Utrydningstruet i Norge?

Utrydningstruet i Norge?
Utrydningstruet i Norge?
Artikkelen fortsetter under annonsen

I ukas Full av fuzz-spalte lurer Tom Skjeklesæther på hvorfor norske musikkritikere jevnt over har vært så lunkne til Eagles sitt nye album.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen


I forrige uke fløy jeg hjem fra USA. Fra Newark i New Jersey, via Munchen til Gardermoen. På vei inn i flyet i Munchen plukker jeg med meg Aftenposten. På kultursidene leser jeg i en kommentar at Eagles har krasjlandet. At bandets nye plate, «Long Road Out Of Eden», har fått så hard medfart av kritikerne at bandet bare har en moralsk opsjon, å innse nederlaget og be pent om unnskyldning for det inntrufne. Da jeg lander på norsk jord kan VG likevel fortelle at Aftenpostens katastrofekommentar er noe prematur, «Long Road Out Of Eden»har ikke tatt noen omveier til toppen av VGs salgsliste. Den har landet rett på førsteplass etter en uke i salg.

Begge deler er, når sant skal sies, ikke spesielt overraskende. Verken at norske rockkritikere er unisont lunkne til Eagles eller at et oppsiktsvekkende stort og kjøpesterkt publikum stiller seg i kø ved kassaapparatene i landets platebutikker for å slå kloa i bandets første studioutgivelse siden 70-tallet..

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Med meg i kofferten hjem har jeg et knippe amerikanske og engelske musikk- magasiner.

David Fricke, senior anmelder i Rolling Stone, gir plata tre og en halv stjerne (av fem mulige). Det er å betrakte som en rimelig bra uttelling i Rolling Stone, som er kjent for å være svært så snåle med sine firere og femmere. (Neil Youngs nye får tre, Levon Helm og Robert Plant & Alison Krauss får samme karakter som Eagles; tre og en halv).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tom Sinclair i Entertainment Weekly setter en ren B i karakter på plata. Entertainment Weekly graderer plater med A, B, C og justerer med pluss og minus. Han runder av med følgende statement; «The Eagles sidestep self-parody, serving up the rarest of musical blends: freshly brewed nostalgia you'll actually want to savor».

Den amerikanske rockjournalistveteranen Bud Scoppa, som for tida skriver for det engelske månedsmagasinet Uncut, sier «No sign of rust on LA legends´ first studio LP since ´79» og deler ut fire av fem mulige stjerner. Det de fleste av de utenlandske anmelderne mener er at «Long Road Out Of Eden» med hell kunne ha vært redigert ned til en enkelt CD. En kritikk som Eagles tar noe av brodden av med det faktum at plata selges for enkelt-CD-pris. I USA, der den kontroversielt bare er tilgjengelig i gigant-kjeden Wal-Mart, er den priset så lavt som $11.88. Altså tre-fire dollar under normal listepris for enkle CD-er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men som vi altså vet, norske anmeldere i riksdekkende aviser mener at «Long Road Out Of Eden» er alt annet enn en ørn, snarere en kalkun. Tre av fire Oslo-aviser gir plata en toer og VG strekker seg til en treer på terningen.

Rockjournalistikken har noen obligatoriske øvelser. Å slakte hyllest-plater (såkalte tribute-utgivelser) er en av dem. Enhver rockkritiker med selvrespekt skal ha minst fem hyllest-plate-slakter på merittlista. Det er på den måten rockkritikere får slått fast sin dyptloddende kunnskap; originalen er alltid bedre. See?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Videre skal man aller helst ha slaktet Eagles. Det har imidlertid vært skrint med anledninger til nettopp det de siste årene. Det har altså tatt 28 år siden forrige gang det var en ordentlig mulighet. Bandets syvende og siste studioplate før de la opp, «The Long Run», var faktisk den svakeste av Eagles-platene. Men de færreste som skriver om musikk i Norge i dag hadde anledning den gang, enten fordi de var for unge, eller ganske enkelt fordi kritisk rockjournalistikk var en skjeldenhet i Norge på den tiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bedre enn sitt rykteBedre enn sitt rykte

Etter at Eagles gjorde sitt mye omtalte live-comeback i 1994, har det kommet et par-tre konsert-utgivelser på CD og DVD. De har vært solide dokumentasjoner av et konsertband som aldri har vært spesielt kjent for forrykende scene-show eller alt for mye utenomsnakk i form svevende distraksjoner som romperaketter eller andre griser. De har med stoisk ro, og sikkert provoserende selvtillit, stolt på at selve sangene skal være beholdningen. De har da også en gullkantet sangskatt å øse av, Eagles' «Greatest Hits» er både USAs og verdens mestselgende album.

Undertegnede så Eagles både i Göteborg på tampen av 70-tallet og på den første comebackturnéeen i 1994. Alamodome i San Antonio var den gang fylt til siste syttitusende sete og samtlige fikk det de håpet på. Et band som ganske enkelt var best i klassen på den faktisk vanskelige kombinasjonsøvelsen flott flerstemt sang, allehånde strengeinstrumenter og knallgode poplåter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Selvsagt ble denne konsertutgaven av Eagles sumarisk slaktet av daværende Dagbladet-journalist, nåværende musikksjef i NRK P3, Håkon Moslet, da turnéen noen år senere nådde Oslo Spektrum. For øvrig den eneste Norges-konserten noensinne fra Eagles. Moslet kunne sin hip-rockjournalist-ABC og lot selvfølgelig ikke sjansen til å få en brukket Eagles-fjær i hatten gå fra seg.

Forklaringen på antagonismen som Eagles har pådratt seg fra verdens rockjournalister (inkludert de amerikanske tilbake på 70-tallet) er ganske sikkert en sammensmelting av at bandet alltid solgte mest og samtidig ble spilt til døde på radio. Men i årene som har gått siden de solfylte 70-årene har rockjournalistikken revurdert musikken til artister som åpenbart har hatt betydelig mindre å komme med enn Don Henley & Glen Frey. ABBA og The Carpenters er to navn som umiddelbart melder seg i bevistheten i så måte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er sikker på at «Long Road Out Of Eden» kommer til å holde seg høyt på salgslistene i Norge (og en rekke andre land) i ukene som går frem til jul og jeg ser ikke bort fra at plata, her til lands, kan bli årets mest solgte, i hvert fall, krasjlanding.

Da kommer noen til å måtte krype til korset; «Long Road Out Of Eden» er ikke et stort album, men plata er vesentlig bedre enn sitt norske rykte.


Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her