Trygve Mathiesen/Vibeke Saugestad)
Del 3: (Stein H. Olaussen/Øyvind Andreassen)
Del 4: (Øyvind Moen/Espen A. Amundsen)

Del 5: (Tom Skjeklesæther/Lennart Persson)

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus