Arild Linneberg: 12 1/2 tale om litteratur og lov og rett. (Gyldendal, 254 sider).

Røde tråder

Røde tråder
Røde tråder

Arild Linneberg filosoferer over litteraturen og retten, og trekker inn stort sett alt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Noen vil kanskje tenke at poplyrikk og rettsfilosofi har lite med hverandre å gjøre.» innleder litteraturprofessor Arild Linneberg i en av kapitlene i denne boka. Som kapittelets undertittel antyder, har det nok likevel noe med hverandre å gjøre: «Forbrytelsen var nytelsen: Jokkes poplyrikk som poesi på kant med loven.»

Og slik er det gjennom hele denne essaysamlinga: Linneberg tar tak i ulike fenomener og aktualiteter, og greier på et vis å hekte det til både litteratur og rett samtidig. Det er spennende lesning, og forsåvidt det Linneberg gjerne gjør i sine publikasjoner. For de aller fleste vil boka presentere en del sammenhenger de ikke har tenkt så mye over før.

Lette, tunge essays

Det handler altså om betydningen av lov og rett i litteratur, og litteraturens betydning i lov og rett. Boka består av 12 1/2 (!) lettskrevne, men tungtveiende essays. Sprangene er store, selv om de røde trådene er tydelige. Linneberg skriver seg «fra Auschwitz til Irak», fra Jan Mukařovský til Andy Warhol. Han skriver om Ludvig Holberg og naturretten i hans beretning om Niels Klim og den underjordiske verden, han sammenlikner Jeppe med fetteren i Birgitte Tengs-saken.

Derrida og The Cure

Rettsvesenets narrativitet er påfallende litterær, skriver Linneberg, og viser til hvordan man med rettsvesenet kan konstruere fortellinger som kan føre til både justismord og krig. Det kraftige politiske engasjementet hans tydelig til stede, Linneberg nøler for eksempel ikke med å sammenlikne USAs og Hitlers krigsretorikk.

Linneberg siterer Jokke, Derrida, The Cure og Adorno om hverandre og med selvfølgelig eleganse, diskuterer Irak-krigen, vestlige kulturers undertrykking av Den Andre. Han tar for seg rettssaken (eventuelt prosessen) mot Arne Treholt. Han skriver, mens han drar på Arne Haugestad og Roland Barthes: «Prosessen og dommen stemmer dårlig med fakta, men godt med spionromanens mønstre!» Stadig kommer han tilbake til dekonstruksjonen, til semiotikken og til USAs terrorkriger.

På fyllesykletur

Linneberg er uhøytidelig og småpratende i måten han former teksten. Det gjør det nok enklere å henge med, likevel er nok dette mest for de til et visst punkt allerede innviede. Det morsomme med å lese Linneberg er hvordan han inviterer oss inn i tankene sine, i funderingene og omstendighetene der han gjorde seg disse: Vi følger med mens professor Linneberg fyllesykler mot Wilenbruchstrasse, eller idet han tar seg en pause med chorizo, brød og rødvin i Bilbao - midt i en tekst om blant annet Øverland, fundamentalisme og eiendomsrett. Ett av kapitlene er formet som epost-brev, og ofte er Linneberg på farting rundt i både Europa og USA; stedene blir katalysator for nye tanker og innfall.

Som leser må du gå med på bokas flytende overganger, løse sammenhenger og lange strømmer med informasjon. Men den uformelle formen og tonen gir også liv og gnist til tunge temaer, og bringer filosofien ned på bakken. For Linneberg skriver om det som opptar ham, med en slik overbevisning at det vil oppta leseren og.

Karakter: 7 av 10

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus