Tiger Garté: «Burn Out» (Aschehoug, 2007, 269 sider)Ungdommens råskap

Ungdommens råskap
Ungdommens råskap
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor er unger så jævlige mot hverandre?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er lett å sikte etter strupen til en ung debutant som skriver om ting som har hendt ham i oppveksten. Jeg mener, gjesp, hvem av oss har vel ikke hærpa naboens frukttrær, rødmet foran klassens peneste jente og drukket seg stupfull på et jorde natt til 17.mai? Det ville blitt utrolig irriterende og kjedelig om alle landets unge menn skulle fått sine nostalgiske ungdomsmemoarer på trykk. Og noen ganger føles det jo dessverre som om nettopp det er i ferd med å skje.

Så hvorfor skal man prioritere dyrebare og allerede sprengte kveldstimer på Tiger Gartés debutroman om bygdeoppvekst i Surnadalen i Møre og Romsdal?

Dynking i dass

Det begynner som vanlig med epleslang, fyrverkeribomber, smugtitting på jentene og ondskapsfulle pek mot lærerne. Før interessen etter hvert vendes mot mopedtrimming, ruseksperimenter og råning rundt i sentrum. Lærerne går med skylapper, ingen setter grenser og barndomsidyllen forvandles fort til en knute av ungdommelig usikkerhet, uskrevne regler og den altoverskyggende redselen for å falle utenfor.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange vil nok kjenne seg igjen, enten de har vokst opp på bygda, i drabanten eller i storbyen.

Mobbing, fysisk trakassering og intern justis håndhevet av usikre unger har liksom blitt en del av den knallharde hverdagen på ungdomsskolen. Ja, det kjennes nesten sunt å bli minnet på hvor jævlige barn faktisk kan være mot hverandre: Psykisk terror og dynking i dasskåla, når man heller kunne lest lekser og vært vennlige mot hverandre. Hvorfor holdt vi på sånn, og hvorfor gjør de det fortsatt?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Her ligger «Burn Out»s største styrke. Tiger Garté evner, nesten umerkelig, å forklare noe av automatikken i ungdommens råskap. Som i en lysbildeframvisning presenteres vi kjapt for en rekke hendelser og episoder, som mot slutten faller sammen og danner et helhetlig overblikk over historiens utvikling. Gradvis blir pøbelstrekene vondere å lese om, og man begynner å forstå hvorfor uskylden svartner for gutta fra Surnadal.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Faller utenfor

For det er en hårfin balansegang de tvinges ut i. Man må ikke bli grå og usynlig, men heller ikke for annerledes. Denne intense overlevelseskampen er med på å mane ondskapen fram i de usikre og hormonplagede kroppene. De hauser hverandre opp og sparker nedover. Skaper nye regler, forkaster andre. Plutselig er det ikke lenger kult å samle på fotballkort, plutselig er det forbudt å løpe i skolegården. Det er et «være eller ikke være» å henge med på den stadige forandringen av bygdeungenes lovsamling. Om du ikke har gjemt Tranformers-lekene under senga til rett tid blir det fort fatalt, for å si det sånn.

Særlig forholdet mellom hovedpersonen Trym og barndomskompisen Robban, illustrerer denne evige kampen for skolegårdtilværelsen på en fascinerende måte. Robban faller etter hvert utenfor. Han går alene i skolegården. Dukker ikke opp på HB-fester. Fordyper seg i mekking, blir tynn og grå. Tryms usikre vakling mellom forholdet til barndomsvennen og behovet for å være del av massen som kjører rundt på bygdestripa og sjekker mindreårige jenter, er følsomt og rørende skildret.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Unngår fella

Tiger Garté er ikke gamle karen, født i 1982, og skriver med sult og energi. Det bobler i blekket og fortellergleden, og språket balanserer fint mellom det kyniske, vittige og såre. Likevel gjenstår det nok ennå litt tid før han blir helt stilsikker og komfortabel i språkføringen. For det spriker litt i alle retninger når ellevill lokalsjargong mikses med 1990-tallslang, burleske bilder og mer minimalistiske passasjer.

Men på samme tid bevarer Garté en pubertal og usikker nerve i teksten. Det er som om han fortsatt kjenner den tiden han skildrer i kroppen, og kanskje er det nettopp dette som redder «Burn Out» fra å gå i oppvekstromanfella. Det er jo lett å bli skrytete og romantiserende når man skal rippe opp i gammelt grums, slik at de vonde stundene forvandles til guttestreker og gode historier.

Dette unngår stort sett Garté, som har gløden i språket, autentisiteten i skildringene og den humoristiske distansen som skal til for å skrive en interessant oppvekstroman.

Karakter: 7 av 10