Ole Paus: «Den Store Norske Sangboka» (EMI)

Personlige Paus-tolkninger

Ole Paus har gitt mange norske artister låter som de har gjort til sine. Nå har han samlet låter han ikke har skrevet selv, men som han til gjengjeld har gjort til sine.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Den Store Norske Sangboka» er en lavmælt og varm produksjon, på en måte som både får frem melodiene, intimiteten og Ole Paus som den personlige sangeren og tekstformidleren han er.

Håkon Iversen har de senere årene mest av alt vært kjent som Bjørn Eidsvågs høyre hånd og bassist/sanger, men hans merittliste som arrangør og produsent er lengre enn begge armene hans. Og han bruker dem fullt ut i denne produksjonen, der Ole Paus først og fremst strekker seg etter å gi sitt liv og sin tolkning til andres sanger. Sanger som han har kalt «Den Store Norske Sangboka». Sanger som har betydd noe for Paus privat, men også på hans konserter og opptredener. Både i et langt og kort tidsperspektiv.

Dette er videre sanger som har et budskap, gjerne med sterke tekster der livets smerte, livets religiøse dyp, livets muligheter, livets drømmer og livets fall slik bare en rusten stemme som hans kan tolkes. Fra Alf Cranners «Sjømannsvise» til DumDum Boys' «Splitter Pine» i løpet av seks minutter.

Jeg tror ingen andre kunne klart å balansere så vidt forskjellige uttrykk som Jokke, Stein Ove Berg, deLillos, Otto Nielsen, Benny Borg, DumDum Boys, Alf Cranner og Kurt Foss/Reidar Bøe. Ole skriver dessuten varmt om bakgrunnen for de sangene han har valgt ut, og om artistenes genialitet og hva som har gjort inntrykk på ham. Det er en dialog og helhet i denne skiva som gjør den til en av de beste platene Ole Paus har gitt ut. Ironisk, på en måte, uten at han har skrevet en eneste av sangene selv. Men når man legger til hans evne til å tolke materialet på sin egen måte, så har det likevel blitt et Ole Paus-album.

Man skal ha levd et svært isolert og sært liv for ikke å finne mange av de låtene man kjenner i ryggraden på seg selv her. Om gjenkjennelsesfaktoren er stor, så skal du ikke et øyeblikk tro at du vet hva som kommer. Paus' versjon av «Kokken Tor» er sensuell og usedvanlig seig i forhold til originalen, og Jokkes «Øl» er spilt om i valsetakt. «De Nære Ting» er strippet helt ned som en bluesfylt vise - med en Ole Paus som synger renere og vakrere enn noen gang. Uten å miste verken særpreg eller sjel. For Oles intimitet, sjel, halvt hviskende og snakkende sangstil og hans utvalg av tekster, gjør et sterkt inntrykk.

«Den Store Norske Sangboka» kommer til å stå som en av hans klassikere. Og han har klart å gjøre hver eneste av disse låtene til sine egne, liksom andre artister som CC Cowboys har tatt hans låter og gjort dem til sine.

Dette albumet må ha vært spesielt morsomt å spille inn. En trubadur, en visesanger, en hverdagspoesiens mester og et ikon i norsk musikk, lener seg fornøyd til bardisken og byr på klassikere som må ha gjort inntrykk og bidratt til å forme hans liv.

Med sin sjel og sjenerøsitet har Ole Paus gitt en norsk sangbok som skulle være det beste utgangspunktet for å gjøre musikktimene på grunnskolen interessante igjen. For dette lever slik Ole Paus alltid har gjort: Med hele seg.

Karakter: 8 av 10


Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus