Lyttelua 29 (Hastverk er lastverk…)

Lyttelua dykker denne gang i arkivet og børster støv av gamle godsaker, samtidig nikkes det til nye ting som ikke nødvendigvis er så ille som enkelte anmelderne skal ha det til.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


Kenneth Jønsson: promotionbabe, VME

James Murphy & Pat Mahoney: «Fabriclive 36»
Det London-baserte plateselskapet Fabric er her med sin månedlige utgivelse, og det må sies at dette er det mest interessante de har levert på veldig lenge, hvis ikke noensinne. James Murphy; luefavoritt, hjernen bak fantastiske LCD Soundsystem og det ultraspennende plateselskapet/produksjonsteamet DFA, har slått seg sammen med Pat Mahoney; tidligere medlem i Les Savy Fav og trommeslager når LCD Soundsystem turnerer. Det sier seg selv at disse karene har en enormt fet platesamling, og denne Fabric-samleren er som skapt for en god og dekadent fest. Det går mye i 70-80-talls New York-funk- og disco (hva ellers?) fra navn som Chic, Was (Not Was), GQ og Donald Byrd, men det er også viet plass til en hel del obskure perler som funker minst like bra i denne sammenhengen. Inkludert i miksen er også LCD Soundsystem-sporet «Hippie Priest Bum-Out» som tidligere kun har vært gitt ut som en B-side. Med andre ord så oppfordrer denne supre samlingen både til nerding og dansing, utvilsomt en gyllen kombinasjon.

Eagles: «Long Road Out Of Eden»
Jeg er helt enig med Øyvind, norske musikkjournalister konkurrerte i å overgå hverandre i idioti og ignoranse da de «anmeldte» denne skiva i forrige uke. De hadde tydeligvis bare gitt den en runde eller to i spilleren før de konsentrerte seg om å hylle det banebrytende nye mesterverket til Britney. Dem om det! Den første nye Eagles-platen på 28 år er selvfølgelig en begivenhet, selv om den er fryktelig ujevn og flere av de 20 låtene sikkert med stort hell kunne ha forblitt i hvelvet. Etter en ukes intensiv lytting hadde jeg luket ut de største blødmene (eksempelvis «What Do I Do With My Heart» og «It's Your World Now») og plottet inn en meget hederlig spilleliste med 12 låter på lommediskoen min. Med utgangspunktet i disse låtene kunne «The Long Road Out Of Eden» blitt et fryktelig bra enkeltalbum, men den diskusjonen kan man ta en annen gang. Svært få artister kommer i det hele tatt unna med et helstøpt 20 spors-dobbeltalbum som ikke inneholder dødpunkter. Man får heller konsentrere seg om høydepunktene, og låter som «How Long», skrevet av J.D. Souther (stor luefavoritt!), «Busy Being Fabulous», «Waiting In The Weeds», «Somebody» og det ti minutter lange tittelsporet holder en svært høy kvalitet. Faktisk høyere enn hva jeg hadde turt å forvente av herrene Frey og Henley i år 2007. Så jeg og lua mi sier oss i hvert fall fryktelig fornøyd med dette, så får musikkskribentene i Akersgata heller klamre seg til håpet om at de er på parti med kidsa og grave etter gull på den nye Backstreet Boys-skiva.

The Ozark Mountain Daredevils: «The Ozark Mountain Daredevils/It’ll Shine When It Shines»
Jeg føler tiden er inne nå for å trekke frem dette noe underkjente countryrock-bandet som hadde sin storhetstid på midten av 70-tallet.
Alle deres fire første album er verdt å sjekke ut, men denne twofer'n som inneholder deres to første album fra henholdsvis 1973 og 1974 er utvilsomt rosinen i pølsa. For de som ikke kjenner til bandet, kan de beskrives som en blanding av Flying Burrito Brothers og Lynyrd Skynyrd. Sånn cirka. Begge platene er solide og jevnt gode, men de har hver sin singel som stjeler det meste av oppmerksomheten. «Country Girl» fra den selvtitulerte debutplaten er en god gammeldags countryrock anthem som fint kan arkiveres ved siden av «Take It Easy», «Lazy Days» eller «Ventura Highway» for den saks skyld, mens Jackie Blue fra oppfølgeralbumet «It'll Shine When It Shines» bryter med det ellers rendyrkede countryrock-lydbildet, og er en stilsikker blue eyed soul-låt som kan minne om tidlig Hall & Oates. Og sånt noe sluker selvfølgelig lua mi rått. Uten å tygge. Deilig!

Joy Division: «Unknown Pleasures» / «Closer» (Deluxe Editions)
Jeg har vært enormt stor fan av Joy Divison og New Order siden jeg var 14-15 år gammel, og gjorde mitt for å oppdra lillebroren min best mulig da jeg gav ham Joy Division-boksen «Heart & Soul» (anbefales!!) i konfirmasjonsgave. Så man kan trygt si at jeg hadde store forventninger til Anton Corbijns spillefilm «Control» som omhandler Ian Curtis' korte liv og tragiske skjebne. Forventningene ble til de grader innfridd og både Corbijns regi, Martin Ruhes foto og Sam Riley i hovedrollen som Curtis imponerte dypt.
Og hva passer vel bedre da enn å investere i de nye deluxe-utgavene av de klassiske Joy Divison-albumene? Spesielt de to ordinære albumene «Unknown Pleasures» (1979) og «Closer» (1980) er vel verdt pengene selv om man har de gamle utgavene i hylla. Innpakningen er delikat, lyden er strålende og man får dessuten to livekonserter på hver sin bonusdisk (en fra Factory i Manchester og en fra University Of London). Debutalbumet «Unknown Pleasures» står fortsatt som den aller ypperste klassikeren, og er, til tross for at bandet selv sa seg misfornøyd med resultatet, den viktigste «postpunk»-platen ved siden av «Entertainment» med Gang Of Four og «Metal Box» med P.I.L. Det er i hvert fall min påstand, men jeg tror ikke det er en spesielt kontroversiell påstand...

Andre godbiter som går jevnt i lua om dagen:
Ryan Adams:
«Follow The Lights E.P.» (skyhøy kvalitet som alltid), Band Of Horses: «Cease To Begin» (topp oppfølger), Robert Plant & Alison Krauss: «Raising Sand» (overraskende partnerskap, nydelig resultat), Sharon Jones & The Dap-Kings: «100 Days, 100 Nights» (ny soul som høres ut som gammal soul; herlig), Bruce Springsteen: Alt (nedtellingen til 4. desember er i gang), Flying Burrito Brothers: «Archives Volume One: Live At The Avalon Ballroom 1969» (god lyd, god stemning) og Gerry & The Pacemakers: «You'll Never Walk Alone» (denne gikk jevnt etter 8-0 seieren over Besiktas).

Øyvind Moen: nyutnevnt distriktssjef for Platekompaniet

Cherry Ghost: «Thirst For Romance»
Jobben med å oppsummere plateåret 2007 har begynt. Årets kandidater er blitt plassert i sin egen spilleliste på mitt bærbare avspillingsmedium, og turen til og fra jobb har denne uka bestått i jobbe seg gjennom denne på slump. Senere vil jeg gå mer grundig til verks, men det er ikke like morsomt.

En av de første låtene som dukket opp på min halvtimes spasertur, var «False Alarm» med Amundsen-favoritten Cherry Ghost. Det første som slo meg var at dette er av den typen album som alltid kommer litt for sent på høsten til å kunne vurderes som et av årets beste. Alltid er det et kanonalbum som dukker opp sent i desember, og stort sett høres det omtrent ut som Cherry Ghost. Pisspreik, selvsagt, men i år føler jeg meg sikker på å ikke få en ubehagelig overraskelse når lista er gjennomarbeidet.

«Thirst For Romance» får stadig bedre med tid i lua, og sitter merkbart bedre for hvert lytt. Jeg er redd du ikke blir alene om å ha denne høyt på årslista, Espen.

Miles Davis: «On The Corner»
Kjennere av Lyttelua vet at den ikke klarer å godta bare ny musikk over lengre perioder. Det beste den vet er gammal musikk gitt ut på nytt med bedre lyd. For å ikke pådra meg ytterligere forkjølelse, så jeg meg derfor nødt til å filtrere noe slikt gjennom lua på en av de nevnte spaserturene. Denne gangen bar det hjemover, og det var mørkt og kaldt. En fullstendig gjennomgang av den nye Miles-boksen på seks bredfulle CD-er kan med rette kalles en voksen oppgave, men lua kunne i det minste smykke seg med én komplett gjennomspilling før denne aktuelle hjemturen. En tilsiktet uvørent bevegelse på låtvelgerhjulet førte til at det var trettito minutter lange «Calypso Frelimo» som skulle være min følgesvenn i mørket. Slik gikk det ikke. Det vil si, jeg hørte hele låta, men noen følgesvenn kan ikke denne skarpkantete latinøvelsen som også finnes på albumet «Get Up With It» sies å ha vært. For det meste var det bare skummelt å høre på dette i mørket. Crazy shit, men gutta kan spelle.

Om boksen anbefales? Hallais, den er jo i stål!

Lee Hazlewood: «Lee Hazlewoodism: It's Cause And Cure»
Etter å ha kjøpt meg opp på herren med barytonrøsten i litt for stor grad for noen år tilbake, satt det langt inne å plukke med seg denne den siste arbeidsdagen i Sandvika. Men, den var i plast og coveret er svært tiltalende (spesielt skriften på ryggen som kan fortelle at det er reutgivelsesprinsene i Water som står bak utgivelsen). Dessuten hadde jeg tross alt bestilt den til meg selv. Lyttelua ivret etter spilletid, fikk det og vibrerte av lykke. Dette er Hazlewood av beste merke - helt der oppe med «Cowboy In Sweden». Skiva kom først ut i 1966 og det vil forundre meg om Scott Walker, Richard Hawley og Cherry Ghost misliker denne.

The Asylum Choir: «Look Inside»
Nevnte jeg reutgivelsesprinser? Rev-Ola er definitivt en av disse, og Lyttelua ivrer etter å tråle coverheftet etter sjeldne bilder og gode linernotes når Ola er på markedet med nye produkter. «Look Inside» er ikke flunkende ny. Originalt kom den ut i 1968, i Rev-Ola-pakke kom den for en måned eller fire siden.

The Asylum Choir er velkjente Leon Russell og Rev-Ola-kjente Marc Benno («Texas session guitarist extraordinaire»). «Look Inside» er nok et glemt vestkystpsykedeliamesterverk i følge vår venn Ola. Etter å ha hørt gjennom denne tre ganger den siste uka må lua og jeg innrømme at Ola har rett denne gangen. Morsom og vimsete uten å bli bare tøys og tull - og tunes på rekke og rad. For fans av United States Of America og The Beatles.

John Hiatt: «Bring The Family»
I skrivende øyeblikk spiller John Hiatt på Rockefeller. Jeg sitter alene foran skjermen uten lue og med «a scotch scarred heart», som Lee Hazlewood ville ha sagt. Lua forsvant ned til byen for slektstreff på Rockefeller under mottoet «Bring The Family». Tørre typer, disse lytteluene.


Paul A. Nordal: kredibel musikkjournalist

Gene Clark & Carla Olson: «So Rebellious A Lover»
Etter å ha gått rundt med fullastet iPod i et års tid, var det ubeskrivelig deilig å få byttet den ut i ny 160GB-modell med langt bedre lagringsplass. I den forbindelse fikk jeg lagt inn igjen en haug med plater som jeg høyst ufrivillig hadde krysset bort fordi disken på min gamle spiller var full, og stadig flere favoritter måtte vike til fordel for nye plater.

Dermed ble mengder av gamle favoritter igjen tilgjengelige «på farten» - ja egentlig overalt - da min gode gamle CD-spiller i stuen synes å ha takket for seg. Blant de mest spilte siste uke finner vi Gene og Carlas vidunderlige fellesverk fra 1987.

Man kan si hva man vil om 80-tallet, men heldigvis var ikke alt farget i pastellfarger, selv om man tenker tilbake på tiåret så føles det sånn. Blant høydepunktene i denim, finner vi 20-årsjubilanten «So Rebellious A Lover», signert den mesterlige låtskriveren Gene Clark og som ble gitt ut i samarbeid med Carla Olson. Albumet inneholder komposisjoner signert både Gene Clark og Carla Olson, samt coverlåter av blant andre John Fogerty («Almost Saturday Night») og Gram Parsons («I'm Your Toy (Burrito No. 1)»). En av Clarks aller mest suverene låter (og dem er det jo mange av), «Gypsy Rider», er for øvrig også å finne på dette albumet. Låten som senere blant annet ble covret i nydelig utførelse på Midnight Choirs debutalbum noen år senere.

Echo And The Bunnymen: «Porcupine»
En annen gammel kjenning som har blitt hentet frem igjen på duppedingsen med utvidet kapasitet er Echo And The Bunnymens «Porcupine» fra 1983. Ikke fordi det er kaninmenennes beste, snarere som et resultat at det er eneste av Liverpool-bandets gamle utgivelser som foreligger i digital utgave i undertegnedes platehylle. Signaturlåtene er singlene «The Cutter» og «The Back Of Love», som også figurerer som albumets to åpningsspor. Til tross for flere fine stunder på «Porcupine», er det først og fremst de to platene som kom før denne; debuten «Crocodiles» (1980) og «Heaven Up Here» (1981), samt oppfølgeren «Ocean Rain» (1984), som står som obligatoriske «must-haves» i Echo And The Bunnymen-katalogen. Enn så lenge (til jeg eventuelt får investert i en usb-platespiller for å overføre vinylen til lommespilleren), får «Porcupine» duge. For øvrig har jeg heller ingen problemer med å anbefale gruppens foreløpige siste studioalbum, «Siberia», fra 2005, som er overraskende godt levert av Ian McCulloch og kompani.

Les Lyttelua her
Les plateanmeldelser her
Les mer musikk her
Les Full av fuzz her
Les Retrohue her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus