Gretne gubber og unge dustehuer

<p>(Foto: Scanpix)</p>
(Foto: Scanpix)

- Det er sjelden den kumulerte stanken av håpløse fordommer, slett journalistikk og sviktende logisk sans har slått mer mot meg, skriver Tom Skjeklesæther i ukens Full av fuzz.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Året 2007 lakker mot slutten. Sesongen tro publiseres det årsbeste-lister til høyre og venstre, inkludert her på ABC Nyheter . Som kjent vil slike lister alltid være kontroversielle, i noen sammenhenger også provoserende. En av de sentrale årsbestelistene er det Dagsavisen som står bak. Det faktum at denne lista settes sammen av bidrag fra et stort antall norske musikkjournalister, 54 i tallet (inkludert to fra ABC Nyheter) gjør at den er så nærme en offisiell årsbeste-liste vi kommer i Norge.

Dagsavisens liste har fra tid til annen tydeliggjort at kritikerne ikke nødvendigvis har sammenfallende smak med det aller største flertallet av platekjøperne, men ofte viser det seg også at kvalitet har et stort marked.

Derfor var det mange som kunne glede seg over at årets vinner ble den overraskende duettplaten med Robert Plant & Alison Krauss, «Raising Sand», som plukket hjem seieren foran ultrahippe kanadiske Arcade Fires «Neon Bible».

Sist fredag serverte Aftenpostens journalist Cecilie Asker sitt syn på saken under tittelen «2007-rullatorrockens år, eller?».

Asker, som var en av flere Aftenposten-journalister som bidrog til lista, melder videre: «Står en gretten gammel gubbe som nærmer seg pensjonsalderen egentlig for årets beste utgivelse?..Synes du kåringen av årets plater 2007 så langt har hatt en eim av mugg, rullator og eldrebølge over seg? Er du lei av arrogante musikkjournalister uten bakkekontakt skal belære deg om hva som er bra og dårlig musikk?»

Oppslaget er en invitasjon til Aftenpostens lesere om sette skapet på plass, sørge for at Britney Spears eller Kanye West detroniserer Plant & Krauss fra årsbestetoppen ved å stemme i avisens egen avstemning.

Om vi skal holde oss til Askers forslag om å følge nesa i sakens anledning; Det er sjelden den kumulerte stanken av håpløse fordommer, slett journalistikk og sviktende logisk sans har slått mer mot meg.

Bare det faktum at Raising Sand vitterlig er utgitt av to artister, der den ene, Allison Krauss er født i 1971 (altså 36 år), skaper betydelig uvisshet om hvor Aftenposten mener pensjonsalderen for kvinnelige artister, en si kvinnelige kritikere (!), bør gå. På det mer subjektive planet, hvor får Asker det fra at Plant er en «gretten gammel gubbe»? Jeg har intervjuet Plant ved flere anledninger og kan med hånda på hjertet si at han er en av de mest selvironiske og morsomme rockstjernene jeg har pratet med.

Videre; Musikkjournalistene ga «Raising Sand», helt presist, topp kritikker. Ikke bare her i Norge, men så vidt jeg har registrert har dette skjedd over hele verden.

Denne gang med åpenbar bakkekontakt, plata vil ventelig selge femti tusen bare i Norge og duoens konsert neste år er lagt til Oslo Spektrum.

Hva som er verst av gretne gamle gubber og unge dustehuer er det nå på sin plass å debattere. I tråd med en tung utviklingsretning i norsk kulturjournalistikk, er vi i ferd med å nærme oss at synspunktene til unge kvinner er det som representerer det moralsk overlegne. Jo lengre du beveger deg bort fra idealet, «Kvinne 22 år», jo dårligere ligger du an som meningsytrer.

I rockjournalistikken får dette stadig mer kuriøse konsekvenser, ala Askers utspill i Aftenposten. Det innebærer at alle artister med noe som ligner på litt fartstid må stå skolerett for unge journalister bare fordi de ikke er 20 år gamle. Helt uavhengig av hva de faktisk bidrar med som kunstnere.

I 2007 har det, sikkert til Asker og hennes alders/ meningsfellers store irritasjon, forholdt seg slik at mange voksne artister, i tillegg til Plant, for eksempel Levon Helm, Nick Lowe, Mark Olson, Porter Wagoner, Bruce Springsteen, Jonas Fjeld og Mavis Staples, har laget vitale og interessante plater. Mange unge artister har skuffet.

Slikt skjer fra tid til annen innenfor en tolv måneders periode. Å påstå at det ligger en konspirasjon fra plateselskaper og eldre kritikere bak dette, er paranoia på godt Valla-nivå.

Hvor oppstår forestillingen om at hvis eldre artister lager bra plater, så skygger det for rekrutteringen?

Du må være både blind og døv om du ikke får med deg at arenaene og mulighetene for medieoppmerksomhet for debutanter aldri har vært bedre enn den nå er i dette landet . Da den kritiske rockjournalistikken ble født i Norge, i overgangen 70-80-tall, var det tilnærmet umulig for artister som ikke tilhørte etablissementet å bli omtalt i avisene, spilt på radio eller å få betalte spillejobber.

I dag slåss et rikholdig utvalg medier om å oppdage nye artister, festivalene kappes om å være hippe (les: presentere, nye presumptivt spennende artister) og, tro det eller ei, plateselskapene leter med lys og lykte etter det neste store.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus