The Killers – «Sawdust – B-sides, Rarities and Remixes» (Island/Universal)Fine rariteter
The Killers har siden debuten med «Hot Fuss» liksom vært indie-bandet som egentlig ikke var indie i det hele tatt. Det faktum at de er fra Las Vegas er én ting, men monsterhiter som «Mr. Brightside», «Somebody Told Me» og «When You Were Young» har liksom ikke hjulpet på indie-kreden. Den totale kapitulasjonen til U2-inspirasjonen som det Flood/Alan Moulder-produserte andrealbumet «Sam's Town» demonstrerte kunne vært spikeren i kista, men låtene var bra nok til at The Killers berget seg. Nå er Brandon Flowers og co. tilbake med en plate som skal understreke at de er et vanlig band og ikke noe mainstream-produkt, nemlig den overraskende bra alternativsamlingen «Sawdust».
«Sawdust» byr på B-sider, rarities og en remix, og er som ventet litt mer krevende enn den stadionorienteterte «Sam's Town». Men det flotte er at The Killers har sluppet seg litt løs her, snippen er løsere og takhøyden større, ettersom låtene ikke trenger å være så radiovennlige. Det betyr selvfølgelig ikke at det er et helt annet band vi møter på denne plata, men det er lenger mellom radioknepene, vind-i-håret-gitarsoloene og andre triks fra publikumsfrieriposen. The Killers er liksom litt mer folkelige og troverdige her. Litt, i hvert fall.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAllerede fra førstesporet, den splitter nye «Tranquilize», merkes det. Den åpner med synthing og en ørkenrock-aktig bassgang, men når Flowers begynner å synge låter det nesten som Modest Mouse. Lou Reed dukker også opp akkurat som et lite barnekor . Det er med andre ord en ganske sær, men god liten sang The Killers har lirket ut av ermet. Mer kommersielle blir de heller ikke i andresporet, Joy Division-coveren «Shadowplay», som de gjør en overraskende god versjon av, drevet av synth-trommer og bass.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Sawdust» byr på to andre coverlåter også. «Ruby, Don't Take Your Love To Town» (Kenny Rogers/The First Edition) er først ut, og er en godslig og likendes countryballade. Det er imidlertid den siste coverlåta, Dire Straits' nydelige «Romeo and Juliet» som stikkker seg ut. The Killers versjon er tro mot originalen, noe som betyr at det er minimalt med synth. Vokalen til Flowers er produsert på normalt vis, uten den til tider irriterende megafonaktige lyden bandet pleier å bruke. Innspillingen er fra en Abbey Road session, akkurat som «Sam's Town»-versjonen som er på «Sawdust»; en versjon som er langt mer strippet og intim enn den ganske pompøse utgaven forrige album bød på. Begge disse sangene skiller seg ut fra resten av plata ved å ha en langt mer akustisk produksjon, noe som fungerer forbausende bra i min bok. Flowers' stemme og enkle pianobruk kler låtene veldig godt, og jeg skulle ønske at de gjorde mer av dette.
Artikkelen fortsetter under annonsenPlatas eneste remix er «Mr. Brightside» (mikset av en Jacques Lu Cont), en nesten ni minutter lang versjon som er like sexy og club-basert som tematikken i låta. En kul sak, rett og slett. Høydepunktene for meg består ellers av eldre materiale (fra «Hot Fuss»-sessionen), noe som utvilsomt skyldes at jeg sterkt misliker produksjonen til Alan Moulder og Flood. «Glamourous Indie Rock And Roll», for eksempel, har langt mer sjarm og glimt i øyet enn den ganske motbydelige «Sweet Talk»; jeg synes virkelig The Killers burde prøve noen andre produsenter når de går i studio neste gang. Kort sagt: Mer Joy Division, Blondie og Duran Duran, mindre U2!
Ettersom «Sawdust» er en samling av innspillinger som har skjedd over en femårsperiode med ymse produsenter, er det klart at det spriker litt stilmessig. Likevel syns jeg denne plata jevnt over er god, til tider er den glitrende, og får The Killers til å framstå som et «vanlig» band igjen. Plutselig ble jeg litt spent på deres neste album.