Joy Division: «Unknown Pleasures» / «Closer» / «Still» (Factory/Warner)Formidabelt gjenhør
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Filmen om Ian Curtis' korte liv, «Control», har norgespremiere i dag. Samtidig med dette slippes nå Joy Divisions tre første plater på nytt. Det er selvsagt snakk om det legendariske Manchester-bandets eneste to studioalbum; Den fantastiske debuten «Unknown Pleasures» fra 1979 og oppfølgeren «Closer» fra 1980, som ble sluppet en snau måned etter Curtis' tragiske død 18. mai samme år. De to studioplatene får følge av den ikke fullt like vellykkede liveplaten «Still», opprinnelig utgitt i 1981.
Alle tre er oppgradert med fyldige bookleter, flotte cover som matcher de opprinnelige vinylutgavene så godt som det kan gjøres i CD-formatet, og alle kommer med bonus-disker bestående av tidligere ikke utgitte konsertopptak fra perioden rundt de to studioplatene kom ut.
Debutklassiker, nå i ny utgave
Det mest slående med Joy Division er den enorme påvirkningskraften bandet har hatt for ettertiden. Dette til tross for deres relativt korte eksistens. Som kjent ble bandet gravlagt sammen med Ian Curtis for aldri å graves opp igjen. Avløseren New Order tok tok riktig nok karrieren videre på sitt eget vis, men beveget seg etter hvert i en helt annen retning enn det Joy Division grunnla med sine to ordinære album.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er ikke få artister på den alternative scenen vi ser i dag som først og fremst har hentet sin inspirasjon fra nettopp Joy Division. Amerikanske Interpol og The Killers av i dag er bare to eksempler på band som har bygget hele sin karriere på å skape et lydbilde som er som snytt ut av Joy Divisions neseganger.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBåde «Unknown Pleasures» og «Closer» er begge klassikere sett i et postpunk-perspektiv. De kom begge som motreaksjoner på punkens mer aggresive holdninger, men beveget seg i en noe mer innadvendt retning. «Unknown Pleasures» speiler på samme tid bandmedlemmene, og da særlig Ian Curtis, tragiske kår i den engelske hverdagen på slutten av syttitallet. Derav de dype, mørke og ikke minst dystre tekstene.
Albumets kjernelåt er «She's Lost Control», hvis handling tar for seg nervøsiteten og det paranoide i livet til en ung jente som lider av epilepsi. Slett ikke ulikt Curtis' egen situasjon, da han både var ung og slet med den samme diagnosen. Tross den dystre historien som ligger bak, er «She's Lost Control» i dag blitt en klassiker på dansegulvet med Peter Hooks suggererende bassdriv. Kanskje ikke helt tilfeldig at The Wombats for tiden herjer og briljerer både på listene, på radio og musikkrelaterte TV-programmer med låten «Let's Dance To Joy Division»? Ellers bør åpningslåten «Disorder», udødelige «Day Of The Lords» og «Shadowplay» også nevnes som vesentlige bidrag på denne platen.
Artikkelen fortsetter under annonsenBonus-disken heter «The Factory, Manchester: Live 13 July 1979», og er som tittelen antyder et konsertopptak fra indielabelen Factorys egne lokaler i Manchester. Kun to dager etter at platen opprinnelig ble gitt ut, så dette kan nærmest regnes som en releasekonsert. Opptaket er mer interessant enn teknisk godt, men likevel fanger innspillingen noe av det essensielle i Joy Divisions særegne musikalske uttrykk. Noe de for øvrig var helt alene om i sin samtid, selv om flere fulgte på kort tid etterpå.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Slettes ingen svak oppfølger
«Closer», sluppet på dagen én måned etter Curtis' død, er ingen svak oppfølger til en nærmest perfekt debut, snarere tvert imot. Og i likhet med «Unknown Pleasures» består også denne platen av låter som tar for seg livet i svart-hvitt i Manchester på slutten av syttitallet.
Artikkelen fortsetter under annonsenMer eller mindre alle låtene på «Closer» er verdt å trekke frem som bærebjelker i det etter hvert så legendariske Joy Divisionske uttrykket, men for å nevne noen få bør i det minste «Isolation», «Colony», «Heart And Soul» og «The Eternal» alle nevnes som markante innslag på dette albumet. Les for øvrig en noe fyldigere anmeldelse av dette albumet her.
Også den nye utgaven av «Closer» inneholder et konsertopptak. Denne gang fra London, nærmere bestemt fra «University Of London Union: Live 8 February 1980», som tittelen angir. I likhet med bonusdisken fra «Unknown Pleasures», er heller ikke dette konsertopptaket tidligere utgitt på plate. Bandet virker noe stødigere enn på det forrige liveopptaket, men ellers er dette mest interessant materiale for den ivrigste andelen av bandets mange tilhørere. Ellers kan det nevnes at her dukker også Joy Divisions største hit «Love Will Tear Us Apart» opp. Den var opprinnelig aldri å finne på noen av albumene, men ble derimot en klassiker i tolvtommer-formatet på vinyl.
Artikkelen fortsetter under annonsenLiveplaten «Still» er et helt annet kapittel enn de to bunnsolide studioplatene. «Still» var ikke spesielt bra da den først kom ut på vinyl i 1981. Gjenhøret med den i 2007 kan dessverre ikke sies å ha vokst noe særlig i årene som har passert.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet mest interessante med «Still» er at den inneholder det aller siste opptaket som finnes av Joy Division, og at vi her finner den eneste innspillingen bandet gjorde av låten «Ceremony», som ett år senere skulle bli New Orders debutsingel. Deres coverversjon av Velvet underground-låten «Sister Ray» er også verdt å nevne, selv om den teknisk sett ikke når originalen til knærne en gang.
Mer interessant enn teknisk bra
Det som trekker mest ned er den forholdsvis dårlige lydkvaliteten på disse opptakene, som stammer fra flere arenaer i perioden 1978-80. Men så var det da heller ikke Tony Wilsons (bandets nylig avdøde manager) idé å samle de beste opptakene med Joy Division da han bestemte seg for å gi ut denne platen bestående av rariteter og - til da -ukjente opptak.
Artikkelen fortsetter under annonsen«High Wycombe Town Hall: Live 20 February 1980», som bonusdisken her er døpt, er i så måte en plate med langt bedre lydkvalitet og som viser et stødigere liveband enn hva man kan få inntrykk av ved å forholde seg til den ordinære utgaven av «Still».
Alt i alt er relanseringen av disse tre platene interessante på flere måter enn kun for det rent musikalske. Alle platene er remastrede, noe som spesielt gir to studioalbumene et enormt løft i forhold til de ordinære CD-utgavene. Lyden er på begge intet mindre enn formidabel, og ved å høre på disse utgavene er det nesten - men bare nesten - som å oppdage Joy Division helt på nytt. Det føles i hvert fall sånn.
Artikkelen fortsetter under annonsenUansett hvordan vi snur og vender på det, så er disse utgavene av «Unknown Pleasures», «Closer» og til og med «Still», samleobjekter på høyde med de opprinnelige vinylversjonene. De to førstnevnte anbefales for øvrig til flere enn den mest ihuga fansen der ute, mens «Still» fremdeles er å anse som en utgivelse kun de mest frelste i menigheten vil ha nytte av.
NB! Disse utgavene av de tre platene kan kjøpes separat da dette ikke er gitt ut som en boks, dersom noen skulle tro det.
Karakterer:
«Unknown Pleasures»: 10 av 10
«Closer»: 10 av 10
«Still»: 4 av 10
