Meny

Gutten med gullbuksene

Gutten med gullbuksene

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ABC Nyheter har snakket med svenskenes nye musikkhelt Salem Al Fakir.

Salem Al Fakir har ved hjelp av sin deilige soulpop sjarmert svenskene i senk. Krølltoppen fra Stockholm har solgt så mange plater at de til slutt ble forvandlet til gull. Hvilket i klartekst betyr at Salem har solgt over 30 000 eksemplarer av sitt debutalbum «This is Who I Am» bare i Sverige.

Og sånn sett er Salem den svenske varianten av gutten med gullbuksene. Ikke bare selger han plater i bøtter og kofferter, han lager jaggu meg all musikken selv også. Og produserer og spiller selvfølgelig så godt som alle instrumentene.

Noen av de eldste låtene på albumet ble sågar spilt inn hjemme på gutterommet som foruten trommer og noen andre instrumenter bestod av en seng og Salems gamle datamaskinen. Han bodde på sett og vis i musikken, den godeste Salem.

 - Jeg var tre år første gang jeg hørte på musikk og begynte å spille piano. Noe som må ha vært stort for meg, forteller Salem samtidig som duften av nypresset espresso smyger seg rundt i lokalene på restaurant Elvebredden i Oslo.

 - Det oppstod en kjærlighet til musikken som er den samme nå som den gang. Selv om reisen har gått litt opp og ned, føler jeg at et nytt kapittel har startet nå. Jeg har den samme følelsen som da jeg var liten, alt er på sett og vis nytt.

Man trenger ikke oppholde seg i samme rom som Salem i mange minutter for å oppdage at han er en unik, selvstendig og målbevisst artist. I forberedelsene til intervjuet snek det seg inn en tanke som ertet meg med at den unge mannen med de store krøllene var en aldri så liten luring. Ikke bare spilte han alt fra fiolin til trommer og blokkfløyte, lagde og produserte musikken sin selv. Han hadde knapt nok hørt om en haug av de artistene som man forventer at en kommende popstjerne trykker til sitt bryst. Skeptisk? Det kan du banne på. Men etter hvert som samtalen fløt av gårde forvandlet skepsisen seg til noe som vel best kan beskrives som gryende beundring og anerkjennelse. Salem er rett og slett en kul artist med hodet på rett plass. Et hode fylt til randen av klassisk musikk og en og annen moderne tone. Men altså; hva mener egentlig Salem med at et nytt kapittel har startet i hans liv?

- Alt som har med å fronte meg selv, egentlig. Fram til nå har jeg stort sett holdt meg litt i bakgrunnen, min jobb har vært å få den som står lengst fram til å se best mulig ut. Sånn har det nesten alltid vært. Når jeg har spilt i strykekvartetter, har jeg likt å være andrefiolinist, ikke førstefiolinist. Jeg vil sitte sammen med bandet og spille. Innstillingen til musikken har fungert på den måten, sier Salem og smiler med hele ansiktet.

- Men nå er det altså jeg som står lengst fram. Det er jeg som prater mellom låtene og alt det der. Noe som betyr at jeg må tenke på en helt annen måte enn tidligere.

- Hva synes du om det, da?

- Så langt har det vært veldig spennende. Men jeg er glad for at jeg har jobbet med andre ting innen musikken før jeg bega meg inn i populærmusikken. I ganske mange år, faktisk. Jeg har forstått hvordan det funker, så jeg er ikke helt grønn. Salem tenker seg litt om før han fortsetter:

- Nå som jeg står alene ønsker jeg så mye kontroll som mulig, noe som innebærer masse jobb. Fordi jeg har et eget selskap blir det for eksempel mye administrativt arbeid. Tidligere har jeg bare tenkt på musikken, nå derimot må jeg også tenke forretninger. Men det er spennende og jeg har lært utrolig mye i løpet av bare ett år. Dessuten, jeg har mennesker rundt meg som jeg stoler på og kan diskutere med.

Mens jeg sitter og hører på Salem slår det meg at han på sett og vis er antitesen til alt underholdningsprogrammet Idol bærer fram til massene. De hysteriske og ofte talentløse ungdommene som streber mot stjernene uten mål og mening. Ungdom som knapt nok vet hvor målet står, og blir målt fra topp til tå av dommere som er mer opptatt av å underholde enn å være konstruktive.

- Jeg vil ha kontroll på det jeg gjør. Jeg vil ha ting gjort på min måte, fortsetter Salem som om han har skåret ut tankene mine med barberkniv.

- Dette er min lille baby. Låtene på «This is Who I Am» har blitt til når jeg har hatt behov for å ha det litt moro eller roe meg litt ned, jeg har jo jobbet som musiker ved siden av hele tiden. Selv om jeg ikke hadde noen platekontrakt da jeg begynte å skrive låter, har jeg likevel hatt en idé om at det skulle vært kult å slippe en cd en eller annen gang, men aldri at det skulle skje nå og at det skulle bli som dette. Jeg har i grunnen bare skrevet låter som jeg selv liker å høre på uavhengig av hva som har skjedd ellers i musikkverden.

- Hva tenkte du da skiva ble en så stor suksess?

- Med tanke på at jeg er nykommer som soloartist, ble jeg selvfølgelig veldig glad. Selv om jeg alltid har jobbet som musiker og vært veldig målbevisst, lurer jeg fremdeles på hvorfor gjennombruddet kom akkurat nå. Trodde egentlig at det bare var jeg som ville høre på dette. Jeg har ikke hørt så veldig mye på annen musikk heller, har nesten ingen plater hjemme. Egentlig har jeg bare gjort det jeg selv ville hele veien. Og sånn sett har jeg på en måte få krav å leve opp til. Det er jo egentlig bare å fortsette å gjøre det jeg føler for.

På coveret av «This is Who I Am» er Salem avbildet med sin kjære fiolin. Instrumentet han kan spille på herfra til månen. Og jo lengre vi trenger inn i samtalen er det ikke en fnugg av tvil: Salems forhold til musikk er sterkere enn ti ville okser.

- Musikken har betydd veldig mye for meg selv om jeg selvfølgelig ikke selv husker at jeg maste om musikk allerede fra jeg var bitteliten. Musikken betyr veldig mye, jeg kan ikke tenke meg et liv uten musikk, egentlig.

- Aldri hatt lyst til å bli brannmann eller fotballproff?

- Neeei, altså... neei. Jeg har aldri tenkt at jeg kunne gjøre noe annet enn å drive med musikk. Jeg hadde sikkert fortsatt som komp-musiker om ikke dette hadde skjedd, og vært fornøyd med det. Musikken betyr alt, men det er også alt. Før jeg i det hele tatt husker noe stod jeg med en fiolin i hånden.

- Vi er seks søsken og alle har spilt instrumenter. Foreldrene mine kjøpte tidlig et piano. Hadde ikke foreldrene mine oppfordret meg til å fortsette og spille hadde jeg kanskje ikke vært så opptatt av musikk i dag. Men jeg har drevet med det hele tiden, spesielt da jeg gikk på gymnaset, da spilte jeg omtrent hele tiden.

Salem er utdannet innen klassisk musikk. Og kunnskap kan som kjent være tung å bære, men ikke for Salem. Likevel har det ikke alltid vært like lett å være venner med den altoppslukende og krevende fiolinen som har fulgt ham så godt som hele livet.

- Jeg har skrevet musikk siden jeg var liten, jeg hadde lett for å lære meg noter. Jeg spilte jo klassisk musikk. Etter hvert som det ble mer og mer jazz, ble det også mer og mer å spille på gehør. Jeg er veldig glad for at jeg er klassisk skolert, selv om jeg kanskje ikke benytter meg så mye av det i dag, eller kanskje mer presist: Jeg tenker ikke lenger så mye på min klassiske utdannelse når jeg lager musikk.

- Min fiolinlærer fortalte meg at man må forsøke å lære seg så mye som mulig når man spiller og øver på et instrument. Men når man så etter hvert skal utføre det man har lært skal man glemme alt - ikke la det være et hinder - for man har jo lært seg så mye. Og det er jo derfor man har lært seg det, ikke sant. Spørsmålet Salem kaster ut i rommet forvandles ganske kjapt til et lekent men likevel litt strengt utropstegn som ikke lar seg pille på nesen.

- Når vi skulle spille «This is Who I Am» live hadde jeg ikke peiling på hva jeg hadde gjort, hvilken toneart låtene gikk i og så videre. Og det synes jeg er veldig bra. For da har ikke utdannelsen min vært til noe hinder, noe den fort kunne ha blitt. Jeg kunne jo for eksempel blitt helt lammet av alt det jeg har lært meg. Helt fra jeg var veldig liten har jeg forsøkt å gjøre mine egne tolkninger av klassiske verker. Noe som er en veldig heftig ting for da må man bruke seg selv. Det er viktig å finne en balansegang, konkluderer Salem ettertenksomt før han fortsetter:

- Jeg fikk litt angst av hele fenomenet fiolin en periode. Når jeg hørte på en annen som jeg syntes var flink, syntes jeg det var «jobbigt" og ble bare sur og grinete. Når jeg hørte noe jeg likte gikk jeg heller til pianoet og øvde og øvde på det isteden. Kravet hang ikke over meg på den samme måten som med fiolinen. Men det slapp. Nå er jeg og fiolinen bedre venner enn noensinne, sier Salem og puster lettet ut etter å ha gitt sin gamle venn et aldri så lite spark i strengene.

Salems forhold til populærmusikk er i beste fall annerledes. For, skal vi tro ham, hører han knapt på den slags lenger. Men det kan jo ikke alltid ha vært sånn tenker jeg for musikken han lager høres jo utvilsomt ut som en heftig miks av artister som Stevie Wonder, Toto, Fairport Convention og Steely Dan.

- Jeg har det nesten alltid stille rundt meg, synes det er det skjønneste som finnes. Jeg har aldri på musikk hjemme, svarer Salem og ler når han oppdager det skeptiske blikket mitt under den rynkede pannen.

- Har du plater hjemme? Kjøper du musikk?

- Jeg går verken i platebutikker eller laster ned musikk. Jeg har noen plater hjemme, men de ligger i et skap.

- Hører du på dem?

Musikknerden blir så sjokkert over skap-utalelsen at han mister fotfestet og slår på seg et par stygge skrubbsår. Men jeg lar ham ligge å blø, for dette er og blir veldig fascinerende for en mann som daglig må brøyte seg frem mellom cder hver gang han skal på do.

- Nei. Jeg har kjøpt to skiver. En indisk citarspiller fra 60-tallet eller noe sånt og en Keith Jarrett- skive. Men det er også litt sånn at når jeg hører en plate blir den på en måte værende, så når jeg hører den 5-10 år senere husker jeg veldig ofte hvordan den var. I visse perioder har det også vært et helt bevisst valg ikke å høre på skiver for unngå å bli for påvirket. Jeg hørte derimot en del på musikk da jeg var litt yngre, og da gikk det mest i 70-talls jazz.

- Kan du beskrive musikken din selv?

- Jeg kan forsøke, men egentlig er det sånn at da jeg skrev skiva slapp jeg på en måte alt og behøvde ikke forklare meg for noen. Ikke en gang for meg selv. Så jeg har fremdeles problemer med å forklare hva slags musikk det er, jeg har ikke behøvd å sette musikken i bås eller lignende. Så jeg velger helst ikke å beskrive musikken. Men derimot liker jeg at folk finner ting i låtene mine som får dem til å tenke på annen musikk.

- Husker du filmen «Grease» med John Travolta og Olivia Newton-John?

- Absolutt. Salem gliser og ser på meg med blide øyne.

- Og låta «Hopelessly Devoted to You»?

- Okey!?

- Den minner meg om din egen «Dream Girl».

For første gang i løpet av samtalen senker stillheten seg over bordet. Hjernene våre sender fra seg små knakende lyder før Salem bryter tausheten: - Bra, ja, absolut, va bra. Noe som igjen gir meg anledningen til å bryte ut i sang. Hvorvidt Salem lar seg forføre vites ikke, men uansett avbryter han meg med et ivrig : - Ja, ja, ja, absolut, va rolig, før vi begge begynner å le så kraftig at diktafonen plutselig høres ut som en tuberkulosepasient.

- Da jeg intervjuet Anders Wedin aka Moneybrother for en stund tilbake, hadde vi en lang diskusjon om artister som vi begge setter pris på. Det blir verre med deg, ikke sant?

- Anders har utrolig koll på musikk (Salem og Anders var på turne sammen i sommer). Og jeg synes sånt er heftig, men det er jo så langt i fra meg. Det er inspirerende, for årsaken til engasjementet er jo kjærligheten til musikken. Men dessverre kan jeg aldri være med i sånne diskusjoner.

- Har du forresten et favorittinstrument?

- Mine største inspirasjonskilder har så godt som bare vært trommiser. Jeg har ofte hørt på musikk med artister som har bra trommiser.

- Noen favoritter?

- Bonham. Led Zeppelin. Min absolutte favoritt-trommis. Tony Williams, en jazztrommis som var 17-18 år da han begynte å spille med Miles Davis. Har også hørt en del på Steely Dan på grunn av Steve Gadd.

- Ringo Starr?

- Jeg har jo hørt de klassiske låtene til The Beatles, men egentlig har jeg aldri hørt på dem, svarer Salem uten at jeg tviler et sekund på sannhetsgehalten i svaret hans. Noe som ikke ville vært tilfelle om svaret hadde kommet tidligere i intervjuet. Fascinerende og stilig tenker jeg før neste spørsmål triller ut av munnen min.

- Hva med stemmen din? Hvordan har du utviklet den?

- Jeg vet ikke helt, men den har helt klart utviklet seg en del i løpet av årene. En bra ting med stemmen min er at den fungerer som et instrument, som et melodiinstrument med tekst på. På den annen side kommer jeg nok aldri til å bli en kjempegod sanger som kan vende opp og ned på stemmen. Men det er en annen vei å gå, jeg er nok gått en litt annen vei, lete etter melodien.

- Til slutt; har du noen favorittøyeblikk på plata?

- Nja, svarer Salem og trekker litt på det før han bestemmer seg. - Første og siste låten. Den første, «This Is Who I Am», var den første sangen jeg skrev som fikk meg til å tenke at jeg en eller annen gang ville lage et album. Mellom den og «It's True», som er den siste låta jeg skrev, fikk jeg den samme gode følelsen selv om det faktisk er fire år mellom dem.

Og den gode følelse sitter også jeg igjen med etter å ha pratet med Salem Al Fakir. Krølltoppen med gullbuksene som i løpet av 45 minutter nesten klarte å overbevise meg om at det ikke er størrelsen på cd-hylle som teller. «Good Song» er akkurat det den lover og snart kommer Salem til en fjernsynskanal nær dag. Tro meg!

Les anmeldelsen av «This Is Who I Am»

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Les Lennart Persson her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus