Lyskespark til Lykkelandet
Thomas Winje Øijord: «Kongeriket Norge» (Damm 2007, 223 sider)Lyskespark til Lykkelandet
Terrorismen har nådd et selvtilfreds og forspist Norge i Thomas Winje Øijords andreroman.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Lille Norge. Landet med alle trærne, all steinen, landet med småtroll og bondekoner, sosialdemokrati, ostehøvler og grilldresser. Et land med en stolt frigjøringshistorie, hvor alt går i riktig retning, hvor menneskene er ekte og gjerne best i verden. Litt furet og værbitt er landet kanskje, men først og fremst koselig.
Det er dette postkort-Norge Thomas Winje Øijord legger seg ut med i andreboka si. Han går til angrep på både historien og status quo, og det med dynamitt.
Kaos på Eidsvoll i 1814
Utgangspunktet er den kyniske, spenningsglade Ruben Olsen, som kjører gjennom Kongeriket fra Kristiansand til Hammerfest i sin svarte Chevrolet og stjeler eksplosiver. Handlingen flettes sammen med historien om mennene som var samlet på Eidsvoll for å lage Grunnloven, Kongerikets fundament, i 1814. Og slik har du aldri lest om de representantene før. De er smålige og trøtte og har vondt i rumpa fordi benkene er så harde, de driver konstant sosialt selvhevdelsesspill og er i det hele tatt noen snusfornuftige dumrianer: «Følelsen av å ha rett var noe som preget Falsen i det meste av hans arbeid med Grunnloven. Den samme følelsen gjode hans omgang med andre mennesker så utrolig tungvint.»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMorsomt!
Øijord skriver vittig og med en herlig syrlighet, beskrivelsene er skarpe og boka er preget av et friskt svartsyn. Ruben Olsen er en usympatisk, men på et vis reflektert fyr. Han hater alt og alle, og forbanner seg gjennom landet mens han drikker, puler og slåss, og støtter seg til det som finnes av drøye fordommer og stereotyper. Sørlendingene er for eksempel kristenpietistiske, sinnssvake lykketroll henfalne til incest.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Det skulle være obligatorisk å eie skytevåpen på Sørlandet, akkurat som på Svalbard. Religion dreper langt flere mennesker enn isbjørnen.»
Ruben kunne lett framstått som en pretensiøs litterær karikatur, men Øijord har en språklig letthet og en brutal, men tilforlatelig stil som får det hele til å virke rått og ærlig framfor påtatt. Og så er han rett og slett veldig morsom: «Det skulle være obligatorisk å eie skytevåpen på Sørlandet, akkurat som på Svalbard. Religion dreper langt flere mennesker enn isbjørnen.»
Artikkelen fortsetter under annonsenNorsk Tyler Durden
Boka blir en bitende kommentar til den norske selvtilfredsheten og meningsløsheten i det moderne, bortskjemte livet. «De kjører ut fra huset sitt: to etasjer, 370 kvadrat, en diger trampoline til ungene i hagen, gassgrill og egen kjellerstue med femtitommers plasma-tv og bardisk», skriver Øijord, og på neste side følger: «Ungene låser seg inne på rommet og skjærer seg med kniver, mens de ser yndlingsprogrammet på en TV over senga», og deretter: «Alle griner på jobb, alle er stressa, ingen har tid til noe, det er for mye av alt og man må alltid presse inn mer - ellers stopper man opp og tenker seg om, og da går det virkelig til helvete.»
Det er brutale, poengterte lyskespark til Lykkelandet Norge, og selv om Ruben bobler med rasisme, sjåvinisme og galskap, får vi inntrykket av at han har noe å fare med. Han er en slags norsk hillbillyversjon av en Tyler Durden: En intelligent, men forstyrret ung mann med mørke hensikter, svart samfunnssyn, og skummel fascinasjon for eksplosiver.
«Kongeriket Norge» er ekkel, saftig og elegant. Vi har godt av sånne bøker, som kan få oss til å le og rødme alt mens de pirker litt i kjernen av det nasjonale selvbildet.
