Meny

Levon Helm: «Dirt Farmer» (Vanguard/Playground)

Tilbake i manesjen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Restene av The Band entrer manesjen. Med sitt første soloalbum på 25 år låter Levon Helm herlig inspirert av Springsteens Seeger-sessions.

Det handler om godfølelse, en gammel farmer som kjenner jorda si, og musikalsk en edel kompost av løssnippet americana, bluegrass, og The Bands utgave av roots- og countryrock. Kort og godt en hederskar som vender tilbake til røttene sine.

Inspirert av Springsteens Seeger-sessions oppskrift, á la Jonas Fjeld og The Chatham County Line inspirerte hele Norge til å begynne med amerikansk bluegrass og tradisjonsmusikk. Det året da mange av de gamle veteranene i amerikansk musikk legger lista høyt og sparker liv i sine myteomspunne karrierer, som Springsteen og Eagles, er det en fantastisk sterk opplevelse å høre Levon Helm tilbake i en form som denne. At Springsteen skulle gjøre dette med Pete Seeger Sessions, at Fjeld skulle gjøre det med Chatham-gutta, var mer ventet. At The Bands gamle trommeslager ville finne på noe tilsvarende hadde atskillig høyere odds.

Levon Helm har levd utenfor musikken slik vi kjente ham i ganske mange år nå. Hans beryktede låvestudio brant nesten ned til grunnen, Rick Danko døde, og han fikk strupekreft å kjempe mot med mange års bønner og medisinsk bistand. Helm mener han enda har et stykke igjen til stemmen er helt som den var, men bevares så sterkt inntrykk den gjør i dagens utgave. Den er annerledes.

Levon Helm har sett det meste han var glad i gå bort i branner og død, og han har stått med føttene på kanten av stupet og sett andre alternativer enn det vi nå ser. Det gjør noe med ballasten han har i dette comebacket. Når han nå velger å gjøre et sett med gamle sanger, sanger som familien hans sang da han var ung, gjør de et uslettelig sterkt inntrykk.

«Dirt Farmer» er en plate som ikke kan legges likegyldig til side. I hvert fall ikke for den som er opptatt av amerikansk tradisjonsmusikk. Dette er musikk som er essensen i det America og The Band er og var bygd på. Men her er det også noe mer. Albumet har den lekende og virtuose friheten Springsteen brakte med seg på sin Seeger Sessions-turne. Der musikerne melder seg på en etter en. Der avtaler inngås intuitivt. Der sjel er noe mer enn et ord i ordboken, og ordene som fremføres får en nesten religiøs betydning. Ikke som i tradisjonell kirkelig forkynning, men som livets essens og byggestener. Ikke ulikt det Johnny Cash brakte med seg gjennom et sterkt inntrykk med sine siste album. Dette kan nok også forklare litt av hvorfor det en vanvittig pondus i dette albumet.

Sangene på «Dirt Farmer» er av den sorten som gjør like sterkt inntrykk som filmmusikken fra «Oh Brother Where Art Thou», Springsteens Seeger-sessions eller The Band på sitt mest roots-tradisjonelle og gnistrende anno 1968. Helm har fått sterk support av Larry Campbell (Elvis Costello, Dylans «Love And Theft» og Emmylou Harris) på diverse gitarer og fele, samt at han kom med ideen til å åpne albumet med «False Hearted Lover Blues». En sang som ga Levon en kjærkommen mulighet til å betale tilbake noe av gjelden til The Stanley Brothers. Når det like etterpå tar av som det beste materialet på Springsteens nevnte Seeger Sessions i neste tradisjonelle sang «Poor Old Dirt Farmer», gis en følelse av John Hiatt med felebacking. Spesielt der han gjør en sjelsettende versjon av Steve Earles «The Mountain» skal du være skrudd sammen feil for ikke å smile i både knehaser, hårkrus under armene og kjaker som blir ivrige når det svinger med mening. For dette er et album som understreker Levon Helms og The Bands musikalske arv.

Med «The Girl I Left Behind», den første sangen han lærte av foreldrene sine som barn - og flere andre gamle sanger i samme tidløse kategori, er dette blitt et album som fortjener å bli spilt både på vei til og fra jobb, på vei til middag, på vei fra ettermiddagskaffen, og gjerne også helt til sengs. Man kan simpelthen ikke få nok!

Når Levon Helm synger skjelvende og som en sydende ekte sørstatskar á la John Hiatt etter at han datt oppi voodoo-gryta, på Byron Isaacs «Calvary», er det så sjelsettende og ekte at det frister å hevde at Levon Helm aldri har vært bedre på egenhånd. Tross alt har mannen slåss seg gjennom de siste åtte-ni årene.

Levon Helm overgår både Springsteen og Eagles i år. Det alene skulle si noe om dette albumets proporsjoner. Dette er lyden av det gamle tradisjonelle og herlige Amerika. Så gammelt noe av det at Moses må ha hørt noen av låtene. Og om han likte musikk priser han nok dette albumet like heftig som denne anmelder.

Gjør deg selv en tjeneste: Gå og kjøp «Dirt Farmer» før mørket faller på!

Karakter: 9 av 10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus