Exodus: «The Atrocity Exhibition – Exhibit A» (Nuclear Blast/Indie Distribution)Årets beste thrashplate?
Slayer, Metallica, Exodus. Jo da, Exodus som ble dannet i 1981, er muligens det mest innflytelsesrike thrashbandet av dem alle. Kirk Hammet startet sin karriere her, før han ble snappet opp av et ambisiøst Metallica på full fart mot stjernene. Exodus var den fremste eksponenten for thrashscenen som oppsto i San Fransiscos «bay area», men hadde verken tilstrekkelig flaks eller seriøsitet til å nå de største høydene. I hvert fall hvis man måler i salgstall.
Like fullt står deres debututgivelse, den forsinkede «Bonded By Blood» fra 1985, som en av de absolutt viktigste thrashutgivelsene. Det er to grunner til dette. Den ene er at selve låtmaterialet er uhyre sterkt. Den andre er riffkongen Gary Holts ekstreme evne til å lage brutale, ultrafete gitarpartier. Etter debuten gikk det stort sett nedover med bandet, men etter gjenoppstandelsen med «Tempo Of The Damned» i 2004 har bandet atter levert pur kvalitet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHolt har fått tilbake originalmedlemmet Tom Hunting på trommer, hvilket er et stort pluss. Han passer langt bedre inn i Exodus enn den ellers eminente Paul Bostaph som var med på «Shovel Headed Kill Machine». Jeg synes også vokalist Rob Dukes gjør en absolutt godkjent innsats på «The Atrocity Exhibition", selv om savnet etter Steve Souza fortsatt er der. Andy Sneap har nok en gang produsert, og resultatene han oppnår med Exodus er etter min mening mannens beste. Særlig gitarlyden er til å skjære i betong med. Heavy fucking metal!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenIntroen med det passende navnet «Call To Arms» er en perfekt stemningsoppbygger til selve krigsutbruddet. «Riot Act» er høyoktan thrash og setter standarden for hvordan en ræv virkelig skal sparkes. Strengt tatt er det unødvendig å fremheve enkeltlåter her siden materialet er bunnsolid tvers gjennom. Det som er litt uvanlig er at flere av låtene klokker inn på over åtte minutter. Heldigvis vet Holt å skape nok dynamikk til at dette ikke blir fullstendig overkill. Her er alt fra kjappe, brutale partier, til seige, fengende grooves og gang på gang blir jeg sittende med hakeslipp over Holts riffinfernoer.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Children Of A Worthless God», tittellåta og «Iconoclasm» er favorittene akkurat nå, men om en uke kan det godt være helt andre spor som fenger mest. Lyrikken er vel så brutal som musikken og i hovedsak retter gutta sin aggresjon mot politikk og religion, der både kristne og muslimer får kjørt seg så det holder. Budskapet er at folk må begynne å tenke selv og ikke la seg hjernevaske og gjetes rundt som sauer. Ikke noe spesielt originalt buskap altså, men fremført med en sjelden pondus.
«The Atrocity Exhibition» vil komme høyt opp på min liste over årets utgivelser, men jeg er fortsatt litt usikker på hvorvidt den overgår deres egen «Tempo Of The Damned». Jeg innbiller meg at materialet har lenger levetid og at denne vil spilles foran peisvarmen i lang tid fremover. Exodus har vært i Norge etter begge de forrige utgivelsene, så la oss håpe de fortsetter den trenden. Gary Holt for king.