Mario Vargas Llosa: «Rampejenta» (Gyldendal, oversatt av Kari og Kjell Risvik, 338 sider).Tatt av kvinnen

Tatt av kvinnen
Tatt av kvinnen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jakten på den store kjærligheten kan drive en mann fra forstanden. I Mario Vargas Llosas siste roman går den dessverre også leseren på nervene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også denne høsten har nattbordet vært overlesset av norsk samtidslitteratur. Det bunker seg med nye dialogfokuserte og nesten plotløse bøker skrevet i avmålt stil. I år har bokhaugen i tillegg vært særlig preget av forknytte gammelunge menn med kommunikasjonsvansker og selvrealiseringsproblemer. Absolutt relevant, skulle man tro, men akk så deprimerende i lengden.

Derfor føltes det deilig å kunne brekke opp en ny bok av peruanske Mario Vargas Llosa, en av Latin-Amerikas største nålevende forfattere ved siden meksikanske Carlos Fuentes og columbianske Gabriel García Márquez. Vargas Llosa er kjent for å blande detaljert realisme med politikk, gode historier og leken språkføring. Her lå det med andre ord an til et kjærkomment avbrekk fra skildringer av norsk selvmedlidenhet og bitre familiemedlemmer som slenger sårende bemerkninger over 16.30-middagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Farse og drama
«Rampejenta», eller «Travesuras de la niña mala» som den heter på originalspråket, byr da også på litt god gammeldags historiefortelling. Vi følger den godhjertete Ricardo, som helt siden ungdomsårene i Lima har vært hodestups forelsket i den mystiske og vovede Lily. Men en dag forsvinner hun plutselig, noe som skal vise seg å danne refrenget i livet til den håpløst betatte Ricardo.

Ricardos yrke som oversetter fører ham verden rundt - til Paris, Tokyo, London og Madrid. Og hvor enn han kommer, og alltid akkurat i det han er i ferd med å glemme henne, dukker Lily opp igjen. Hver gang under et nytt dekknavn, med ny rik ektemann og i nye klesdrakter. Hun er ikke bare en «rampejente», som den noe endimensjonale oversettelsen av tittelen tilsier, men en selvutslettende svindler og livsløgner med dollartegn i øynene og intens rastløshet strømmende gjennom årene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I en blanding av farse, fabel, legeroman og realistisk drama jager vi så verden rundt for å følge den stadig mer frustrerte Ricardo og den frihetssøkende, men samtidig ensomme rampejenta. Noen ganger leter de etter hverandre, andre ganger flykter de fra hverandre. For på den ene side lengter rampejenta etter Ricardos trofasthet og ektefølte kjærlighet, samtidig som hun raskt føler seg fanget og ufri som hans «hverdagskone». Ricardo sliter på sin side med å klare å avvise henne, når han tross alt vet at hun vil forlate han nok en gang.

Befriende slutt
Vargas Llosa skriver nøkternt og effektivt, men klarer likevel å tilføre språket fargerike bilder og en ubestemmelig følelse av varme. Skildringene fra kafélivet i Paris og Tokyos snuskete underverden er spesielt leseverdige og uanstrengte. Likevel har Vargas Llosa denne gang en lei tendens til å overforklare og trekke inn historikk og politikk som kunne vært hentet fra et ungdomsskolepensum. Dette tilfører dessverre ikke teksten stort mer enn flere overflødige sider og en håndfull irritasjonsmomenter. For eksempel er kapittelet fra 1970-årenes «swinging London» preget av forutsigbare skildringer av hippietiden og overraskende intetsigende og skolestilaktige analyser av blomsterbarnas oppgjør med «klassemessige, sosiale og seksuelle fordommer».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer fascinerende er da bipersonene Ricardo kommer over på sine reiser. Fortellingens stadige sceneskifter skaper nemlig framdrift og variasjon, og gir i tillegg Vargas Llosa muligheten til å utvide romanens persongalleri. Blant annet møter vi bomsen Juan som slår seg opp som Londons-fiffens faste portrettør av veddeløpshester, den hovmodige og tinnsoldatsamlende språkspesialisten Dragoman og pervoen Fukuda som driver lyssky import av afrodisiaka laget av knuste elefanttenner. Disse bihistoriene viser seg etter hvert å være langt mer underholdende og interessante enn Ricardos repeterende kjærlighetstragedie.

«Rampejenta» er en underholdende og velskrevet, men likevel svært forglemmelig roman. Som allerede nevnt, utgjør sidehistoriene bokas høydepunkter, mens den store og overhengende kjærlighetshistorien etter hvert går på tomgang og blir vanskelig å engasjere seg i. Faktisk følte jeg meg mer lettet på egne vegne, enn på stakkars Ricardos, da jeg fullførte siste side og omsider unnslapp rampejentas endeløse messing av masete overtalelser og tilgjorte flørterier.

Karakter: 5 av 10