Legende med kurs for Norge

Legende med kurs for Norge
Legende med kurs for Norge

ABC Nyheter har fått et eksklusivt intervju med Kinks-legenden Ray Davies etter hans andre vellykkede soloalbum på under to år. Han lover å komme til Norge snart.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sitter og betrakter folk komme og gå på kaféSitter og betrakter folk komme og gå på kafé

Han føler seg kreativ igjen og tilbake i ringen, og lover konserter i Norge tidlig på nyåret. En gjenforening av The Kinks kan også være nært forestående, røper Ray Daves overfor ABC Nyheter.

Den britiske rockhistorien på 60-tallet var ikke bare en popularitetskamp mellom Rolling Stones og The Beatles. The Kinks, anført av Ray Davies, var vel så geniale og banebrytende uten at det bildet helt gjenspeiles blant rockhistorikere i dag. Visste du for eksempel at Kinks-klassikeren «You Really Got Me» regnes som verdens første heavyrocklåt, og sånn sett banet vei for all heavyrock og metal?

I en annen retning
Dagens Ray Davies er en fortsatt meget inspirert musiker under eget navn, og en artist som har gått mer i retning singer/songwriter-konseptet siden rockbandformatet med The Kinks har ligget nede siden midten av 90-tallet. Dels grunnet broren Dave Davies sykdom, og delvis fordi bandet gikk tom for noe nytt å komme med. Dermed har han klart å finne tilbake til den særegne og stilskapende blandingen av bitende ironi, britisk fortellertradisjon og skjødesløs partyfot. Det som engang var genialt med låtskriveren og sangeren Ray Davies er åpenbart der igjen. Om men i en litt annen form.

- Mange vil hevde at The Kinks var like store som The Beatles og Rolling Stones. Er dette noe som opptar deg i dag Ray, spurte vi en opplagt Ray Davies.
- Ja Kinks er 60-tallets underdog. Fordi vi ikke spilte slik mange andre band gjorde. Jeg hører ofte utsagn om at vi ikke har fått den samme kred som Beatles og Rolling Stones gjorde, men har alltid trodd at vi vil få vår rettmessige plass i historiebøkene etter hvert. Jeg pleide å bekymre meg over dette før i tiden, tenkte ofte på det, men det gjør jeg ikke lenger. Når det er sagt så er det opplagt at Kinks hadde en stor innflytelse på det som skjedde i England på 60-tallet, og mange yngre band i dag lister oss som inspirasjonskilder. Men jeg sover godt nå. Jeg har ingen dartskive med bilde av Paul McCartney som jeg kaster piler på, ler Ray godt.

Vil til Norge for å spille igjenVil til Norge for å spille igjen

- Faktisk spilte både jeg og Paul nylig på TV under British Electric Proms. Han spilte på torsdag og jeg på søndag, så det føles bra. The Kinks var et veldig bra band. Vi får håpe at vi fortsatt kan være det en gang i fremtiden, sier han med litt savn i stemmen.

Sammensatt
Ray Davies, eller Raymond Douglas Davies som han egentlig heter, synes å være en sammensatt person. På den ene siden litt useriøs og uhøytidelig som en popartist som liker å more seg med livets dans. På den andre siden en høyst kunstnerisk rockpoet med skarpe beskjeder, betraktninger kledt i ironiske britiske vendinger. Ray liker å bli beskrevet som en «mixed-up person», og skryter av vår observasjon.

- Det er veldig riktig beskrevet. Noen ganger gjør jeg «carefree-moments», og folk synes at noen av sangene mine ikke sier noe som helst eller gjør noe som helst. Men dypt nede i dem er det en mening. Alltid! Det er slik jeg liker å skrive, og det er jo slik livet ofte er også. Er det ikke?, spør han lattermildt. Og legger til at han lever lettest med den uhøytidelige delen av seg selv, men at han trenger den dypere ironien like mye.

- De som kjenner meg vet at det er de to sidene ved meg. Jeg kan være slem med ironi, riktig alvorlig og seriøs, for i det neste øyeblikk å være skjødesløst tilfeldig. Det er slik det er, men det er klart det er mest ålreit å leve med den personen som spiller på enkle ting og ikke er så høytidelig. Man får lett mer ut av det selv med å lage moro og gags for seg selv.

- Men hvordan har privatpersonen Ray Davies det i dag?
- Et godt spørsmål! Jeg liket denne morgenen i dag. Jeg sto opp, noterte at det er overskyet, og entret kaffebaren. En ekte arbeidsmannskafé. Der satt jeg i flere timer og bare kikket på folk som kom og gikk. Det er stort sett det jeg gjør. Jeg liker å være den observerende fyren som sitter og betrakter andre folk gjennom dagen. Det er morsomt og flott å kunne få lov til å skrive sanger om det, røper han med klar adresse til sin nye plate som også heter «Working Man's Café».

Prøver ut nytt låtmateriale for kafé-personaletPrøver ut nytt låtmateriale for kafé-personalet

- Noen mener jeg ikke skulle være så enkel og jordnær, og heller oppføre meg mer som en rockstjerne. Men jeg er jo det likevel. Jeg har min egen myte omkring mitt navn og noen mener at jeg er et ikon. Men jeg liker å være den vanlige karen i gatebildet. Han du kan snakke med. Det er viktig at det forblir slik, poengterer han.

40 år som artist
Ray Davies har levert plater siden midten av 60-tallet. Over 40 år som plateartist, og alderen ser ikke ut til å tynge det minste foreløpig.

- Jeg har på mange måter de beste dagene i min karriere nå. Jeg elsket dagene med The Kinks og ville aldri byttet bort den tiden med noe annet. Men ved å bli eldre har musikken min fått modnet litt med meg. Det er ikke flott å bli eldre, men det store med det er å bruke sin visdom, sin objektivitet, og fremdeles bruke sin sans for humor. Hvis folk ikke gjør det så blir de gamle veldig fort. Når jeg skriver tekster så er det tekster både en 16-åring og en 68-åring kunne skrevet. Så lenge jeg kan gjøre dette med en viss verdighet så plager ikke alderen meg, fremholder han og mener mange mistolker tekstene hans og tror det bare handler om nostalgi.

- Folk sier at «Working Man's Café» er nostalgisk og handler om fortiden, men den handler nesten mer om hvordan verden har blitt nå. Enten du handler i Norge, i London eller i New York, så er det de samme varene du finner. Kjedene som spenner over hele verden nå sørger for det. Jeg prøver å skrive om det som skjer nå uten å lengte for mye etter fortiden, sier han men lar det skinne gjennom at det ligger også noe sentimentalt i ironien og virkelighetsbeskrivelsene. En del ting var bedre før.

- Men hvis du skulle ta en reise tilbake i tiden hvor går ferden da, spør vi for å provosere de nostalgiske tankene.
- Det må bli den dagen vi laget «Sunny Afternoon». Fordi jeg var forkjølet den morgenen og ville egentlig ikke synge. Vi gikk tidlig i studio og låta var ferdig ved lunsjtider. Jeg ba om jeg kunne komme tilbake noen dager senere for å legge på vokalen på nytt siden jeg var forkjølet. De sa «klart det», men de ringte meg aldri opp igjen. Jeg venter fortsatt på den telefonen... Senere den dagen møtte vi et par andre band og vi spilte en bit av «Sunny Afternoon». Alle klappet og mente den ville bli en stor hit. Det var et av de lykkeligste øyeblikk i livet mitt.

Den nye plata «Working Man's Café» har en del politiske meldinger, som i åpningslåta «Vietnam Cowboys», der han tar opp problemet med at vi oversvømmes med masseproduksjon etter amerikansk standard. Hvor dypt sitter dette i Ray Davies?

- Jeg prøver å være objektiv i sangene mine. Jeg har gjennom årene sett mange filmer fra Vietnam-krigen laget i Hollywood, og nå lages de hvor-som-helst! Jeg ønsket å skrive om globaliseringen i verden, om den amerikanske innflytelsen på verden, og hvordan verden får sin lønn som fortjent. Ja det er en nokså dra

Fremdeles aktuell etter 40 år som artistFremdeles aktuell etter 40 år som artist

matisk melding i denne sangen, men den er sann og viktig, mener han.

- Jeg har alltid ment at politiske meldinger ikke bare kan være meldinger alene. Den må ha en god melodi til. Så jeg tror «Vietnam Cowboys» fungerer på den måten.

- Hva med «Working Man»-symbolismen?
- Folk glemmer nesten hvem de er i dag. Temaet i tittellåten er at folk har mistet kontakt med hvem de er. Nye butikker åpnes raskt - motene skifter raskere. Han som sitter og betrakter ting gjennom vinduet på «Working Man's Café» sitter ikke bare og betrakter det fysiske rundt seg men også noe inni han selv. Sorterer kaoset fra livet han lever i og hvor han kommer fra, sier Ray og liker at vi betrakter karrieren hans fra de siste to soloalbumene som at han er «back in the ring».

- En tøff kamp
- Jeg tror fremdeles at jeg leter etter den rette vinen, men jeg nærmer meg. Det er kunst, det er musikk og det er poesi, men det er også en tøff kamp å gi ut plater i dag, for det er et tøft slag der ute. Albumet er spilt inn kjapt. Maks fire-fem takes per låt, og det tok i alt 14 dager å spille inn alle sangene. Det føles godt å ha begrenset med tid... og ja: Jeg føler meg «back in the ring».

På coveret av det nye albumet ser du to ansikter av Ray Davies. Det ene ser bort, speilbildet ser rett på deg. Som om budskapet er vidt forskjellig. Han som ser vekk sier liksom: «Her er jeg men jeg ønsker å beholde privatlivet mitt så la meg sitte i fred her på Working Man's Cafe». Den andre sier: «Kom og bli med inn på Working Man's Café». Ray er ikke i tvil om hvilke av disse han identifiserer seg sterkest med:

- Han som ser bort! Jeg har ikke tenkt på det før, men det er nok en refleksjon her som sier «kom inn». Men jeg vil fremdeles beholde en del av privatlivet mitt, så han som ser bort er nok mest meg - også på plate, smiler Ray.

- Du er velkommen inn, men alle trenger noe privat i livet sitt. Fordi vi er observert hele tiden med kameraer overalt. Så de to ansiktene sier nok: «Welcome, come in and have a cup of tea, but give me some privacy sometimes».

På slutten av 90-tallet gjorde Ray Davies noen for han banebrytende solokonserter. En slags storyteller-turne med bare ham, gitaren hans og historiene rundt livet med The Kinks og seg selv. Han røper at det kan bli flere slike snart.

- Jeg elsket de nakne forestillingene. Det var en av de viktigste forandringene i mitt liv å innta stolen til en singer/songwriter fullt og helt. Ha motet til å stå der uten et band å lene meg mot. Spennende å komme nærmere tilhengerne mine og føle det interaktive mellom oss, og det er ikke utenkelig at jeg vil gjøre mer av det snart, men med nytt materiale, sier han og røper at han vil komme til Norge første halvdel av 2008. Det kan bli en slik akustisk turné, men kan også bli med et band. At The Kinks kan bli gjenforent er også høyaktuelt kan han røpe.

Mot gjenforening?
- Dave (broren, red.anm.) har nettopp gitt ut et nytt album og jeg tror han har lyst til å gjøre The Kinks igjen nå. Jeg fikk en telefon fra Pete Quaife (Kinks-bassisten) for en måned siden der han sa at han hadde veldig lyst til å lage en plate igjen, så da står det bare på Mick Avory (Kinks-trommisen) som fortsatt er aktiv og spiller mye. Jeg tror det er muligheter for at vi kommer sammen igjen for et par uker og lager noe nytt. For det må være noe nytt og ikke bare det gamle for at T

Kanskje får han med seg resten av The Kinks i ny gjenforening av bandetKanskje får han med seg resten av The Kinks i ny gjenforening av bandet

he Kinks skal røre på seg igjen, mener Ray. Og er glad for at det er flere unge rockband i England som bruker The Kinks som inspirasjonskilde.

- Jeg snakket med Johnny Borrell i Razorlight da han kom med på mitt show forleden. Han går gjennom akkurat det samme som jeg da jeg var rundt mitt tredje album med The Kinks. Jeg tror ikke det har forandret seg mye. Du er i søkelyset, du får en platesuksess, og plutselig ser hele verden forandret ut for deg, smiler han og nevner også The Kooks som er i studio nå. Og indikerer at han kanskje er involvert i det allerede suksessrike bandet på en eller annen måte. Davies er ikke i tvil om at det er noen veldig bra unge band der ute også i dag. Og når det gjelder å involvere seg så ser han frem til å spille i Norge igjen. Det er en trofast base med Ray Davies/Kinks-fans i Norge.

- Jeg har mange venner i Norge. De er gode mennesker og jeg liker å spille der fordi publikum sorterer under det jeg vil kalle fantastiske, slutter Ray tydelig opplagt. Søsteren er den eneste som kaller han Raymond, bortsett fra publishing-selskapet hans som av eller annen ubegripelig grunn kaller han Raymond Douglas. Men Ray Davies, som vi kjenner ham, er i godt humør etter sitt andre vellykkede soloalbum på kort tid. Og du kan være sikker på at han tilbringer noe kvalitetstid på «Working Man's Café» også i julen.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus