Venter på en ny Ronald Reagan

Rudolph W. Giuliani vil neppe få anledning til å prøve ut sine store ord i praksis. Meningsmålingene forteller at Giuliani og de andre republikanske kandidatene foran dette valget er lenger unna Det hvite hus enn noen gang i denne generasjonen, på grunn av det negative inntrykk velgerne har av deres partifelle, den sittende presidenten George W. Bush.

Likevel, det er ett år igjen til valget og ingen kan utelukke at stemningen blant velgerne snur.

Men republikanerne trenger noe som faktisk kan få stemningen til å snu, og noen som kan utnytte en snuoperasjon og lede folket i marsj mot Det hvite hus.

Det kan hende den amerikanske krigslykke i Irak snur seg til det bedre, eller at trusselen mot USA fra Al Qaida eller andre blir forsterket gjennom nye terrorangrep slik at den som er villig til å love enda hardere tiltak for å forsvare amerikanske liv på amerikansk jord vil kunne gjøre det bedre. Men republikanerne har i dag ingen Ronald Reagan.

I ruinene av 9/11

Den nærmeste de har er Rudy Giuliani, borgermesteren fra New York, som sto i ruinene av World Trade Center etter angrepet den 11. september i 2001 og ble New Yorks ansikt utad i tragedien.

Han representerte innbyggernes sjokk, sorg, sinne og besluttsomhet, og han forsikret alle om at New York ville bestå, byen ville bli sterkere enn noen gang tidligere og være et eksempel for resten av verden på at «terroristene ikke kan stoppe oss».

Som borgermester fikk Giuliani også mye av æren for at kriminaliteten i New York gikk kraftig ned i 1990-årene. Men der er det flere som vil ha sin del av æren og som mener at Giuliani har fått i overkant av hva han fortjener.

Giuliani skriver i en artikkel i siste utgave av tidsskriftet Foreign Affairs at USAs neste president vil stå overfor tre nøkkelutfordringer i sin utenrikspolitikk. Han (eller hun) må 1) stake ut en kurs som skal lede til seier i terroristenes krig mot dagens verdensorden, 2) styrke det internasjonale systemet som terroristene forsøker å ødelegge og 3) utvide dette systemets gode egenskaper. Han vil gi USA et sterkere militært forsvar, et besluttsomt og handlekraftig diplomati, samt større amerikansk, økonomisk og kulturell innflytelse i verden. På den måten kan den neste presidenten starte å bygge en varig, realistisk fred, skriver han.

Ingen klar kandidat

Selv om Giuliani er i teten blant de republikanske kandidatene, er han slett ikke sikker på å bli valgt til republikanernes kandidat. Først skal han gjennom en serie med primærvalg og interne valg av delegater fra delstatene fram til partilandsmøtet i St. Paul i Minnesota til sommeren. Ifølge Washington Post/ABC News leder Giuliani i deres landsomfattende meningsmåling. Men selv blant dem som sier at de vil stemme på ham, sier et flertall samtidig at de gjør det noe nølende. Han øker ikke i oppslutning i forhold til de andre kandidatene når vi har sett dem alle, og dét er gjerne et dårlig tegn når landet går inn i en valgkamp.

Dette er første gang siden 1979/80 at republikanerne ikke har en klar forgrunnsfigur i det de går inn i det siste året før valget. Ikke siden da har den republikanske kandidaten hatt under 40 prosent oppslutning i november. I 1979 var det for øvrig Ronald Reagan som var et hestehode foran sine partirivaler. Så husker vi hvordan det gikk, at Reagan på grunn av sin velgerappell og sitt medietekke raste forbi de andre og vant først kampen om nominasjonen, og deretter valget mot den sittende president Jimmy Carter.

Heiser flagget

Det er nettopp den effekten republikanerne ser etter i sin kandidat. En som bekjenner seg til de tradisjonelle amerikanske verdier, heiser flagget og blir en hærfører for amerikanerne, en som kan føre dem ut av motløsheten.

De ser at de må finne en god kandidat som skal slå ekteparet Clinton i selve presidentvalget til høsten og vinne valget på vegne av det republikanske parti.

De griper fatt i en parallell, fordi både George W. Bush i dag og daværende president Jimmy Carter i 1979 lå på historiske lavmål i omdømme, da bare cirka 30 prosent støttet dem i begynnelsen av valgkampen. Ronald Reagan feide motstanden til side ved valget i 1980 - deriblant Jimmy Carter - på den måten republikanerne håper at en av deres egne skal feie Bush til side og nedkjempe øvrig motstand på vei til Det hvite hus.

Giuliani er en solid konservativ amerikaner i forsvars- og sikkerhetsspørsmål, og det er hans sterke side. Det kommer godt med i de konservative jordbruksstatene Iowa og New Hampshire, som er de første til å ha valg av delegater og primærvalg.

Giuliani er imidlertid storbygutt, født i Brooklyn, og har urbane holdninger og synspunkter på andre områder. Han er katolikk, men har likevel skilt seg i sine to tidligere ekteskap og er nå gift for tredje gang. Han støtter kvinnens rett til å velge abort, og godtar partnerskap mellom mennesker av samme kjønn. Det klinger dårlig på landsbygda i USA. I tillegg har han brukt lite tid på politiske saker knyttet til miljø og klimaforandringer, noe som bøndene er sterkt opptatt av - ikke minst i præriestaten Iowa.

Dårlig start

Kappløpet foran neste års valg starter derfor dårlig for republikanerne. Deres fremste kandidat på nasjonalt nivå leder ikke i noen av de to første delstatene hvor tendenser måles, og vinnerevnen testes av eksperter og medier over hele landet. Tidligere guvernør i Massachusetts, Mitt Romney leder blant republikanerne i begge stater. På nasjonalt plan er Giuliani republikanernes frontkandidat, foran krigsveteranen senator John McCain (Arkansas), tidligere senator (og skuespiller) Fred D. Thompson (Tennessee), Mitt Romney og tidligere guvernør Mike Huckabee (Arkansas).

Amerikanerne er svært opptatt av når i valgåret de enkelte delstater arrangerer sine åpne primærvalg og lukkede valg av delegater til nominasjonsmøte, som er to forskjellige måter det er mulig å se hvor stor oppslutning de enkelte kandidatene har i valg. Det er viktig å få et gunstig resultat i de første valgene, selv i små delstater som ikke har en politisk sammensetning sammenlignbar med nasjonen som helt. Det er likevel viktig å vise evne til å vinne valg, noe som kan gi politisk medvind utover i den lange prosessen som bringer fram hovedpartienes to kandidater, og hvor en av dem den 4. november 2008 skal velges til USAs neste president.

Les også:

• Hillary har fått en god start

• Amerikanerne vil ikke ha Gore

• Hillary Clinton øker ledelsen

Hvem kan true Hillary?