Krantz: «Siberia» (Bonnier Amigo)Særpreg uten vokal

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det står respekt av et plateselskap som våger slippe et instrumentalalbum som mikser jazzens sjel med pedal steel-artisten Robert Randolph og tankene Ry Cooder hadde på «Paris, Texas».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen ganger får man en uvanlig plate i fanget. En plate som sier - meg har du ikke maken til i samlingen din fra før. Når svenske Richard Krantz, inspirert av Ry Cooder og en av de fremste i Sverige på pedal steel-gitar, debuterer med en instrumental plate føles det litt sånn. En plate som utnytter alt særpreg og følelse som ligger i pedal steel-instrumentet.

Musikalsk portretterer han en slags widescreen-utfoldelse av musikk fra Hawaii, av Ry Cooders «Paris, Texas» og ikke minst av en slags tilbakelent jazz av svært blått men også svært lett tilgjengelig brygg. Om du kjenner til hvor nydelig og følsomt pedal steel-gitaren låter så er dette en plate som virkelig får deg til å slippe skuldrene ned i høyde med ørene eller helt ned i normalstilling. En nesten ubegripelig original plate som trenger et par-tre runder før den slår helt ut i blomst, men som vil bli en nøkkel til høstens velvære for det publikummet som finner den. For dette kommer til å bli en snakkis-utgivelse innenfor musikerkretser.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er som sagt ingen vokal på denne platen. Instrumental musikk er sterkt undervurdert, og etter å ha møtt jazzmusikeren og bassklarinett-utøver Nils Berg, begynte Richard Krantz å utvikle sitt særpreg med pedal steel-gitaren som utgangspunkt. I tillegg til disse to medvirker også en bassist og en jazz-trommeslager på hele albumet. Det er også lagt på noe synthesizer-arrangement på halvparten av låtene, men det hele føles veldig organisk Som om du har fått din egen «Paris, Texas»-versjon av en «smoky jazz club» hjem i stua eller inn i bilen.

Dette er også en plate som bygger bro mellom jazz og instrumentalrock, -soul og -gospel. Og ikke uventet har Krantz, som Stockholms-bandet kaller seg, funnet seg et publikum både på den tradisjonelle jazzscenen og i mer moderne musikkmiljøer der rocken kanskje er et utgangspunkt, men der man kort og godt søker etter god musikk. Ingenting stopper god musikk. «Siberia» er en sjelden og en god plate. Ja en strålende utgivelse, i all enkelhet bygget rundt et følsomt, virtuost og lekent pedal steel-gitarsound.

Det er fristende å mistenke Richard Krantz for å ha oppdaget albumet «The Word», der tittelen tegner et slags bilde av en bibel liksom coveret også bekrefter. En plate som kom for ikke så mange år siden og som var det første seriøse plateprosjektet til Robert Randolph. I dag en av USAs mest spennende artister som også han har pedal steel som sitt instrument. Eric Clapton og Dave Matthews spilte på hans siste plate, og har du ikke oppdaget Randolph og hans utvikling av det som kalles gospel steel inn i en herlig drivende funky rootsrock og bluesrock-verden, er det bare å springe ned dørene hos din lokale platebutikk eller internettleverandør. Robert Randolph er det nærmeste du kommer en ung messias og Gud i det svarte Amerika i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men tilbake til «The Word». En plate jeg tror har hatt mye å si for Richard Krantz utvikling og bygging av dette debutalbumet. For mens Randolph i dag er en vokal artist så var «The Word» et enestående instrumentalprosjekt som i likhet med Krantz åpenbarte noen helt nye årer inn i musikkens rike. «The Word» var et samarbeid mellom Randolph på pedal steel, brødrene Luther og Cody Dickinson på gitar og trommer (fra bluesrockbandet North Mississippi Allstars - for øvrig sønnene av legendariske Jim Dickinson), samt jazzkeyboardspilleren John Medeski fra Medeski, Martin & Wood. Også der var det mange blå og stemningsfulle bilder å spore. Musikk som både er gospel-steel, jazz og sofistikert laidback rock sammensmeltet i et søkende og følelsesrikt uttrykk.

Det er der Krantz er nå befinner seg. I et instrumentalt landskap der få har vært før dem. Å trekke frem enkeltlåter er nesten meningsløst. Dette er et instrumentalt verk som gjør noe med hele sinnsstemningen. Det er bare å starte «Siberia» med «Mistress», og la følelsen av at dette både er både annerledes og nydelig sette seg. Helt på slutten av albumet bryter for øvrig Richard Krantz koden ved å bytte ut pedal steel med elektrisk gitar.

Oppsummert er dette atter en briljant plate fra broderfolket i øst. Det er bare å ta av seg hatten for en så original og nydelig plateutgivelse som dette!

Karakter: 8 av 10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her