Meny

En 30-årsjubilants betydning

En 30-årsjubilants betydning

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uken markeres 30- årsjubileet for «Never Mind The Bollocks». ABC Nyheter har snakket med profilerte nordmenn om deres forhold til klassikeren.
Søndag (28. oktober) var det nøyaktig 30 år siden Sex Pistols ga ut sitt eneste og definitive album, «Never Mind The Bollocks». Plata blir av mange rockhistorikere ranket som den aller viktigste siden rocken brøt med den etablerte progressive trenden som hadde vart siden midten av 60-tallet. Den har inspirert mange, og bare de aller færreste rockemusikere som har kommet seg opp på scenen i ettertiden, har klart å skjære klar av påvirkningene fra albumet, direkte eller indirekte. I anledning jubileet slipper EMI denne uken en lekker 180 gram vinylplate av jubilanten inkludert en syvtommers vinylsingel av låten «Submission».

Selv om mange hang seg opp i at alle de fire første singlene var inkludert på albumet da det kom, har det i ettertid bare bidratt til å forsterke «Never Mind The Bollocks»' status ytterligere. Det var langt fra det tidligste punkalbumet som kom fra den nye generasjonen, men likevel den plata som mer enn noen definerer året 1977.

Hva er det som gjør «Never Mind The Bollocks» til en klassiker som blir feiret eksplisitt 30 år etter? ABC Nyheter har spurt et utvalg kulturpersonligheter om deres forhold til albumet, og hva som gjør det til det ikonet det har blitt.

Paul Værlien, Hærverk: Det som gjør skiva til en klassiker er at den er bra! Bra låter som er bra spilt og produsert. Den har en fandenivoldskhet som de fleste andre mangler. Det har en del med tekstene og den snerrende vokalen å gjøre, selvsagt...

Christopher Nielsen, serietegner: Som alle klassiske album er «Bollocks» summen av personlighetene som utgjorde et klassisk band. Summen av fire ulike personligheter med sine høyst individuelle ideer. Du har Matlock som likte Beatles og fine melodier. Du har Cook og Jones, to jordnære hardtslående, genuine arbeiderklassegutter. Og du har Rotten, en konfrontal særing med masse originale ideer. Til sammen: Dynamitt! Plata høres såpass frisk ut, selv om den på mange måter er ganske ordinær musikalsk - bra, så klart, men det er strengt talt streit hard rock - ikke går det spesielt fort heller, men med en klin gæren vokalist og masse spissformulerte ideer og tekster og riff som til sammen lyder like sprudlende ekstremt og friskt den dag i dag.

Thomas Robsahm, White Lord Jesus: Den gangen var det noe helt nytt. Selv folk som digget tungrock syntes dette var umulig å høre på. Rått, upolert, rystende tekster, elendig vokal, dårlige musikere. 30 år etter låter det tett, fett produsert og fortsatt veldig friskt. Vokalen til Rotten er særegen og noe helt eget fortsatt, gitarene og koringen er mektig og Cook er en bedre trommis enn jeg husket. Låtmaterialet er vanvittig sterkt. Plata er rett og slett blitt en klassiker i rockhistorien. Kanskje den aller viktigste plata.

Kristin von Hirsch, Burnt Sienna: Konfrontere, provosere, maltraktere, protestere, manifestere, likvidere, kultivere... For meg var «Never Mind The Bollocks» bare en slags eksplosjon. Grimt og energisk. Kult og hårreisende. Forfriskende på en enerverende måte? Frigjørende. Vekk med flinkiser, jazzrockere og pompøse arrangementer. En vekker. Kan de, så kan vi. Avspark for en horde som var lei av å stå utenfor å se, som ville gjøre ting sjæl. «Never Mind The Bollocks» har blitt selve symbolet på hele punkeksplosjonen.

Tore Stemland, rockhistoriker
: Mest av alt at albumet kom på rett tid, det inneholdt rett dose oppspeeda rock til å skille seg ut fra det meste som ble gitt ut på den tiden. Dette var selvsagt ikke nok, det som satte prikken over i'en var Malcom McLaren og coverdesigner Jamie Reid. Førstnevnte var en klassisk manager i ordets rette forstand. Der det gikk an å plugge Sex Pistols så gjorde han det og litt til. Fra bekledning til å få konserter avlyst og ditto PR-oppslag.

Reid lagde design på cover, plakater og annet som satt som provokasjon i et overkonservativt England. Til sammen ble dette en cocktail som på mange måter var bensin på et bål som var mer latent enn i full aktivitet. Med låter som hånet dronningen («God Save The Queen»), oppfordring til opprør mot det meste («Anarchy In The UK») og ett ballespark til platebransjen («EMI»), var settingen satt og den passet utmerket inn i en frustrert ungdomskultur på leting etter sin identitet. De fikk den servert på gullfat og tok imot den uten motforestillinger.

Halvard Haldorsen, Sadomaoistan: Fokus på image, mediamanipulering og en miks av gode poplåter og «rått budskap» har gjort «Never Mind The Bollocks» til en oppskriftsbok for kommersialisert outsider-rock.

Arne Brathagen, Betonghysteria: «Never Mind The Bollocks» er rockens svar på «St. Peppers Lonely Harts Club Band». På samme måte bryter den med den gjengse oppfatningen av rock, hvordan den skal fremføres og så videre. Rockband som har kommet etter Sex Pistols har ikke kunnet la være å forholde seg til plata, og på mange måter ble november 1977 rockens år null.

Geir Levi Nilsen, kulturjournalist
: Plata står seg like godt i dag som da den ble utgitt for 30 år siden. Mens mye musikk fra sent 70-tall og spesielt hele 80-tallet i dag høres som utdatert vrøvl, er denne plata essensiell rock. Den inneholder ikke et svakt spor.

På Pingvinen i Oslo, høsten 1977På Pingvinen i Oslo, høsten 1977


Hvilken betydning har «Never Mind The Bollocks» hatt i en rockhistorisk sammenheng?

Christopher Nielsen: Ideene om at alle kan spelle i band, eller i mitt tilfelle, trenger ikke være dritflink for å kunne tegne tegneserier, og hvis ingen andre vil utgi dem, så gjør det sjæl, forandret både mitt og mange andres liv, og på sett og vis kan jo dette spores til «Bollocks», selv om den blei utgitt av Virgin... (som var et relativt lite og uavhengig plateselskap i '77, red.anm.).

Thomas Robsahm: Plata og punken var en helt nødvendig fornyelse av rocken som var døende. Med den kom det en hel generasjon med DIY-musikere som brakte inn et helt nytt utrykk, en helt ny holdning som har forplantet seg videre i all moderne musikk og kunst. Det var ikke lenger flinkheten som regjerte, og slik er det fortsatt. Den gangen trodde jeg punken kom til å bli en artig parentes, noe man kunne fortelle videre som et kuriøst fenomen fra slutten av 70-tallet. Men punken fikk en betydning langt utover hva noen kunne forestille seg, og den dag i dag er det knapt et band eller en artist av betydning som ikke er direkte eller indirekte påvirket av fenomenet.

Geir Levi Nilsen: Plata satte rocken på kartet igjen. På 70-tallet fjernet rocken seg fra sine røtter med prog og symforock. Denne plata viste at man kunne spille rock igjen. Selv de mest kjente metal-bandene på denne tida prøvde å variere platene sine med å kjøre inn en svulstig ballade eller en jazza instrumental, mens denne plata holdt tempoet over to platesider uten stans. Den er en av de viktigste i rockhistorien som bare understreker Sex Pistols generelle betydning. På 50-tallet hadde man Elvis, på 60-tallet hadde man The Beatles og på 70-tallet hadde man Sex Pistols.

Harry Nordskog, Sex Pistols-kollektør: Man kan vanskelig nekte for at den er en av de viktigste utgivelser når man ser på innflytelsen LP-en ga. Jeg rangerer «Never Mind The Bollocks» som nummer én. Det er ingen andre utgivelser som har inspirert så mye. Foruten en enorm inspirasjonskilde musikalsk, har «Never Mind The Bollocks» blitt brukt som inspirasjon for mote gjennom Vivienne Westwood, kunst gjennom Jamie Reid og humor og mediamanipulering av Malcolm McLaren.

Tore Stemland: NMTB er enten man liker det eller ikke av de albumene som vil bli stående i verdenshistorien som skapte noe mer enn en listeplassering og ditto mimring av en utvalgt skare fans. «Never Mind The Bollocks» må settes opp der oppe i lag med «Sgt Pepper» med The Beatles og «Dark Side of the Moon» med Pink Floyd.

Halvard Haldorsen: «Never Mind The Bollocks» havner verken øverst i en rangering, men hører hjemme i en egen divisjon sammen med album som Velvet Undergrounds debut, Residents «Eskimo» og Kraftwerks «Autobahn»: Gjøkungekategorien. Dette er album som i kraft av sin eksistens er viktige fordi de har hatt en enorm effekt som har påvirket musikkkulturen til å endre retning. «Never Mind The Bollocks» parret politisk outsiderkultur med hyperkommersialitet - en oppskrift som man ser går igjen i for eksempel rap/hip hop.

Hva vil du si er karakteristisk med tekstene på plata? På hvilken måte skiller de seg fra mer tradisjonelle rocktekster (hvis du mener de gjør det), og hva sier det oss?

Christopher Nielsen: Selv om de fleste rockstjerner later som de er rebeller, så er det aldri noe i tekstene deres eller meningene deres som virkelig støter dem ut fra det «gode» selskap. Og de fleste har jo ingenting imot å henge sammen med monarker når det kommer til stykke.

Med «God Save the Queen», sørger gutta for å skikkelig brenne alle broer og det må sies å være karakteristisk for alle tekstene. Til og med «Submission» har jo en provokativ holdning i seg. Denne gang rettet mot manager MacLaren, som hadde gitt dem en liste med ord og begreper som han ville de skulle skrive låter om. Istedenfor en S&M-låt, skrev Johnny en uskyldig liten tekst om å være under vann, ombord i en ubåt! Bare for å irritere...
Halvard Haldorsen: «Never Mind The Bollocks»s tekster skiller seg definitivt fra tradisjonelle rocktekster. Det er et totalt fravær av sexistiske «drekka-øl-spellafotball&puledamer»-temaer. Rottens prosjekt virker mer som han vil male ut weltschmerz, mistillit og misnøye med system og tradisjon enn å stryke hormonsprengte punkgutter etter hårene med floskler som kan funke som kampsanger i kameratgjengen. Stikkord; raseri og fortvilelse - å synge «No Future» ble aldri så ølopphissende som The Clash' bidrag «White Riot». Egentlig er det et paradoks at Pistols ble så populære. Ser man på tekstene er de et hardt slag i trynet på alle punk-kovensjonalistene som dyrket bandet.

Harry Nordskog: Tekstene handlet ikke om kjærlighet og sånn, he-he, men det mest karakteristiske med tekstene var Fuck You-holdningen til the Establishment. «God Save The Queen» ble nektet å bli spilt på BBC, flere platebutikker nektet å selge den, den skulle ha vært på førsteplass på Top 10 i England, men listen ble trykket med blank nummer én! «Pretty Vacant» - som faktisk ble spilt på Top Of The Pops, mens Johnny Rotten sang «va-cunt», istedenfor «vacant». Litt pubertalt kanskje, og jeg tror neppe noen hadde løfta en finger hvis den hadde blitt gitt ut i dag.

Thomas Robsahm: Fuck this and fuck that, fuck it all and fuck a fucking brat! Pistols sang ikke kjærlighetssanger og heller ikke tradisjonelle protestsanger. Tekstene hadde ingen selvsensur, intet filter, ingen «kan jeg synge dette?»-holdning. Vanvittig befriende og helt nytt. Jeg lo meg i hjel og sang med hver dag etter skolen. Tekstene kom rett fra magen til Johnny (bokstavlig talt i og med at han nesten spyr på slutten av «Submission»).

Tore Stemland: Tekstene har mye av det opprøret som preget garagerock fra USA på 60-tallet og den etterkommende punken, således var tekstene på «Never Mind The Bollocks» en naturlig videreføring av de premissene som allerede var lagt. De fant sin kosmetiske engelske versjon som de rendyrket til det smertefulle. De brant på mange måter lyset i begge ender med sine tilnærmet nihilistiske holdning til det meste. Således må albumet sees på som en trinn videre på den provokative tekstenes utvikling.

Geir Levi Nilsen: Tekstene på plata er samfunnskritiske uten å falle inn den senere regnskog-rockgenren: «Vi-skal-redde-verden». Istedet for et slikt «opprørsk» budskap som egentlig bare er kristent, slik hybelmessiasene på Blitz har det i dag, så er opprøret her nihilistisk og individualistisk. Tekstene peker heller ikke mot en løsning, slik alle politiske band på den tida gjorde, som hos viserockere i AKP(m-l). Teksten på «God Save The Queen» er bare genial: Først rakker man ned på det hellige og så erklærer man fremtiden død. Ingen modernitetsperspektiver her.

I Oslo, 1977I Oslo, 1977

Hva representerer den totale attityden til bandet gjennom albumet i et idéhistorisk perspektiv?

Paul Værlien: Idéhistorisk perspektiv? Gimme a break 'a!

Thomas Robsahm: Den representerer et opprør som slår både til høyre og venstre, oppover og også litt nedover. Politisk ukorrekt på mange måter, og særdeles forfriskende. Noen vil kanskje mene at rock aldri kan være farlig, men når det gjelder Pistols, så ble de faktisk vurdert som så truende at noen politikere ønsket å bringe dem for retten som landsforrædere, noe som i ytterste konsekvens kunne bety dødsstraff!

Christopher Nielsen: Det største øyeblikket for meg er latteren som innleder «Anarchy in the UK». Det høres ut som Johnny står og ler rått av alt han forakter; establishmentet, konvensjoner, klassesamfunnet, kapitalismen, ideologiene, borgerlige verdier, kirke, skole og alle andre autoriteter og alle de som dilter etter (inkludert alle uniformerte punkere som kom i kjølevannet) ler dem rett opp i fleisen, og den dag i dag finner jeg glede i å spelle låta skikkelig høyt og le med...

Tore Stemland: På mange måter tok Pistols, eller rettere sagt parhestene McLaren og Reid, de mest provokative sidene ved amerikansk punk og blandet det med både glam, Dada og en warholsk holdning til det etablerte samfunnet. Således var det lite nytt i det som ble presentert, det var bare det at det ble spisset mer enn før og på en måte som gjorde at store deler av samfunnet følte seg mer truet enn før. Ungdommen ville løsrive seg på en mer brutal og smertefull måte enn tidligere opprør. Dette var litt mer enn hasjrøyking og skulderlangt hår. Punken som bevegelse, om det går an å betegne punken som det, var troløs mot seg sev og dermed på mange måter uangripelig og dermed enda mer skremmende. Den var rotløs og individuell og hadde ikke de klare linjene som tidligere ungdomsopprør hadde hatt. Det gjorde punken vital og fascinerende og samtidig fryktinngytende som betente kjøttsår. Verden hadde ikke sett en slik utagerende bølge av ungdommer før i en slik skala. Det var punkens kraft.

Kristin von Hirsch: Alt det som skjedde på den tida bekreftet alle mine tidligere mistanker; at det finnes ingen fasit! Fasiter er kun til for å holde folk nede! Fasiter er undertrykkende og maktkonserverende! Jeg hadde bare ikke turt å si det høyt.

Harry Nordskog: Bandets totale attityde kan man sikkert tolke på mange måter, på en måte som et band med McLaren i spissen som bruker sine unge gutter som utstillingsdukker og levende reklame for klesbutikken Sex som han drev sammen med Vivienne Westwood. Men dette er en ganske tabloid tolkning - som Malcolms store plan (jf. «The Great Rock'n roll Swindle») i det de begynte å øve som band, dog uten Rotten, allerede i '75. De hadde en ganske individuell attityde, omtrent som et boyband er satt sammen idag. I et idéhistorisk perspektiv bør man fortsatt si «fuck you... », det er just hva det representerer: «If you dont like it, you can fuck off somewhere else!»

Geir Levi Nilsen: Hva som angår attitude så har mange i ettertid prøvd å plagiere Pistols' holdning men har misforstått opplegget. Attityden, formatet, var konsistent med innholdet. Andre kvasi-opprørske band har prøvd å være kontroversielle men å være full av drugs og å oppføre seg kvalmt (á la Guns'n'Roses) er bare teit. Opprør uten individuelt innhold er bare helt kjøpt-og-betalt.

Anno 2007 (her fra en konsert i LA tidligere i oktober)Anno 2007 (her fra en konsert i LA tidligere i oktober)


Hvilke standarder satt coveret på plata for ettertiden?

Kristin von Hirsch: Klippe og lime. Stjæle og kreere. Vekk med alle fasiter på hva du kan og ikke kan gjøre.

Tore Stemland: Reids coverdesign innehold bare «feile» fargekombinasjoner sett med designerbransjen og kunstteoretikernes øyne. Samtid var ordet «sex» nok for å få konservative til å gå fra konseptene. Tydelig referanse til slang og forflatning av det engelske språket med å bruke ord som «bollocks» var også uhørt. Dette kombinert med en slags rå utpressingsstil over coverets for- og bakside gjorde den til ett av de beste omslagene i verdenshistorien. Borte var posørbildene av feterte rockstjerner ingen klarte å identifisere seg med uansett, borte var «dyrk meg»-kulturen som stort sett alle platecover på den tiden var overfylt med.

Christopher Nielsen: Det satte jo en standard for grafisk design det neste tiår og mer til. Det sørget også for å trekke linjer tilbake til Dada-bevegelsens grafiske font-eksperimenter. Så enkelt og samtidig konsentrert, med lag på lag av innhold. I det hele tatt så er det vanskelig å unngå og nesten umulig å ignorere, selv driver jeg jo og eksperimenterer med font og tekst en del, og Jamie Reid har jo helt klart satt fra seg en bauta med «Bollocks», som nesten er irriterende fordi du aldri slepper unna den...

Halvard Haldorsen: 90 prosent av alle fanziner og kassetter som kom fra '77 og utover 80-tallet skylder en eller annen designdetalje til «Never Mind The Bollocks». Det som er en bonus rent kunsthistorisk er at «Never Mind The Bollocks» og Pistols gjorde at de franske situasjonistene aldri vil bli glemt. Kult å grave i alle Pistols-covere å finne ut at det er ren rip-off av situasjonistkunst fra 60-tallet...

Thomas Robsahm: Noe av det absolutt beste med tidlig punk var den fargerike, glorete stilen på coverne, konsertplakatene, all artworken. Bokstaver som var klippet ut som i trusselbrev eller sprayet. Bilder kjørt gjennom dårlige kopimaskiner osv. Estetikken var fantastisk. Hele « do-it-yourself»-attityden som punken startet har levd videre i musikk, design, mote, film og så videre.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus