Meny

Ledfoot: «The Devils Songbook» (Blue Mood/Musikkoperatørene)

I djevelens klør

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tim Scott var en av de mest spennende amerikanske singer/songwriters midt på 80-tallet, før han ble borte i det norske folkeregisteret.

Født og oppvokst i en trailerpark var Tim Scott (eller Tim Scott McConnell som er hans fulle navn) noe av det mest lidenskapelige innen moderne singer/songwriter-kunst på midten av 80-tallet - side om side med blant andre Chris Isaak. Han viste seg også som en rocker med Rainmakers-kvaliteter da han ledet rockbandet The Havalinas sammen med folk fra Cruzados på et album som står som en av klassikerne fra 80-tallet. Men da han flyttet til Norge og begynte på en litt mer rootsbasert karriere ble han mer og mer usynlig.

Alle i musikkbransjen i Norge har vært enige om at Tim Scott står for noe ekte. At talentet hans er stort. Likevel har han blitt holdt mer og mer som en intern hemmelighet på Statsministerens kontor. Kanskje kan karriere-endringen til Ledfoot hjelpe noe. For på dette albumet og under dette navnet har han laget et bluesbasert singer/songwriter-album med masse nerve. Et album om å miste uskylden, om at solen går ned, om å redde skinnet og å være forberedt på at en dag står man ved The Crossroad. Ansikt til ansikt med djevelen selv!

Tim Scott er en meget dyktig gitarist, og samtidig som dette er singer/songwriter-kunst med røtter i hans tidløse Amerika så er det naken bluesnerve á la Bjørn Berge, men med den musikalske og litt tilbakelente følelsen som Berge sjelden har hatt. På en låt som «Sound Of The Sun Going Down» kan man spore Midnight Choir/Paal Flaata på sitt beste, mens vi på mer fyrige «The Cold Light Of Day» hører konturene av Billy Idols måte å synge på, samtidig som den akustiske bluesgitaren holder settingen mer på en brun pub enn en stor rockarena. Det er intimt, og det føles ekte.

Tim Scott - eller Ledfoot om du vil - er virkelig tilbake med denne utgivelsen. Og det er med en fornøyd lettelse vi kan konstatere at talentet som forsvant i det norske folkeregisteret på slutten av 80-tallet har kommet seg ut av tvangstrøyen og konformiteten. Tim Scott handler om sterke følelser igjen. Det er en etterlengtet greie mange har ventet lenge på, og etter hvert nærmest gitt opp å tro på. Etter et par runder med «The Devils Songbook» sitter undertegnede tilbake med en fantastisk deilig følelse.

Tim Scott ser nesten ut som en Mick Ronson som har stått opp av graven, og det er en seriøsitet og ektehet ved Scott som på flere måter tåler sammenligninger med nettopp Ronson. Han har på ingen måte noen stor stemme, men den har en nerve som gjør at man likevel stopper opp. Det gjelder å bruke det man har med kløkt og snu begrensninger til overbevisning. Selv om det formatet Tim alias Ledfoot gjør på dette albumet som en bluesfarget kassegitar-stomper har sine formater og begrensninger, som nok også Bjørn Berge smertelig har erfart, får han svært mye ut av denne formen på dette albumet. Det butter kanskje litt mot slutten, men mye av det Tim gjør her er det beste han har gjort på 20 år. Og det klart beste han har gjort som norsk statsborger!

Det gnistrer i slideteknikk, i virilt og «djevelsk» gitarspill, sammen med tekster som understreker de sterke mørke følelsene han utfordrer her. Her får vi, høyst uventet, nærmest tilbake et av de store idolene fra 80-tallet. Selv om vi ikke snakker om en klassiker på høyde med den Havalinas leverte, så er dette helsikes mye bedre enn det han har gjort på svært lenge, og en real knockout på Bjørn Berge som norsk akustisk bluesstomper per excellence!

Karakter: 7 av 10 Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus