KLASSIKEREN: Prefab Sprout: «Steve McQueen» (Kitchenware/CBS, 1985)Den fineste popen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Paddy McAloon er et navn som bør noteres av popfansen. Han etablerte seg som en av de flinkeste låtskriverne i Storbritannia på 80-tallet, og påstår selv at han har lært meste av ABBA. Noe som ikke minst gjør seg gjeldende på hans band Prefab Sprouts mesterverk; «Steve McQueen» fra 1985.
Han har muligens rett i det. For McAloons sanger er (stort sett) det nærmeste vi kommer definisjonen perfekt pop. Men helt uten å falle for fristelsen å trekke linjer til den svenske megagruppen av den grunn.
Prefab Sprout er et band som debuterte i 1984 med albumet «Swoon», og som året etter opp med klassikeren «Steve McQueen» (som i Statene ble gitt ut under tittelen «Two Wheels Good» for å ikke krenke pårørende til den avdøde filmstjernen den originale tittelen er hentet fra, red.anm). Fremdeles står denne utgivelsen som Paddy McAlloons mest gjennomførte verk, og tidligere i år ble platen relansert med bonusmateriale og remastret lyd.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSammen med band som The Dream Academy og Deacon Blue, la også Prefab Sprout seg på midten av åttitallet i det øvre sjiktet av den nye popbølgen i Storbritannia. Utrolig nok fikk disse britiske gruppene på denne tiden større oppmerksomhet i USA enn hva de gjorde i hjemlandet. Hvilket kan forklare Hollywoods store forbruk av gruppenes låter på et etter hvert et stort antall soundtracks til diverse filmer fra perioden.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAlbumet med den noe underlige tittelen «Steve McQueen» er en plate som scorer høyt på sin enkelhet. Harmoniske poplåter sitter ved første gjennomhøring, men vokser likevel for hver gjennomgang. Det låter flott, pompøst og perfekt på en måte som ytterst få har klart etter The Beatles' glansdager. Låtene som utgjør innholdet på albumet er kvalitetsmessig på høyde med det de fire store presterte gjennom det glade sekstitallet. Det er noe tidløst over produksjonen, her ivaretatt av et annet åttitallsikon; Thomas Dolby. Resultatet låter fremdeles moderne og friskt i all sin enkelhet.
Artikkelen fortsetter under annonsenPlaten åpner med «Faron Young», etter countryartisten med samme navn. Det er i grunnen ingen hyllestsang, men derimot snarere en parodi på en slik. Dette er også albumets mest utradisjonelle låt. Neste spor, «Bonny», er en klart mer typisk Prefab Sprout-låt, med Wendy Smiths kor-sample som gjennomgående kjennemerke.
«Appetite» var og er en favoritt fra albumet, og står fremdeles som en av bandets aller sterkeste enkeltinnslag. Igjen McAloon og Smith i skjønn harmoni. Signaturlåten «When Love Breaks Down» skulle for enhver pris bli en hit, og står, ved siden av «The King Of Rock'n'Roll» fra oppfølgeren «From Langley Park To Memphis» (1988), tilbake som en av bandets største singlesuksesser etter det femte forsøket utgitt på formatet. Kanskje er dette også albumets sterkeste spor, men samtidig musikalsk så nært beslektet med samtidige The Dream Academy at det likevel ikke overrasker at de på denne tiden var større på andre siden av Atlanteren.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
«Goodbye Lucille #1», er senere gitt som singel under tittelen «Johnny, Johnny», og er albumets første ballade. «Hallelujah» og «Moving The River» er atter en typisk popkomposisjon i stjerneklassen signert Paddy McAloon, mens «Horsin' Around» har et slags komp som skiller den fra albumets øvrige spor. Men - ikke overraskende, fungerer også denne bra på sin finurlige og ikke minst ironiske måte. «Desire As» er platens vakreste, mens de to siste; «Blueberry Pies» og «When The Angels» fremstår som mer nøytrale. I hvert fall sett i forhold til det øvrige materialet her.
I utgangspunktet er kanskje ikke «Steve McQueen» utfordrene og frekk nok til å markere seg som den giganten av en utgivelse som den siden har fått status som. Men med flotte komposisjoner og ofte ironiske tekster som treffer lytteren midt i magen, står den likevel i en særstilling når vi snakker om britisk åttitallspop.
Det er vel strengt tatt bare manchesterbandet The Smiths som var i nærheten av å kunne trylle frem tilsvarende magiske poptoner gjennom dette tiåret. Vi snakker altså om perfekt pop - i alle fall noe av det nærmeste vi har kommet begrepet på denne siden av The Beatles...
(Denne artikkelen er en redigert versjon av en anmeldelse tidligere publisert i Panorama.no).
Karakter: 10 av 10
