Britneys søte hevn

Hvis man ser bort fra at Britney har klina med Madonna, vært truseløs på fest med Paris Hilton, gifta seg (to ganger?) i narkorus, mistet besinnelsen under intervjuer og på videoinnspillinger (i narkorus?), mistet kidsa sine, kjørt på fotografer, gitt jomfrudommen sin til Justin Timberlake, og vunnet ikke mindre enn to «Razzie» priser (den motsatte kåringen av Oscar, altså for verste skuespiller, verste manus etc) for filmen «Crossroads», sitter man igjen med en barnestjerne som gjorde stor suksess med überkomersiell liksområ tyggispop på slutten av 90-tallet.

Britney Spears var frem til N.E.R.D. remixen av låta «Boys» og superhiten «Toxic» et skjellsord på leppene til alle som elsker musikk. Og med det mener jeg selvsagt ikke at de som insisterer på at de elsker de første låtene til Britney ikke har lov til å si at de elsker musikk. Eller jo, det er faktisk akkurat det jeg mener. Du kan si hva du vil om at de var enorme instant landeplageklassikere, men jeg mener fortsatt innstendig at de var klissete, overprodusert bullshit.

Det siste året har Britney for alvor vært på alles lepper, og selv vi i Norge har fått med oss at det kanskje ikke står spesielt bra til med tobarnsmoren fra Kentucky. Skillsmisse, heavy festing og dopbruk, den ene private katastrofen etter den andre. Det vil si, privat blir helt feil å bruke, i og med at dama ikke har kunnet ta pedikyr uten at det har blitt avbildet og omskrevet det siste året. Poenget mitt her, er at alle, og da mener jeg ALLE forutsetninger for at denne skiva, med den herlig ironiske tittelen «Blackout» skal være drittdårlig er tilstede. Britney sliter, og alle har dolket henne i ryggen, fra mora til livvakten, eksmannen, tideligere venninner og bortimot alle ansatte som noensinne har vært en del av «Sirkus Britney». Alle. Bortsett fra Jive Records. Og (jeg føler jeg må lukke øynene når jeg skriver det, for alt jeg har av vett og fornuft skriker imot) TAKK OG LOV FOR DET!

«Blackout» er rett og slett en jævlig bra skive, og hvis det er så mange katastrofer på privaten som skal til for at Britney skal lage denne musikken, håper jeg «Operasjon hvit snø» aldri når L.A.For de av dere som allerede har hørt singelen «Gimme More», trenger jeg ikke forklare at Britney denne gangen har gått for et mørkere, fetere, dypere og drøyere sound. Og liker du den, anbefaler jeg deg på det sterkeste å sjekke ut remixen til Dj Eli Escobar fra NY, den er riktignok ikke på skiva, men den er i handelen og er noe av det kuleste jeg har hørt i hele år. I likhet med flere av låtene på skiva. Til tross for at hun ikke har skrevet på langt nær alle sangene selv, knapt halvparten, faktisk - så er tekstene mer personlige enn de noensinne har vært, og det er en effekt i alle fall jeg faller for. I det jeg håper og tror blir nestesingelen, «Piece of me», hudfletter hun sine kritikere med sylskarp selvironi og ekstremt dansevennlige beats. Det er nesten ikke en låt på denne skiva som ikke får meg til å ønske at jeg stod på et dansegulv og danset ræva av meg for å si det mildt.

Britney har på mange måter dratt en «Justin» og ved hjelp av enkle grep (og Pharrell Williams) har hun klart å snu image sitt fra kommers «Hits for kids»-aktig girliepopartist til iskald, grisekul, tilstedeværende dansegulvdiva.

Det er klart at dette ikke akkurat er eksepsjonelt originalt, det er veldig lett å putte denne skiva i «Timbaland-bølge»-bagen, men så kan man også spørre seg om han har enerett på å legge et hardt og tidvis kjølig elektronisk preg over det som vanligvis ville vært relativt lett populærkulturell musikk. Som vanlig med Britney er det ikke spesielt mye med vokalen som høres organisk ut, stemmen er skrudd til høyre og venstre og opp og ned i mente, men det funker ekstremt mye bedre akkompagnert med den kalde elektroniske sounden på resten av skiva.

Andre låter på skiva som beveger meg, både fysisk og mentalt er «Get Naked (I Got A Plan)». I vinverden har man blindsmakinger, og jeg er sikker på at selv de mest bevandrede musikkeksperter hadde tippet Madonna og Timbaland hvis de bare hadde hørt utdrag av låta og ikke visst hvem det var.

Hun har vært igjennom et umennesklig press det siste året, det er det ingen tvil om, uansett om det er hennes egen feil eller ikke. Men i stede for å uttale seg i media, slik hennes eks, Kevin Federline - eller kFed om du vil- har gjort, så har hun spart seg. Til denne skiva. Og jeg tør å påstå at hun får sin søte hevn over eksen, både i Pharrell-produserte «Why Should I be Sad», klubbvennlige «Hot as Ice» og «Toy Soldiers» hvor hun staver klart ut at hun nå er helt ferdig med ham, trenger en mann som ikke ser på henne som en forsørger og eller mamma. Uansett hva som var motivasjonen med denne skiva er jeg glad den er i verden, jeg skal danse masse til den i hele vinter og det tror jeg faktisk at du også kommer til å gjøre.

Dette albumet overrasker og behager meg, det er ungt, men etablert, nytt, men gjennomtenkt og ikke minst gjennomlevd - mørkt, men håpefullt og relativt farout uten å virke det minste distanserende. Comebackmessig kan jeg banne på at hun går Nelly Furtado en høy gang med denne skiva, og det til tross for alle de sinnsyke tragediene og skandalene; selv jeg glemmer alt jeg «egentlig» syntes om henne. Det eneste jeg har å utsette er den relativt dølle låta «Everybody», med sampel fra Eurytmics «Sweet Dreams». Men det kan like gjerne være fordi jeg personlig ikke er så glad i akkurat den låta. Jeg tipper at «Blackout» og Britney kommer til å høste alle musikkprisene som henger på trær i tiden som kommer. Trolig må vi vente cirka to uker før halve USA går rundt med t-skjorter med påskriften «It´s Britney, Bitch!»

Bare kom deg ut og kjøp den fordømrade platen. Britney er ikke lenger forebeholdt kids med rosa hårstrikker, hun har vært tabloid allemannseie det siste året, men nå fortjener hun også en plass i hvermanns cdhylle.

Britney er med denne skiva, som Daft Punk ville sagt; Harder, Better, Stronger, Faster.
Bitch!

Karakter: 8/10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart Persson her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her