Über-kvinnelighet?
Hva tenker Celine Dion (bare 39) når hun får platen sin i hånda? Og ser bildet av seg selv på coveret. Et bilde som synes å ha sugd opp i seg alle hårpleie og sminke-reklame fotos som noensinne er knipset, i et voldsomt altutslettende drag. Som om all mote-pornoen på Narvesen skulle ha rottet seg sammen i et final statement. Antakelig er bildet et resultat av at Celine Dion synes at hun fortjener det.
Hun er tross alt verdens mestselgende kvinnelige artist gjennom tidene.
Man kan håpe på at Celine har selvironi, at hun bak fasaden ler seg skakk. At hun innser at hun ser grotesk ut i sin airbrushede über-kvinnelighet.
Men musikken på «Taking Chances» gir ingen indikasjoner på at humor er fremherskende trekk hos Celine Marie Claudette Dion, den kanadiske sangerinnen som har knust glass siden hun først åpnet stemmen i Charlemagne, Québec på tidlig 80-tall.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDion trakk seg tilbake på sent 90-tall, etter sigende for å dyrke familie, men har de senere årene hatt fast show på Caesars Palace i Las Vegas. Det er der hun hører hjemme. I byen som er ute av alle proporsjoner.
Jeg antar at det er Eurytmics-Dave Stewart som skjuler seg bak signaturen David A. Stewart, som sammen med Kara DioGuardia står som komponist av tittelsangen «Taking Chances», der Dion raskt er ute for å forsikre sine fans om at stemmen er inntakt. Det er uutholdelig å høre på for alle som ikke mener at musikk er sportsgren der det gjelder å komme over høye toner uten å rive.
Og slik går sangene. Dion har trykket Dolly Partons devise til sitt bryst (no pun intended); More is more. Less is less.
Her går sanger, produksjon og sangerinne opp i en høyere (vekselvis enda høyere) enhet. Musikk som en vedvarende fanfare.
Ikke at jeg har noen illusjoner om at det nytter å advare mot elendigheten, de som har en hang til dette, holder seg med høyttalere størrelse XL og lydisolerte glasskap.