Pinlig dårlige Fredspriskonserter

Pinlig dårlige Fredspriskonserter
Pinlig dårlige Fredspriskonserter

Det må være lov å tenke tanken at Norge som nasjon har en utsøkt mulighet til å vise klasse, innsikt og teft også når det kommer til Nobels Fredspriskonsert, skriver Tom Skjeklesæther.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For drøye fire år siden satt jeg i salen på Ryman Auditorium, også kjent som Grand Ole Opry, i Nashville. Denne dagen, 10. november 2003, hadde familien til nylig avdøde Johnny Cash invitert til Johnny Cash Memorial Tribute. Oppsiktvekkende ble denne mørke høstmandagens høydepunkt, på tross av sterke musikalske bidrag fra bl.a. Willie Nelson, Kris Kristofferson, Steve Earle og George Jones, innsatsen til politikeren som tre år tidligere, under svært tvilsomme omstendigheter, hadde tapt kampen om presidentembetet til George W. Bush, tidligere visepresident Albert Arnold Gore jr.

Al Gore fremførte sin gode venn Johnny Cash egen «Man in Black» som et episk dikt. Der og da dreide det som at en stor amerikaner hadde gått bort, men Al Gore må ha tenkt på sin egen fremtid da han nådde siste verset; «Ah I´ll love to wear a rainbow every day/ And tell the world that´s everything´s OK/ But I´ll try to carry off a little darkness on my back/ Till things are brighter, I´m the Man in Black.»

I dag er Al Gore (og representanter for IPCC ) tilstede i Oslo Spektrum for nok en musikalsk markering. Dessverre stiller verken Johnny Cash eller noen andre som musikalsk når Cash til knehasene.

Helt siden Fredspriskonserten ble arrangert for første gang, i 1994, har den vært en merkverdig oppblåst parade av popartister, som bare unntaksvis har hatt noen som helst troverdig posisjon i forhold til prisvinnerne.

Dagens forestilling føyer seg inn i rekka av Fredspriskonserter dominert av internasjonale celebriteter som ikke kan sies å ha skapt musikk som egner seg for denne typen symbolmettede anledninger.

Jo ok, Melissa Etheridge, bidrog musikalsk til Gores Oscar-vinnende film «En ubehagelig sannhet», men det begynner å bli mange år siden Etheridge skapte musikk som stakk hodet over det trivielle.

Dessverre representerer årets artister, Annie Lennox, Kylie Minogue, Earth Wind & Fire, Alicia Keys og KT Tunstall, musikk som tilhører de mest tilpassede, pregløse og spekulative sidene ved internasjonal musikkindustri.

Portrettene deres (eller snarere posterne) vil henge side om side med Westlife, Sugababes, Maria Carey, Katie Melua, Josh Groban, Duran Duran, Cyndi Lauper, The Corrs, Bon Jovi, Anastasia, A1 og Phil Collins, alle poptjerner som de siste tolv-tretten årene har funklet med mer eller mindre watt-styrke i Oslo Spektrum på oppdrag fra Nobel-kommitéen.

Argumentene som har blitt bragt til torgs når noen har prøvd å ta opp artist-valgene som Nobel-kommitéen og deres produsenter gjør, er at det er denne typen internasjonale stjerner som skal til for å sikre at konserten overføres i flest mulig land. Altså når et størst mulig publikum. Men hva opplever dette eventuelle gigantpublikummet?

Det er fristende å si følgende om Nobels Fredspriskonsert; Sett av millioner, ignorert av langt flere.

Jeg kan ikke huske at noen noensinne har trukket frem Nobels Fredspris når jeg har vært på reportasjereiser i utlandet, jeg kan ikke huske ett eneste intervju der artisten har sagt: «Jasså, du er fra Norge? Home of the Nobel Peace Price Concert.»

Det er og blir noe provinsielt ved denne troen på at artistenes kjendis-status, inkludert vertskapets, som etter alt å dømme nå eksklusivt rekrutteres fra amerikansk filmbransje, skal øke Nobels Fredspris status som internasjonal betydningsfull pris.

Ingen trenger å tenke seg veldig mye om for å forstå at Nobelprisen gjennomgående går til folk og institusjoner som definitivt ikke har tatt letteste vei til målet. Da blir det pinlig at artistene som opptrer i alt vesentlig grad er representanter for nettopp en artistisk snarveideologi.

Derfor må det være lov å tenke tanken at Norge som nasjon har en utsøkt mulighet til å vise klasse, innsikt og teft også når det kommer til Nobels Fredspriskonsert.

Ved et par anledninger har prisen gått til mottakere som selv har foretatt intelligente artistvalg. For ti år siden gikk prisen til Den Internasjonale Kampanjen mot Landminer og Jody Williams. Williams visste at Emmylou Harris var direkte engasjert i Kampanjen og sørget for hennes deltakelse både i Oslo Rådhus og på den påfølgende konserten. I 2002 gikk prisen til den amerikanske presidenten Jimmy Carter. Da innfant Carters gode venn, og allround good guy, Willie Nelson seg til konserten. Men hvor var The Allman Brothers Band, det sjangerdefinerende, integrerte sørstatsbandet, i 2002? De var nemlig sterkt involvert i valgkampen den gangen på 70-tallet da Carter tok steget fra peanøttfarmen i Plains, Georgia til Det Hvite Hus.

Uansett, ved begge disse anledningene var Harris og Nelson uomtvistelig med på å løfte begivenhetens kunstneriske integritet.

Det er mulig at en slik tankegang, en slik kunstnerisk ambisjon hadde tatt noen år å etablere, men i det lange løp hadde vi endt opp med en Fredspriskonsert som hadde stått tydeligere til Alfreds Nobels testamenterte ønske om å ære de som gjør en ekstra innsats for å gjøre verden til et fredeligere sted.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her