Mando Diao: «Never Seen The Light Of Day» (EMI)Mangler rød tråd
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Mando Diao var et av de mange såkalte «nye garagebandene» (sammen med The Hives, The Strokes, med flere) som kom på begynnelsen av 2000-tallet. Og med den kritikerroste debutplata «Bring 'Em In» fra 2002 viste de at de var et band som helt klart fortjente oppmerksomhet.
Bandet hadde et helstøpt sound, gode låter over hele linja og autoritet, noe som ikke minst kom av to(!) eminente vokalister med evnen til småskrike og snerre på helt riktig vis over rett-i-trynet-riff og brusende orgel. Og så var de akkurat passe retro, og folk namedroppa gladelig band som Kinks og Sonics og Stones og Who (band det er viktig å være på ett-navns-basis med, må vite!) over den berømte lave skoen.
Etter enda to fullengdere slipper Mando Diao nå fjerdealbumet «Never Seen The Light Of Day». Og dette er ikke en garagerockplate. Bare så det er sagt. Og jeg må innrømme at jeg måtte skru om til et noe annet modus da jeg satte den på. For her snakker vi altså ikke lenger om energisk, skitten, soulinspirert nygarage. Vi er riktignok i retroland fremdeles, men i et ganske annet fylke.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet første som slår meg, er at det låter uhyre svenskt. Noe som er veldig positivt i min bok. Jeg syns generelt svenskene er veldig flinke til å dyrke frem band som plasserer seg helt i teten i de fleste sjangere, og mange av mine yndlingsplater stammer fra naboene våre. Nok om det. I tillegg låter det stort. Og dyrt. Men så er det heller ikke noen smågutt som har produsert denne skiva. Björn Olsson var gitarist og låtskriver i Union Carbide Productions og The Soundtrack Of Our Lives og har blant annet produsert Håkan Hellström.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVel, etter å ha hørt plata helt igjennom, må jeg innrømme at jeg sitter litt fortumlet tilbake. For her har man presset MYE inn på 40 minutter. Så mye at jeg tar meg selv i å spørre, hvor vil gutta alt med dette? Er dette en konseptplate? Man får nesten litt følelsen av det, for musikken tar så mange retninger at man liksom begynner å lete etter en annen rød tråd.
Her er folkemusikk (som i åpningslåta «If I Don't Live Today, Then I Might Be Here Tomorrow», en frisk låt med et forsåvidt fengende refreng, hadde det ikke vært for det - og denne setningen trodde jeg aldri jeg skulle komme til å bruke noen gang - en smule enerverende irsk-kinesiske temaet), Beatles-aktige strykerarrangementer, en dæsj Bowie, Dylan, Byrds, tradisjonelle arrangementer (i «Misty Mountains» ligger en gammel kjenning fra sangboka på skolen, «Loch Lomond», og murrer) og til og med litt Albinoni på platas avslutningsspor. Og jeg begynner å ane at vi her har å gjøre med et band som har kjedet seg litt i sin egen form. Som har villet eksperimentere. Sprenge grenser. Noe som er forståelig. Men som også kan være fryktelig skummelt! Og som jeg syns er ørlite trist, i og med at Mando Diao til de grader hadde noe å fare med der de allerede befant seg.
Mando Diao har fremdeles to sterke vokalister som gir bandet egenart, de er flinke til å skape stemninger, og det er på ingen måte sånn at de ikke har noen gode låter lenger. Plata har sine øyeblikk, som i tittellåta, «Mexican Hardcore» og den rolige «Not A Perfect Day». Men jevnt over blir det for sprikende og kjedelig, rett og slett. Det blir for mye, men likevel for lite.
Karakter: 4 av 10 Les plateanmeldelser her
