BLUES GROOVE
The Mannish Boys: «Big Plans» (Delta Groove)BLUES GROOVE
ABC Nyheters musikkskribent Øyvind Pharo setter denne gang The Mannish Boys nye album under lupen i sin Blues Groove-spalte.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Slik som den levende musikkscenen er blitt, må man vanligvis på festivaler for å høre de beste bluesutøverne. California-gruppa The Mannish Boys er et eksempel. Denne supergruppa er et løst All Star-konsept med veteraner og nye stjerner i skjønn forening, med litt forskjellig besetning fra gang til gang, men bygd opp rundt en fast kjerne ledet av sangeren og munnspilleren Randy Chortkoff og hans rytmeseksjon.
I sommer spilte de på Notodden Blues Festival, men nylig kunne de også oppleves på Rockefeller, som en av de sjeldne blueskonsertene på Oslos klubbscene nummer én. Denne spaltens skribent hadde dessverre ikke anledning til å oppleve dem i Oslo, ei heller reise til Longyearbyen og Dark Season Blues Festival for å høre dem spille for verdens nordligste bluesforening, eller for den saks skyld melde seg på Color Lines høstlige soul- og bluescruise, der de var hovedattraksjonen. Derimot har jeg stiftet bekjentskap med gromlyden på det aktuelle albumet «Big Plans», bandets tredje utgivelse for det relativt ferske og offensive bluesmerket Delta Groove som nettopp har fått distribusjon i Norge gjennom Bonnier Amigo. Bak Delta Groove og Mannish Boys ligger en mangslungen historie om blues i Sør-California.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenRandy Chortkoffs Los Angeles-blues
Delta Groove er blitt en sterk utfordrer til Alligator og Blind Pig som utgiver av de artistene som i dag viderefører arven fra klassisk Chicago-, Texas- og Vestkystblues. Da selskapet ble startet i 2004 av Randy Chortkoff, var det for at The Mannish Boys skulle få gi ut sin første CD, og selv om Delta Groove på kort tid har fått en imponerende artiststall, med blant annet veteranbandet The Mighty Flyers, er flaggskipet forblitt The Mannish Boys. For Chortkoff er både dette bandet og plateselskapet kulminasjonen av et liv i bluesens tjeneste, som elsker av kvalitetsblues, som organisator, promotor, plateprodusent og utøver.
Chortkoff, som vokste opp blant jazz- og bluesmusikere, har levd og åndet for musikk siden han under hippietiden var gammel nok til å valfarte til The Ash Grove, Los Angeles' hellige gral for blues og folk. Hans meritter som konsertarrangør og promoter har bidratt til at Los Angeles og Sør-California har et høyt nivå i sin lokale bluesscene, som har trukket til seg bluesveteraner fra 1950- og 60-tallets storhetstid og kunnet overføre sine erfaringer og inspirere yngre musikergenerasjoner. Han har vært en forkjemper for munnspillere med røtter i Chicago-bluesen, og bidratt til at denne instrumentaltradisjonen har vært vital i Sør-California.
Andre har også bidratt til den sterke tradisjonen av bluesmunnspillere i denne delen av USA, som for eksempel den tidligere Muddy Waters-musikeren, avdøde George «Harmonica» Smith, som fikk både Kim Wilson og Rod Piazza som elever. Chortkoff har på sin side ikke vært snauere enn at han i mange år har arrangert sin Tribute to Little Walter-konsert i Los Angeles.
En annen stor Chicago-munnspiller som Chortkoff har vært opptatt av å hedre er Billy Boy Arnold, som spilte på Bo Diddleys aller tidligste innspillinger for Chess. Arnold laget særdeles innflytelsesrike innspillinger med musikere fra Bo Diddleys band på VeeJay Records. Hans «I Wish You Would» ble en obligatorisk låt for britiske R'n'B-grupper på 60-tallet, og like mye rock'n'roll som blues. Blant annet ble den innspilt av The Yardbirds. Ingen hadde hørt noe fra Arnold på mange år, før han i 1993 kom med det perfekte comebackalbumet «Back Where I Belong» (Alligator), produsert av Randy Chortkoff, og med nyinnspillinger av «I Wish You Would» og andre av hans klassikere.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Visjonære og retro
Chortkoffs daværende band The Taildraggers (oppkalt etter en klassisk Howlin' Wolf-låt) spilte med Arnold på denne platen. Taildraggers-gitaristen Zach Zunis, skulle senere bli med i den kortlivede, hardtslående og visjonære The Red Devils. Om soundet på Arnold-albumet var teknisk fullkommen Chicago-blues retro, var Red Devils forut for sin tid med sin aggressive punkinnstilling til tradisjonen, anført av den karismatiske råtassen Lester Butler som frontmann på munnspill og sang. Butler gikk bort i 1998, og rakk ikke å prege det som skulle bli punkblues på samme måten som The White Stripes og Jon Spencer Blues Explosion har gjort. I 1993 backet The Red Devils Mick Jagger i studio på det som skulle bli et studioalbum, men som ble kansellert. Det finnes i dag bare som bootleg med tittelen på «The Famous Blues Sessions (The Nature of My Game)», men fra denne sesjonen er Jagger/Red Devils-versjonen av standarden «Checkin' Up On My Baby» inkludert på den nye samlingen «The Very Best Of Mick Jagger».
Taildraggers-musikerne fra Billy Boy Arnold-albumet anno 1993 har med andre ord gått i flere retninger. Bassisten Tom Leavy er med i rytmeseksjonen til dagens Mannish Boys sammen med trommeslageren Richard Innes, som i mine ører er selve motoren i det utrolige drivet til bandet. Innes er kjent fra Kim Wilson Blues Band, og Wilson selv gjør også opptredener med Mannish Boys når han ikke fronter sitt eget band eller The Fabulous Thunderbirds.
Artikkelen fortsetter under annonsenStilen til Thunderbirds er i det hele tatt ganske likt med sin suverene beherskelse av de forskjellige syntesene av Chicago blues, Texas- og California-blues. Den største forskjellen er at Mannish Boys har en bluespakke med flere vokalister, mens T-Birds lydbilde bæres av den umiskjennelige sangen og munnspillet til Kim Wilson. Likheten mellom gruppene understrekes av at mesteparten av gitarspillet på «Big Plans» er fordelt mellom en nåværende (Kirk Fletcher) og en tidligere (Kid Ramos) T-Bird-gitarist. Men det er flere musikere fra Randy Kortchkoff-produksjonen av Billy Boy Arnold som spiller på Mannish Boys' siste album. Den etter hvert genierklærte gitaristen Rick Holmstrom er rytmegitarist og pianisten Rob Rio, som er sterkt influert av den sleske pianostilen til Memphis Slim, gjør glimrende innsats på «Big Plans».
Artikkelen fortsetter under annonsenJody Williams
For Randy Chortkoff har Mannish Boys vært et redskap for å få frem store bluespersonligheter og undervurderte veteraner. Mississippi-fødte Johnny Dyer, som for øvrig hadde Rick Holmstrom som gitarist i sitt band i en periode, er en skolert munnspiller i Little Walter-tradisjonen og har emosjonell dybde som sanger. Som fast medlem av The Mannish Boys har Dyer opptrådt på bluesscener over hele verden. Det samme gjelder Texas-veteranen og den eksepsjonelle sangeren Finis Tasby. En annen stor og allsidig bluespersonlighet er Paris Slim alias Frank Goldwasser. Alle var ikke med på norgesturneen. Den største kultartisten av gjestemusikerne på «Big Plans», Jody Williams, kom heller ikke. Williams synger på to låter på albumet, men han viser også hvorfor han regnes som en av bluesens fremste stilskapere på gitar. Han spilte i sin tid skjellsettende soloer for Billy Boy Arnold, Howlin' Wolf og Bo Diddley.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Hans skjebne var å bli kopiert og plagiert av andre. Instrumentalen hans «Lucky Lou» ble til introen på Otis Rush' «All Your Love», «You May» ble plagiert av Buddy Guy og hans instrumental «Billy's Blues» ble kopiert note for note av Mickey Baker til storhiten «Love Is Strange» med Mickey & Sylvia. Williams trakk seg tilbake fra musikkbransjen og det skulle gå 40 år han dukket opp igjen med et par comeback-album på Evidence Records. Det vil ikke overraske om neste soloalbum kommer på Delta Groove.
Karakter: 7 av 10
