Jay-Z: «American Gangster» (Roc-A-Fella/Universal)Ingen nødvendighet

Artikkelen fortsetter under annonsen

På «American Gangster» har Jay-Z har gjort det igjen! ABC Nyheters anmelder skjønner bare ikke hvorfor.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han har mer penger enn noen mann noensinne vil klare å bruke opp, han har den peneste dama i verden, han fikk alt som kunne krype og gå av verdens viktigste artister til å hylle ham med en avskjedskonsert da han «gikk av» som hip hopens konge.

Misforstå meg rett, jeg elsker Jay-Z. Jeg elsker ham så høyt at jeg vil føde barna hans, at jeg en gang ble sjekket opp på Jay-Z-sitater, så høyt at jeg tviler på at jeg hadde kommet meg gjennom en hel uke uten å høre minst en av låtene hans. Men dette er likevel ikke et etterlengtet album. I alle fall ikke for meg. Dette er det første grå håret man ser i speilet en allerede sorgtung og bakfull søndag formiddag.

Det er livets gang. Mange syntes det er vakkert. De som ikke syntes det, farger det bort. Det er ingen tvil om at Jay-Z er en fantastisk artist, han er muligens min favoritt, men det er ikke den streetsmarte gangster-Jay-Z jeg elsker.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er et album for «nerdene», og da mener jeg ikke de tynne, høye bebrillede du ber om hjelp til å gjøre fysikkleksa. Jeg mener de med altfor store gensere og gangsterambisjoner. De som gråter inni seg bare noen nevner tittelen på Nas' første album «Illmatic» (prøv, det er en god test!), og som alltid kan alle låtene på alle album. De som misliker alt som nærmer seg Billboard-lista fordi de ikke er «real» nok.

Med andre ord, dette er et album for gutta som vil oppleve alt, men som ikke har opplevd så mye ennå. Musikken er relativt rå og kald i sin fremtoning, og at Jay og Nas har begravd stridsøksen, kommer faktisk ingen til gode. Låta «Success» er repetetiv, kjedelig og påtatt nyskapende, med et samplekonsept som er gjort tusen ganger allerede.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vet at jeg høres enormt negativ ut, men du må ta i betraktning hvem det er man snakker om her. For dette er ikke en hvilken som helst fyr som gir ut et hvilket som helst album. Dette er kanskje verdens beste rapper, som gir ut et album for folk som har lyst til å bli som ham. Og det er litt kjipt hvis du faktisk ikke er blant dem som vil bli som ham. Jeg føler for eksempel at dette albumet går meg litt over hodet. Ikke fordi jeg ikke hører, ser og skjønner Jay-Z, men fordi dette liksom ikke er beregnet på at jeg skal digge det.

Artikkelen fortsetter under annonsen


Det betyr jo likevel ikke at det ikke er bra. Jay er fortsatt verdens beste rapper. Og til tross for at jeg aldri har syntes noe særlig om Diddy som produsent, har de i alle fall klart å sette et sound på produktet som er gjennomført og åpenbart blir det lydbildet de ønsket å formidle.

Jeg blir nødt til å forholde meg til dette albumet på to måter. Jeg syntes det er kjedelig, men det betyr ikke at jeg ikke hører at både Jay og produksjonene er uovertrufne. Mitt hjerte splittes. Og min karakter.

Karakter:
Subjektiv: 5 av 10
Objektiv: 8 av 10



Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her