Meny

Betonglengsel

(Illustrasjonsfoto: Scanpix)
(Illustrasjonsfoto: Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skal du hjem til jul i år?

- Visste du at du at de fleste mennesker dør innenfor en radius av to mil fra hvor de ble født? Utsagnet er tatt fra boken «Hässelby» av norske Johan Harstad.

I den urovekkende romanen treffer vi barndomsikonet Albert Åberg som voksen. Tiltross for sine grandiose planer om å erobre verden har han i en alder av nærmere 40 stangnert sammen med sin depressive pappa i en liten leilighet, i en grå boligblokk i den svenske forstaden Hässelby. Den trykkende tosommheten mellom Albert og Pappa fører helten vår lenger og lenger ut på stupet. På en fengslende måte går boken fra å være en oppvekstroman til å spinne ut i det som best kan beskrives som en apokalyptisk marerittskildring. De siste ukenes lesning av Harstads roman har fått det til å gåkaldt nedover ryggen min.

Men selv om boken i sin kjerne er en særdeles dyster og tragisk skildring av et ulevd liv får den meg også til å tenke på hvor mange av oss som har vokst opp i en forstad eller et småsted ikke ulikt Hässelby på 70- og 80-tallet. I høye og lavere betongblokker i et område hvor det meste kretser rundt det lokale kjøpesenteret.

Og Harstads fortelling om Albert får meg til å huske hvordan vi som tenåringer hatet dette stedet. Hvordan vi mente at nettopp der vi bodde måtte være det treigeste, mest «Fucking Åmål»-hølet man kunne komme ut for. Høstkveld etter høstkveld satt vi å smugrøykte utenfor bensinstasjoner eller i stengte barnehager (rekord-dårlige kombinasjoner, men hvor var vel fritidsklubbene da vi trengte dem mest?), mens vi snakket om hvor viktig det var å komme seg til helvete vekk fr så fort vi var gamle nok. Det gjaldt nemlig å gjøre sitt ytterste for å oppleve den virkelige verden, før vi «endte opp» som våre foreldre. Gud forby.

Så dro vi da. I allefall noen av oss.

Vi kom oss ut og reiste avgårde til utlandet og storbyen. Her skapte vi nye liv og hadde en lett ironisk tone når vi snakket om den gamle forstaden med sin grå betong og tristesse. Vi sitter fortsatt i middagsselskap og humrer nostalgisk over hvordan vi brukte time etter time på å drive rundt blant blokkene, drikke øl i det fri mens vi planlagte «the big escape».

Men så kommer julen. Og når julen kommer , da lengter vi hjem. For i likhet med den voksne, maniske Albert Åberg er «hjem» et sted du aldri slipper unna. På godt og vondt.

Og for meg og svært mange andre er «hjem» nettopp den betongblokken man vokste opp i. Med den trygge akustikken i oppgangen og kjøpesenteret nært hvor du har alt du egentlig trenger. «Hjem» er der du ser de samme gamle naboene som har blitt litt eldre, der du treffer på de skolekameratene du ikke helt vet hva du skal si til, der du endelig kan trekke i joggebukse og synke ned i sofaen. «Hjem» er der du hadde rosa drømmer om hvordan livet ditt kom til å bli, gjerne akkopagnert av noe ordentlig sortkledd emo-musikk àla The Cure. Og selv om du vet at du strengt tatt er for gammel til det og har dine egne barn å ta deg av, er «hjem» nettopp det stedet hvor du selv blir dullet med og servert.

Skal du «hjem» i julen?, spør mine eldste venner. Og jeg må innrømme at det stikker litt i hjertet når jeg må svare: «Nei, i år blir vi her...Hos oss selv».

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus