Over all forventning
The Human League, Rockefeller, Oslo – onsdag 19. desember 2007Over all forventning
Synthpopklassikeren «Dare» fra 1981 var utgangspunktet for konserten The Human League holdt på Rockefeller i går kveld. Bandet innfridde som om tiden skulle ha stått stille siden 1981.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Imponerte stort på Rockefeller (Foto: Paul A. Nordal)
26 år etter at de ga ut «Dare» kom The Human League til Rockefeller for å spille låtene fra klassiker-albumet. Med unntak av Phil Oakeys legendariske lugg, var det som å reise med tidsmaskin tilbake til 1981.
Sheffieldbandet åpnet med første låt fra «Dare», «The Things That Dreams Are Made Of», og med ett var standarden for kveldens nostalgiske retrotripp satt. Phil Oakey briljerte fra første sekund på scenen, iført solbriller og passende fancy frakk, selv om manken er betydelig redusert siden glansdagene på 80-tallet. Vokalistens legendariske lange lugg ble i sin tid The Human Leagues varemerke på samme måte som medlemmene i samtidige A Flock Of Seagulls i dag står som selve symbolet på den klassiske new romantic-sveisen som man i etterkant gjerne forbinder med 80-tallets moter på hårfronten.
Like friskt som i '81
The Human League låt like friskt som de gjorde tilbake i 1981, og de innfridde med et svært gjennomført sett av låtene fra «Dare», som ble spilt i kronologisk rekkefølge.
Det vil si at singelen «Open Your Heart» tok over der «The Things That Dreams Are Made Of» slapp, før atter en hitsingel, nemlig den suggererende «The Sound Of The Crowd», sørget for å sette publikum i riktig stemning.
Den noe mer dystre «Darkness» sørget for en neddempet stemning i salen, mens Phil Oakey og damene, som er eneste igjen fra besetningen anno 1981, viste seg fra sin aller beste side hele settet gjennom.
Låtene som fugte deretter, cathcy «Do Or Die» og nakne «Get Carter», ble begge fremført i mer eller mindre identiske versjoner slik vi kjenner dem fra albumet, men overraskende nok uten at dette satte noen som helst demper på nivået. Hele veien anledet av en tydelig opplagt Oakey bak mikrofonen.
«I Am The Law» er ytterligere et lavmælt innslag på albumet, som også fra Rockefeller-scenen ble spilt i normalt seigt tempo. Publikum syntes ikke å la seg påvirke av de mer dystre linjene fra albumklassikeren, men når tonene fra «Seconds» strømmet fra scenen, før refrenget med strofene «It took seconds of your time to take his life / It took seconds», sørget for allsang i det tettpakkede, nesten fulle lokalet.
Allsang
Til slutt kom de to største hitsinglene fra «Dare»; «Love Action (I Believe In Love)» og monsterhiten «Don't You Want Me» (eneste virkelig store hit signert the Human League i Norge, red.anm.), slik de også er siste spor på albumet, noe som sørget for enda mer allsang fra salen.
Phil Oakey proklamerte før bandet var kommet så langt at de skulle ta en pause når de ti låtene som utgjør albumet var ferdigspilt, for å så returnere med annet materiale. Noe annet hadde for øvrig vært urimelig, da det ellers hadde blitt et rimelig kort sett for en forholdsvis høy inngangspris.
Da The Human League kom tilbake på scenen, ga de oss ytterligere hitlåter fra katalogen sin, deriblant singlene «The Lebanon», «(Keep Feeling) Fascination», Jimmy Jam og Terry Lewis-produksjonen «Human», rålekre «Being Boiled» før det hele ble avrundet med Phil Oakeys hit «Together In Electric Dreams», som han nådde toppen av listene sammen med discoguru Giorgio Moroder i 1985.
Syntetisk, men ikke avdanket
Alt i alt ble det ikke en fryktelig lang konsert dette, derimot akkurat passe lang, med nostalgiske tilbakeblikk til en svunnen tid hvor den viktigste musikken var like syntetisk som det var deilig. Oppsummert kan det føyes til at dette var langt mer enn forventet fra et gammelt, og det man skulle tro var et for lengst avdanket band. Så feil kan man altså ta. Og heldigvis for det.
Karakter: 8 av 10
Les plateanmeldelser her
