Meny

Bøe!

Bøe!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Grethe Bøe spillefilmdebuterer med spøkelsesfilmen Titanics ti liv på selveste Halloween. Særlig skvetten kan hun ikke være.
Flere spøkelser for barn

MIN NABO TOTORO (1988)

Regi Hayao Miyazaki

Søstrene Satsuki og Mei flytter på landet med familien. Når moren havner på sykehus, oppdager de merkelige skapninger i og omkring det nye huset sitt. Fra regissøren bak vidunderlige filmer som Det levende slottet og Chihiro og heksene.

SPØKELSESHUSET (2003)

Regi Rob Minkoff

Visuelt herlig, men noe forutsigbar Disney-film med Eddie Murphy og Terence Stamp i sentrale roller. Eiendomsmeglerne Jim og Sara Evers får i oppdrag å selge en herregård. Lettere sagt enn gjort når det viser seg å hvile en forbannelse over stedet.

FAKIREN FRA BILBAO (2004)

Regi Peter Flinth

Underholdende dansk grøsserkomedie basert på en bok av Bjarne Reuter. Om Emma og Tom som flytter med moren (Sidse Babett Knudsen) til et gammelt hus der det skjuler seg en verdifull diamant og et fyrig spøkelse innesperret i en kulepenn.

 

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Birgitte Bratseth.

 

- I min familie er spøkelser og gjenferd helt normalt, forteller Grete Bøe.

Film & Kino møter regissøren av Titanics ti liv en gnistrende høstdag sammen med, som basert på sin egen bok har skrevet manuset til filmen.

I handlingens sentrum står 13 år gamle Liv. Hun oppsøkes av en svart katt som forsøker å fortelle henne noe. Snart ser Liv spøkelser ved høylys dag og sammenhenger mellom forliset av skipet Titanic og hennes egen forestående bursdagsfeiring ombord på den nye danskebåten. Foreldrene blir naturlig nok bekymret.

SOSIALREALISTISK EVENTYR
Spøkelseshistorier og magisk realisme åpner sinnet, mener Bøe, som tidligere blant annet har laget novellefilmene Makronstang og Salt og pepper. Hun sier hun selv alltid har hatt et avspent forhold til det fantastiske.

- Jeg vokste opp på en øy på Nordvestlandet, og den gang hadde vi jo bare NRK og en kino som man gikk på et par ganger i året. Vi diktet mye selv, fortalte hverandre spøkelses- og røverhistorier. Og min bestemor spådde folk i kaffekoppen så snart de kom innenfor døra.

Grete Bøe og Axel Hellstenius. (Foto: Birgitte Bratseth)Grete Bøe og Axel Hellstenius. (Foto: Birgitte Bratseth)

- Det var nok veldig lite spåing i kaffekopper hjemme hos meg, ler Axel Hellstenius.

- Men vi ble lest masse for, særlig eventyr. De gikk rett inn i meg og i drømmene mine. Og sånn er det vel for mange barn nå også, selv om det kanskje blir mindre eventyrlesing og mer TV. Alle ønsker jo å oppleve eventyr. Vi snakker om «et eventyr» av et hus, et forhold, en ferie, av alt mulig rart. Samtidig vet vi at hverdagen vår som oftest innebærer noe annet. Men vi drømmer om det likevel.

- I Titanics ti liv putter vi eventyr inn i en sosialrealistisk virkelighet, en type virkelighet som vi kanskje har vært best på her i landet hittil. Men vi har jo Askeladden også. Det er noe med å få kombinert de to tingene, mener Hellstenius.

- Noe av det fineste med det å få barn selv er at det er en unnskyldning for å gi seg hen til eventyrene igjen. Jeg savner mer eventyr i norske filmer. Det å ta den helt ut, i heltehistorier og magisk realisme, sier Bøe.

VISUALISERING

Regissøren forteller om arbeidet med det visuelle uttrykket i filmen. Hun liker det hun kaller «å gå subjektivt inn i metavirkelighet», og nevner noen eksempler på det fra novellefilmene sine. Med Titanics ti liv fikk hun slått seg skikkelig løs.

- De første scenene jeg leste som virkelig sto frem i så måte, beskrev vannet og kattens øyne i mørket. Jeg husker jeg noterte «Maria Gripe!» i margen av manuset. Det fineste jeg visste i barndommen var å høre på hørespill, og da særlig Gripes Tordivelen flyr i skumringen. Axels manus klarte å vekke lignende bilder i meg. Samtidig beskriver han de realistiske sekvensene på en veldig lett og levende måte, slik at det blir en spennende kontrast der, til det magiske og mystiske.

I arbeidet med å knytte til seg den rette produsenten, benyttet Bøe seg av såkalte mood boards under pitchingen sammen med Hellstenius.

- Jeg klistret opp bilder og ulike ting på plakater for å visualisere det vi snakket om. Vi brukte en for Livs hverdag, og en for spøkelsesverdenen, forteller Bøe.

- Det er en litt sånn - jeg kvier meg for å bruke uttrykket «kvinneting» - men jeg har sett det flere ganger, sier Hellstenius.

- Man har et manus, og så limer man inn tapetbiter og overskrifter fra aviser, og så videre, ettersom man får assosiasjoner. Jeg opplever at Grethe har vært veldig tidlig ute med det arbeidet og jobbet kontinuerlig med den visuelle delen.

- Jeg tenker konseptuelt hele tiden, nikker Bøe.

KVINNEROLLER

De to forteller at tyngdepunktet ble flyttet mer og mer over på spøkelseshistorien i løpet av prosessen.

- Bakhistorien gis litt og litt, ganske ukronologisk. Det måtte vi jobbe mye med, både i manus og ikke minst i klippen. Her var det fint med Axels erfaring, understreker Bøe.

Med manusene til blant annet Pelle og Proffen-filmene, Secondløitnanten og et par Elling-filmer har Hellstenius ettertrykkelig fått demonstrert at han mestrer sitt fag.

- Det blir jo fort veldig alvorlig når man er debutant, sier Bøe.

- Man går rundt med en sånn bekymringsrynke hele dagen, tenker på alt man skal klare å ha oversikt over. Axel er en veldig avspent mann, som kan få deg til å le og huske på å kose deg med prosjektet.

- Det er jo bare en film, smiler Hellstenius.

- Nettopp sånne kommentarer kommer han med, ler Bøe.

Hun skrev tidligere i høst et «kjærlighetsbrev» til mannlige kolleger i bransjebladet Rushprint, om det hun opplevde som kjølige kvinneroller i deres filmer. I så måte er hun stolt av den unge kvinnelige hovedkarakteren i Titanics ti liv. Skuespiller Tiril Eeg-Henriksen roser hun, som seg hør og bør, opp i skyene.

- Hun er helt rå, hun har evnen til både å være tøff og sårbar. Så ung, men samtidig også så voksen inne i seg at det er forunderlig, egentlig.

Sammen med produsent Cornelia Boysen i Nordisk Film siktet de seg tidlig inn på premieredatoen på Halloween, altså 31. oktober.

- Det er jo et perfekt tidspunkt. Det er sånn produksjonsselskaper skal tenke, sier Hellstenius.

- Enig. Og høsten er jo den deilige spøkelsestida, ikke sant? blunker den skrømtvante Bøe.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus