Opeth: «The Roundhouse Tapes» (Peaceville/Tuba)

Musikk for viderekomne

Opeth imponerer stort på sitt første livealbum og beviser at deres teknisk krevende musikk sitter like bra i en konsertsituasjon.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stockholmsbandet Opeth har siden begynnelsen av 90-tallet levert pur kvalitet innen genren progressiv deathmetal. I en jungel av subgenre og kopister har bandet skapt en helt egen nisje for seg selv, hvilket er en prestasjon i seg selv. I studio har de gang på gang vist klasse og de av oss som har sett dem live kan også skrive under på at Opeth behersker scenen vel så tilfredsstillende. Spørsmålet er om «The Roundhouse Tapes» yter dem rettferdighet.

Svaret er ja. Låtmaterialet favner hele bandets karriere og fremstår som mer homogent enn hva man kan få inntrykk av gjennom studioversjonene. Dette har selvfølgelig sammenheng med at de her kommer i lik lyddrakt, en lyd som både inneholder trøkk og er klar nok til å få frem alle detaljene i bandets intrikate komposisjoner.

Nå skal det sies at «The Roundhouse Tapes» ikke er for nybegynnere. Man skal ha musikkinteresse som strekker seg mer enn et par hakk over VG-lista for å gyve løs på materien. Det er selvsagt også en viss fordel å kjenne til materialet fra før, men lyden og fremføringen er så god at platen godt kan fungere som en introduksjon til Opeth - nærmest som en «Best Of» samling. Her får du blant annet «When», «Ghost Of Perdition», «Night And The Silent Water», «Windowpane» og monsterlåta «Blackwater Park».

Utgivelsen strekker seg over to disker og inneholder ni spor som totalt varer i over 90 minutter. Til tross for gjennomsnittlig låtlengde på over 10 minutter får man sjelden anledning til å kjede seg. Opeths musikk er full av dynamikk, fra brautende deathmetal til avdempede stemningspartier i en og samme låt. Vokalist og gitarist Mikael Åkerfeldt er maestro og en suveren king of all trades. Mannen er intet mindre enn et musikalsk geni.

Konsertfølelsen er også vel ivaretatt ved at det ikke låter for sterilt, og at publikum er mikset passe inn i lydbildet. Herr Åkerfeldt lar heller ikke seansen bli for pretensiøs, der han på Ian Anderson vis vitser og fjaser mellom låtene og under bandpresentasjonen.

Settets roligste låt, «Windowpane», presenterer han på følgende måte: «time for the song that will get us chicks backstage». Før han skal presentere bandet setter de i gang en groovy jam som Åkerfeldt beskriver som pornmusic. Han spør deretter publikum om de tror partiet er hentet fra oralsex scenen eller analsex scenen. Typisk guttehumor og guttemusikk sier du? Ja, sannsynligvis, men til søndag er det farsdag så det passer bra. La Opeth bli farsdagens soundtrack. Heia far!

Karakter: 8 av 10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus