Meny

Buck Owens rettmessige arving

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Dwight sings Buck» er ABC for musikere som vil plugge inn i amerikas hvite blues, skriver Tom Skjeklesæther.

Det er syv separate bilder av Dwight Yoakam & Buck Owens sammen i booklet' en til «Dwight sings Buck», platen som bare måtte komme. Billedbeviset er likevel overflødig, det er ingen, med en smule kunskap om countryhistorien, som tviler på at Dwight Yoakam er den rettmessige arvingen til Buck Owens patenterte Bakersfield honky tonk sound.

Fra han dukket opp i Los Angeles alternativ rock-scene på midten av 80-tallet har Dwight Yoakam vært svært tydelig på hva som har vært hans aller viktigste inspirasjonskilde, den California-transplanterte texaneren Owens.

Dwight & Buck gikk helt til topps på countrylistene i 1988, med sangen «Streets of Bakersfield". Da var det 16 år siden Buck sist hadde vært på førsteplass, og det er derfor ingen tvil om at Yoakam bidrog sterkt til å revitalisere Owens karriere.

Men 25. mars i 2006 stengte altså Buck Owens (76) honky-tonken for siste gang.

I de 18 månedene som har gått siden Owens bortgang, har det kommet ytterligere to andre Buck-tributer, fra Texas-bandet The Derailers og California-sangerinnen Jann Browne.

«Dwight sings Buck» inneholder 15 sanger, hvorav i hvertfall halvparten tilhører greatest hits-utvalget til Buck; «My Heart skips a Beat», «Act naturally», «Cryin' Time», «Above and Beyond», «Love's gonna live here», «Foolin´ Around», «Under your spell again» og «Together again».

Dwight har dette så til de grader under huden at han sikkert kunne steppet inn som Buck ved enhver anledning. Her aksentueres den harde siden ved Bucks spesielle variant av country, et uttrykk som utviklet seg da Buck tjente til livets opphold i de svært høylytte barene, honkytonkene, på Amerikas vestkyst på femti og sekstitallet. Da var gitaristen Don Rich Bucks viktigste våpen, hans sylskarpe Fender Telecaster skar gjennom glammen som en varm kniv i smør. Dwights gitarist Eddie Perez vet, tilsvarende, hvor han skal plassere de eksplosive gitarløpene.

Det er selvfølgelig her nøkkelen til Bucks spesielle appell til rockere ( bl.a.The Beatles) ligger.

Med «Dwight sings Buck» bidrar Yoakam til, ytterligere, å forandre den særegne norske oppfatningen av Buck Owens som eksponent for countryens mest foraktede sider. En forestilling som festet seg da Buck Owens på 60-tallet regjerte norske salgslister og var favoritt skyteskive for såvel rockfans som jazz-snobber.

«Dwight sings Buck» understreker slitestyrken i Bucks musikk, førti år etter låter dette svært så riktig.

ABC for musikere som vil plugge inn i amerikas hvite blues.

Karakter: 7 av 10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart Persson her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus