Meny

Søndag 28. oktober, Nick Lowe, Gamle Logen i Oslo

Ren nytelse

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter å ha mottatt trampeklapp fra et ellevilt publikum avsluttet Nick Lowe konserten på Gamle Logen med å synge at han er en taper. Helt sjef, med andre ord.

Jeg hadde en veldig god følelse i hele går. En intuisjon. Et gladmelding fra Gud. En følelse som i løpet av konserten med Nick Lowe vokse seg så stor og sterk at jeg i noen øyeblikk trodde jeg hadde tatt heisen opp i sjuende etasje. Fra det sekundet Nick Lowe åpnet munnen ble sekundene og minuttene komprimert til et eneste langt øyeblikk som ikke lot seg tukte av verken fortid eller framtid. Et øyeblikk som suste rundt i meg til de siste tonene døde hen. Et øyeblikk for evigheten. Det er bare å takke og bukke.  

Nick Lowes konsert på Gamle Logen var av det magiske slaget. Sangene, melodiene, stemmen, leken med gitaren, den lune humoren, anekdotene. Alt var på plass. Høydepunktene stod i kø. Som små viltre rakkerunger smatt de ut av munnen på hovedpersonen som for anledningen var korrekt antrukket i sort og hvitt. Og det slo meg underveis: Er Nick Lowe universets mest undervurderte artist? Eller kanskje bedre: Hvor mange av dagens artister kan slå i bordet med så mange fantastiske låter og melodier, som Nick Lowe? Toppen fem, spør du meg.

I går spilte han de aller fleste på gitaren sin. Og samarbeidet mellom mannen og gitaren var en nytelse og en ren oppvisning i begrepet «less is more». Ikke ett eneste øyeblikk savnet jeg det eminente bandet Lowe har turnert med tidligere. Snarere tvert om. For i denne tapningen kommer vi nærmere innpå både sangene og mannen selv. Og får bekreftet at substansen i sangene verken trenger salt eller pepper. De er seg selv like med eller uten Chrissie Hynde, blåsere, orgel eller elgitar. Sagt på en annen måte: De er i seg selv magiske, små mesterverk skapt av en mann med tryllestaven på baklomma.

Å trekke fram høydepunkter er selvfølgelig tøvete. Men jeg gjør det likevel. For det er en ren nytelse å skrive ned titlene på låtene. Som for eksempel «People Change, «Hope For Us All», «Long Limbed Girl», «I Trained Her To Love Me», «Lately I´ve Let Things Slide», «Indian Queens», «Heart», «Cruel To Be Kind», «What's So Funny 'Bout Peace», «Love and Understanding?», «The Beast in Me», «Rome Wasn't Built In A Day», «Shelley My Love, «Soulful Wind», «All Men Are Liars» og så videre. Og så videre. 

Vi snakker pure pop for now people, fremført av en mann som bare blir bedre og bedre. Men  bedre enn dette blir det ikke. Tro meg, jeg var der. Men hvor var du? Og hva med å kjøpe denne

Karakter: 100 av 10  

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart Persson her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

  

   

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus