Drakk seg fra historisk begivenhet
Drakk seg fra historisk begivenhet
ABC Nyheters spaltist Trygve Mathiesen så kinoaktuelle Joy Division i London tilbake i 1979. Nå kan du ta del i hans historiske konsertopplevelse, som kompisen var for full til å få med seg.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sammen med Bobo Maniac som jeg hadde spilt sammen i punkbandet Squirms, opplevde jeg Londons konsertliv for første gang, sommeren 1979. Tjue band på forskjellige scener i løpet av to uker ga mange heftige opplevelser og gode minnner. Vi var på Marquee Club, Music Machine, Hope & Anchor, Nashville Ballrooms og Hammersmith Palais. Vi fikk med oss The Fall, The Undertones, The Ruts, Angelic Upstarts, Stiff Little Fingers, Simple Minds og en haug med andre mindre kjente band.
Torsdag 2. august 1979 gikk vi åpningen av en ny klubb på Tottenham Court Road, i Prince of Wales Conference Center. Fire band sto på plakaten: Essential Logic, Joy Division, The Teardrop Explodes og Echo & The Bunnymen. Det kostet £2 i døra, og i den relativt slunkne salen registrerte vi fortroppen til hele depperock-bølgen som skulle innta Vesteuropa i løpet av de neste tre-fire årene.
Ute etter energikick
Vi var ute etter energikick, men fikk ikke helt tilfredstilt det behovet da vi småkjedet oss gjennom Bunnymen og Teardrop Explodes, som begge var nesten helt ukjente den sommeren, til og med i London. Joy Division hadde vi såvidt snust på, og var nysgjerrige etter å se dem live. Dessverre klarte ikke begge to av oss å holde konsentrasjonen oppe utover kvelden.
Fra venstre: Bernard Sumner, Ian Curtis, Peter Hook og Stephen Morris
Bobo, som hadde brukt tida på å gjøre et desperat forsøk på å tømme ølkranene, ble mer og mer uinteressert i hva som skjedde på scenen. Etter hvert satte han seg demonstrativt ned på vegg-til-vegg-teppet helt ute til høyre for podiet - og stura.
- Hei Bobo, hva er det du driver med?
- Schlapp av, jeg skal bare kuule'n litt.
- Joy Division går på nå altså, skal du ikke se dem?
- Nei, jeg hører dem bra herfra. Jeg kommer bort hvis de er noe bedre enn de forrige banda.
- Ok, ikke sovn da.
De fire mennene på scenen sa ikke et ord før de buldra i vei med åpningslåta «Dead Souls». Basspillet hørtes ut som stammet fra et punkband, mens gitaren var mer nyansert og åpnere i formen. Tromminga var monoton til det infantile, men mante musikken framover som en desperat annleggsmaskin.
Pene i tøyet
Medlemmene var «pene i tøyet», som bestemora mi ville ha sagt, og kledd i svarte dressbukser og mørke skjorter. Alle var kortklipte som punkere, men musikken deres var likevel mye mer dyster enn ordinær A4-punk. Kanskje mest på grunn av vokalisten Ian Curtis. Stemmen hans var til tider teatralsk som i en skrekkfilm, andre ganger bare dyster, men hele tiden desperat og dønn alvorlig.
Etter hvert som han ble varm i skjorta, begynte han å få nevtotiske rykninger i ansiktet som smitta over på korppsspråket. I femte låta kjente jeg igjen «Transmission» fra Warsaw-skiva, og det hele begynte å bli litt familiært.
«Dance, dance, dance, dance, dance, to the radio», svingte som en manisk kommando og i øset som resten av bandet produserte førte Ian Curtis an som en dansende marionettedukke i mekaniske arm- og benbevegelser. Folk begynte å ta etter foran scenen, og flere og flere dansa på stedet hvil med rytmiske robotbevegelser slik de var anvist fra scenen.
- (Than) «kyou», var Curtis' første, knappe ordmelding til publikum. Han så for første gang ut til å bry seg om responsen før han henvendte seg til lydmannen: - Turn the vocals up... please, og deretter introdusere neste låt: - This one's called «Day Of The Lords».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Bobo satt sovende borte i kroken. Jeg så han fra min plass foran scenen, og bestemte meg for å prøve å få liv i ham.
- Hei, har du tenkt til å sove her resten av kvelden, eller?
- Huh, gi faen'a. Bare la meg være.
- Det kan være du går glipp av noe historisk i kveld, prøvde jeg for å vekke instinktene hans.
- Historisk hva da? Historisk kjedelig?
Live i London, 1979
Samtidig var Joy Division godt i gang med «Day Of The Lords» og Ian Cutis messet frem - «This is the room/ The start of it all...» og bygget seg gradvis opp til det forrykte gjennom refrengene «Where will it end? Where will it end?». Jeg ga opp Bobo.
I stedet gikk jeg tilbake og registrerte at Ian Curtis begynte å synge om å miste kontrollen. Det gikk troll i ord og den spastiske dansen han hadde introdusert tidligere i settet, tok helt av. Han beveget seg rundt som om han var rammet av et epileptisk anfall, men han skrek: «I've lost control again, I've lost control again».
Gitaren øste på med glasskjærende støy og rytmeseksjonen pumpet blod. Sekundene virket evigvarende og jeg var ikke engang i stand til å forestille meg hvordan dette kunne ende. Dette kunne bare ende i et vilt kaos som best kunne sammenliknes med «I Heard Her Call My Name». Idet musikken stoppa var Ian Curtis imidlertid tilbake i vår verden.
- 'Q, kom det anerkjennende fra mikrofonen før publikum hadde rukket å få føling med virkeligheten, og oralt ga bandet responsen de fortjente.
Malte frem dystre og nakne bilder
Bandet gled over i neste låt og tempoet ble igjen skrudd opp. Nå låt de kaotisk punka som noe annet, Curtis levde igjen ut sin overspente diagnose, mens han malte frem nye dystre og nakne bilder om ensomheten i Lancashire: «To the centre of the city where all roads meet looking for you!»
Igjen, bare et lite «Thank you», før de avslutta settet med mantraet «This is the way, step inside». Det hypnotiske bråket vedvarte i en uendelighet, før hele seansen oppløste seg i et kaotisk og dissonant forsvinningsnummer.
Folk sto lamslått tilbake. Det tok flere sekunder før applausen brøt ut og enda lenger før bandet inntok scenen for ekstranummer.
- 'Q, this is called «Insight», slo Curtis fast og bandet hamret seg litt slitne igjennom angsten. Ingen brydde seg om at de ikke låt like dynamisk som tidligere på kvelden, men i stedet hevet seg opp i en høyere forsonende enhet med Ian Curtis som offentliggjorde - «I'm not afraid anymore».
Tilbake sto et par hundre nyfrelste sjeler og sugde til seg det siste takket før Curtis og Joy Division igjen forlot scenen, nå for siste gang.
Det var meningsløst å bli på stedet etter dette. Hvorvidt Essential Logic skulle spille nå eller ikke, var ikke vesentlig. Siste T-bane gikk om ti minutter. Jeg rista liv i Bobo, tredde på ham jakka og fortalte ham at konserten var over og vi måtte rekke T-banen hjem.
- Hvordan var Joy Division?, spurte han på vei ut døra.
- Kjedelig, du gikk ikke glipp av noe.