Avenged Sevenfold: «Avenged Sevenfold» (Warner)Dusinvare

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avenged Sevenfold viste stort potensial ved forrige korsvei, men følger dessverre ikke opp.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

De unge karene fra Huntington Beach i California er klare med sitt fjerde album, et selvtitulert sådan. Utviklingskurven har pekt jevnt oppover siden begynnelsen, og «City Of Evil» fra 2005 var rett og slett et knallsterkt metall-album.

Avenged Sevenfold har til nå vært et av relativt få band som har lyktes med å blande Maideninfisert retro-heavy med kontemporær, amerikansk metall. Bullet For My Valentine og Trivium er andre band det kan være naturlig å nevne i samme åndedrag. Oppskriften har vært fengende melodilinjer, heftige gitardueller og tidsriktig produksjon.

Det som mangler på «Avenged Sevenfold» er rett og slett gode låter. Et fåtall av melodiene sitter og bandet utstråler ikke den samme intense spillegleden som tidligere. Det finnes selvfølgelig hederlige unntak, men jevnt over sliter materialet med å fange, eller holde på, interessen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Platen åpner ironisk nok svakt med «Critical Acclaim», som byr på kjedelig riffing og døll melodi. «Almost Easy» holder brukbart nivå og har noen melodilinjer som fenger, mens «Scream» er direkte flau. Dette er skrekkeksempelet på traurig, amerikansk metall. På «Afterlife» er det tilløp til gamle takter, men det er noe uforløst over det hele.

«Gunslinger» åpner med akustisk cowboygitar og virker lovende, men resten av låta er søvnfremkallende banal og kjedelig. Vokalist Mr. Shadow anstrenger seg veldig for å høres ut som Mike Patton, en mann han knapt rekker til anklene. «Unbound (The Wild Ride) » er et av de bedre sporene, en skikkelig uptempo sak som minner om de tyske speed metal legendene Helloween. Barnevokalen mot slutten er riktignok ingen spesielt god idé.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det beste sporet på «Avenged Sevenfold» er «Brompton Coctail». Her er det bra med tyngde, melodiene fenger og det er gjennomført gode ideer gjennom hele komposisjonen. «A Little Piece Of Heaven» er såpass sprø at den får plusspoeng, og bandet viser en leken side de absolutt bør forfølge videre. Her benyttes strykere og blåsere i skjønn forening, men de kunne godt ha lagt inn litt mer gitartrøkk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avenged Sevenfold skuffer. Det er alt for tidlig å avskrive bandet, men skarpere låtskriving er et must foran neste utgivelse. Når det er sagt skal det ikke sees bort fra at dette albumet kan selge brukbart i statene. Hvilket selvsagt aldri har vært noe kvalitetsstempel i seg selv.

Karakter: 4 av 10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her