Meny

Er’n ikke stiv, så...

Er’n ikke stiv, så...

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Valg av t-skjorte er særdeles viktig, konkluderer Tom Skjeklesæther i ukens Full av Fuzz.

Nick Lowe har nylig gjort konserter i Norge , de første etter sommerens svært kritikerroste plateutgivelse, «At my Age». Et album der Lowe fremstår som den mest selvironiske og laidbacke engelske rock-gentlemannen av alle.

For tretti år siden så bildet helt annerledes ut. Da ble Nick Lowes navn forbundet med et plateselskap som syntes å ha som sin fremste ambisjon å snu den etablerte platebransjen på hodet. Via sitt engasjement i legendariske Stiff Records var Nick Lowe, tro det eller ei, også indirekte ansvarlig for at undertegnede holdt på å bli nektet innreise til Storbritania, på Heathrow flyplass.

På et tidspunkt da George Bush & Tony Blairs internasjonale krig mot terror lå et kvart århundre frem i tid, var det andre assesoirer enn turban med rakett som fikk alarmen til å utløses på grensen til Dronning Elisabeth II´s domene. Alt som skulle til var en t-skjorte. Dette erkeamerikanske klesplagget som startet sin beskjedne karriere som undertøy en gang tidlig på 1900-tallet, og som så sent som på midten av 1950-tallet ble ansett som upassende i offentligheten i sin blotte, hvite eksistens, hadde i andre halvdel av 70-tallet altså nådd en status av potensiell (!) nasjonal sikkerhetsrisiko.

I mitt tilfelle som bærer og formidler av et umoralsk budskap; «If it ain´t Stiff, it ain't worth a Fuck». En slogan som i bakspeilet selvfølgelig kan høres coolt nok ut, servert på engelsk, men som nok ville ha fått også en og annen norsk autoritet anno 1978 til å sperre opp øynene, hadde den vært fremført på norsk: «Er'n ikke stiv, så er'n ikke verdt et knull». Imigrasjonsmyndigheten på Heathrow var likevel sjenerøs nok til å gi meg et valg, jeg kunne få lov til å slippe inn i England om jeg gikk med på å vrenge t-skjorta mi, med den provoserende meldingen vendt inn.

Valget var forholdsvis greit, en rask omkledning gjorde at jeg kunne se fram til en uke i London, med konserter hver kveld på en rekke av Londons større og mindre konsertsteder, og lange dager med platejakt i Camden og Notting Hills mange gullgruver av noen platebutikker, High Fidelity-style.

Men det var altså Nick Lowes plateselskap, Stiff Records, som stod bak den mildt sagt slående meldingen. «If it ain´t Stiff...» var på ingen måte selskapets eneste spissformulering. Et par andre slogans var bærere av selskapets forretningsmessige visjon; «Undertakers to the Industry» og «If they´re Dead, We´ll sign them».

Mennene bak disse oppsiktsvekkende, og svært sitatvennlige budskapene, var to ringrever i den engelske musikkbransjen, Dave Robinson og Andrew Jakeman. Sistnevnte er mer kjent under navnet Jake Rivera, også mangeårig manager for Elvis Costello og vår mann, Nick Lowe. Sammen startet de Stiff Records i 1976, med et lån på fire hundre engelske pund, fra Robinsons mest fremgangsrike artist-klient, Dr. Feelgood. Bakgrunnen for å starte eget selskap for de to gründerne var det kjedsommelige faktum at engelsk rock på det aktuelle tidspunket var dominert av to, på hver sitt vis, livsfjerne retninger, prog rock og glam rock.

Robinson & Rivera gikk til det klart annerledes grepet å annonsere etter talent, i musikkavisene. «Dette tilbudet er ikke åpent for medaljesamlere eller menn som bruker sminke..».

Karene hadde tilgang på billig studiokapasitet, og de mente at nøkkelen til god og riktig rock og pop var å korte ned tiden mellom kreasjon og markedsføring, formulert i nok en slogan, «Todays Music Today».

De omga seg med en liten klan av insidere, som alle var 100% innforstått med ideologien. To av de fremste var musikeren/ låtskriveren, og nå også produsenten, Nick Lowe og designeren Barney Bubbles.

Lowe fikk også æren av å være den første artisten som slapp plate på Stiff Records, singelen «So it goes»/ «Heart of the City» dukket opp 14. august 1976 og ga startskuddet til et veritabelt ras av 7-tommers vinyl singler, de fleste av dem med såkalt pre-fix, katalognummer, BUY. Lowes solo singeldebut bar altså stempelet BUY-1 og «Heart of the City» er åpningskuttet på Disc 1 i det nye 4-CD bokssettet «The Big Stiff Box Set», som samler hele 98 av Stiff Records mest oppsiktsvekkende tre-minutters musikalske ytringer. Inkludert bidrag fra noen helt nye navn, The Producers og The Transmitors og et veteranband, Any Trouble, nå kontraktert til et nyoppstartet Stiff Records.

I 1976 traff Robinson & Rivera innertier med sitt nye selskap, ikke minst fordi de trykket på knappen akkurat da punken skranglet i gang i Londons bakgater. Stiff Records sjette singel, BUY 6, var Englands første punkutgivelse, «New Rose», med The Damned, produsert av Stiffs in-house produsent Nick Lowe. Mellom Lowes BUY-1 og Damneds BUY-6 finner vi kultnavn som The Pink Fairies, Roogalator, Tyla Gang (frontet av Sean Tyla, som skrev sangen «The Young Lords», navnet på Henning Kvitnes første band) og munnspill-gærningen Lew Lewis.

Derfra tok det av for Stiff Records. I rask rekkefølge kom singler med svært forskjellige, men innflytelsesrike og fremgangsrike artister som Elvis Costello, Motörhead, amerikanske Devo (som med stort hell dekonstruerte Stones «(I can´t get no) Satisfaction»), Ian Dury og selskapets største artist, skabandet Madness.

For alle store navn pøste Stiff også ut singler (og etterhvert album) med artister som først og fremst nå er kjent for gamle Stiff-fans og samlere; Wreckless Eric, som perfeksjonerte idéen om å være dritings på scena ti år før Jokke, han høres skrålende «oooh, I forgot to plug it in...» (om sin egen gitar) på konsert-plata «Live Stiffs" fra 77, Larry Wallis, Rachel Sweet (som var så ung at hun bare fikk lov til å turnere sammen med læreren sin), Jane Aire & the Belvederes, Lene Lovich og Jona Lewie. Sistnevnte fanget opp Stiff Records-spiriten perfekt med sin instrumental-hit «Re-arranging the deck-chairs on Titanic».

Allerede etter to år sprakk Stiff-idyllen (som behørig var hyllet med Nick Lowes sang «I love my label»). Jake Rivera hoppet av og startet for seg selv med labelen Radar og Costello og Lowe som første artister. Men da hadde Stiff records allerede kick-startet Costellos karriere med debut-albumet «My Aim is True». Der brukte Stiff følgende bransje-sprengende grep; I fem tusen eksemplarer av albumet lå det med en lapp der det stod «Help us Hype Elvis». De som fant denne lappen i sitt eksemplar av plata kunne sende lappen i retur til Stiff records med navn på en venn som burde høre Costellos album. Vedkommende fikk «My Aim is True» gratis tilsendt i posten.

Stiff Records annerledes og ofte kostbare markedsføringstaktikker holdt vann i ti-tolv år. Da ble de røde tallene for store og selskapet gikk konkurs.

Men det var, som det definitivt heter i Stiff Records tilfelle, morsomt så lenge det varte. Og «The Big Stiff Box Set» er ugjendrivelig bevis for at selskapet ikke kastet bort tiden. Som de selv uttrykte det:«When you kill Time, you murder Success».

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart Persson her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus