Courtney E. Martin: Perfekte jenter, magre liv (Pantagruel forlag, oversatt av Kari og Kjell Risvik, 373 sider)Perfekte jenter spiser ikke mat

Courtney E. Martin stiller spørsmålet «når du fyller tjuefem år og ser opp fra klosettskålen eller tastaturet (..) og innser at det ikke er noen ting der det skulle ha vært noe, i midten av livet ditt, i midten av kroppen din, i midten av sjelen din, hva gjør du da?»

Hun burde ha valgt en time hos terapauten sin, men valgte i stedet å skrive en bok. En bok som i utgangspunktet skulle ta et oppgjør med den sykelige tankegangen rundt kropp, vekt og utseende, har i stedet blitt et sammensurium av anekdotiske funn, intervjuer og selvopptatt sutring - og verst av alt - Martins egne umodne tanker om samfunnet rundt seg og råd til unge jenter som vil bryte ut av en ond spiral.

Mental øreteve

Den norske psykiateren og forfatteren Finn Skårderud har skrevet forordet til Courtney E. Martins bok om jenter som hater seg selv og kroppen sin. «Perfekte jenter, magre liv» er en solid kulturell og mental øreteve, skriver han og sammenligner boka med «Prozac Nation», Elizabeth Wurtzels bok om å være ung og deprimert på nittitallet.

Courtney E. Martin er en pen, ung jente fra den øvre middelklassen i USA. Hun skildrer unge jenter som har et mildt sagt anstrengt forhold til mat og deres syn på egen kropp. Det er tidligere overvektige jenter som blir overrasket over at de ikke blir lykkeligere etter å ha gått ned 25 kilo, det er jenter som bruker avføringsmidler eller medikamenter for å gå ned i vekt, det er jenter som spyr i kor etter å ha unt seg selv et kakestykke. Alt for å ikke ødelegge perfekte kropper i perfekte klær. Det er en sjokkerende beskrivelse av unge jenters selvdestruktive oppførsel i sin higen etter å oppnå «uanstrengt perfeksjon». De skal oppfylle forventningen om at man skal være «intelligent, dyktig, sunn og sterk, vakker og populær» og at alt dette skal skje uten synlige anstrengelser. Legg til at flertallet av de unge kvinnene Martin intervjuer under arbeidet med boka har strålende karakterer, er leder av skolens debattlag, elevformann, engasjert i skoleavisen og stjerne på ett av idrettslagene - og har sin egen terapaut.

Egoistisk troll

Alt dette innebar at vi måtte danke ut de andre, bare la dem stå og gråte bak jordvollen, være helt fokusert på oss selv og sette oss klare mål. «Den lille jenteflokken jeg var med i, satte prestasjoner høyere enn følelsesmessig tilknytning, tapperhet høyere enn pene manerer, skjønnhet høyere enn snillhet. Vi ønsket å konkurrere beinhardt, og vi skjønte tidlig at beinharde konkurrenter ikke kunne bry seg altfor mye om andre jenters følelser. (..) Alt dette innebar at vi måtte danke ut de andre, bare la dem stå og gråte bak jordvollen, være helt fokusert på oss selv og sette oss klare mål.»

Courtney E. Martin og venninnene hennes var med andre ord egoistiske troll som ikke skydde noen midler for å skyve andre, mindre vellykkede eksemplarer av arten jente ut i kulden for å nå sine mål. I en alder av tjuefem vil hun øse av sin erfaring ved å renvaske sitt selvsentrerte ego med at hun er et offer for den kulturelle påvirkningen rundt henne. Deretter vil hun gi råd til de jentene hun så kynisk tråkket over for å nå sine mål.

En annen planet

For en som har, i motsetning til Courtney E. Martin, hatt spiseforstyrrelsen bulemi og vet hvordan det er å stå og skamme seg over seg selv og sine handlinger i et ensomt toalettavlukke, er det provoserende å lese om jenter som går fnisende ut for å spy to og to etter å ha spist et kakestykke eller to i skolens kantine. Martin beskriver i tillegg videregående skole som det sedvanlige potpurriet av «hensynsløse kjærester, voldtekter, tenåringsgraviditeter, tilløp til alkoholisme, narkohandel, kjærester som gikk rundt med skytevåpen, bilulykker, mødre som rakker ned på dem, og - ja visst - masser av spiseforstyrrelser.» Og jeg tenker - gud hjelpe meg, det er mulig at menn er fra Mars og kvinner fra Venus, men Courtney E. Martin og jeg er åpenbart fra to svært forskjellige planeter.

I Courtney E. Martins verden teller jenter kalorier, mens guttene diskuterer krigen i Irak. Hun virker oppriktig overrasket over at spiseforstyrrelser ikke bare rammer unge hvite, privilegerte jenter, men at den kulturen som disse jentene lever i også påvirker - hold deg fast - fattige amerikanske kvinner med innvandrerbakgrunn og menn.

Martin forbløffes over at hun, i den vektige alder av tjuefem, fortsatt kan være så full av spørsmål og streve etter å forstå seg selv. Hun blir fortsatt deprimert dersom hun går på bar og ingen fremmede spanderer et glass på henne. Hadde hun ikke vært en ung jente som skriver om et vondt og vanskelig tema, så ville kanskje flere gjennomskuet boka som den selvopptatte sutringen den er.

Det er overraskende at en anerkjent psykolog som Finn Skårderud gir boka tyngde ved å skrive innledningen til den norske utgaven. Man regner med at rundt 100 000 mennesker lider av en form for spiseforstyrrelse i Norge i dag. Mitt råd vil være at dersom du ser en venninne med boka «Perfekte jenter, magre liv», så snapp den umiddelbart ut av hendene deres og spør heller hvordan du kan hjelpe dem. Og kontakt noen av hjelpeorganisasjonene nedenfor.

Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

Rådgivning om spiseforstyrrelser

Norsk selskap for spiseforstyrrelser

«Perfekte jenter, magre liv» på 25 ord: Selvopptatt sutring fra den øvre middelklassen i USA om hvor vanskelig det er å være pen og vellykket. En overfladisk virkelighetsbeskrivelse om et alvorlig tema.

Karakter 3/10.