Drap og bønn på Finnskogen
Levi Henriksen & Thomas Mårud: «Bang Bang Rett Ned» (NorskAmerikaner/Musikkoperatørene)Drap og bønn på Finnskogen
Den profilerte forfatteren Levi Henriksen drar musikalsk bedehusoppdragelse og et spennende persongalleri ut på Finnskogen. Resultatet er et blodig og fargerikt drama tilsatt toner.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Hverdagsdrama på Finnskogen?
Med landsbygdas og de utstøttes blodige hverdagsdrama i kulissene er «Bang Bang Rett Ned» som å være på en akustisk rockkonsert med Motorpsycho, og samtidig befinne seg i forfatterens usminkede vold den dagen da alt gikk galt. Levi Henriksen leverer fra seg råhugde tekster, hardcore bedehusmusikk og fuselluktende hjemmebrentrock.
Det handler om barske viser i hjertet på landsbygdas asfaltcowboyer, og lander et sted mellom Henning Kvitnes, Motorpsycho, Hank Williams og Bill Monroe. Det er slik Finnskogens rootsmusikk fortoner seg etter at rocken passerte skogsgrensen. Levert med usensurerte tekster om å gi jernet, om å være tøff, å kunne skyte seg veier ut som en god gammeldags cowboy, om å leve livet slik menn tenker seg at ting henger sammen, om å «børne» dekka på en rånete bil, om gammelmannsprat. Ja, så enkle ting som nostalgi og savn, motet i en flaske, djevelske fristelser, og til slutt en rap-poetisk tilståelse om hvordan livet ble etter at rocken endelig kom til Kongsvinger.
Det er altså rimelig guttete greier vi snakker om her. Du skal gjerne ha tre-fire ferske fartsbøter, en tatovering eller to på steder du ikke pleier vise frem til mor og far, samt en bunke nystemplede brev fra den utålmodige futen for å kjenne deg beslektet. Kommer jenter til å skjønne noe som helst av dette? Ja, de litt guttete jentene kanskje... For de andre har ikke en sjanse!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Kombinasjonen av et knippe yre noveller og en noe forfatterpoetisk form er ikke spesielt vanlig i norsk musikk. Ei heller i norske rock- og rootsformater av ymse slag. Det nærmeste Levi Henriksen & Thomas Mårud kan måles mot er Sterk, Naken & Biltyvene, men kanskje i enda større grad Norsk Utflukt. Et blues/rock-kollektiv der forfatteren Lars Saabye Christensen dro i spann med Kåre Virud. Sånn sett er det Thomas Mårud som ifører seg Kåres rolle i dette rockforfatterskapet.
Kombinasjonen av enkle riff, rock'n'roll, blues og bedehusrytmer side om side, samt usensurerte og ujålete tekster krever enkle levesett. Det er mer dyret enn Dylan, for å si det på den måten.
Man trenger ikke fire språkforskere og atferdsanalytikere for å skjønne at kjeppen slo i hjel den kristne kjæresten på «Småbybrud», for så å dumpe henne i Glomma. Det er så direkte på sak at dette ikke kan mistolkes. Her letes det ikke etter snodige tolkninger -vi smaker heller på erkjennelser. Her befinner vi oss i selskap med mennesker med sterke karaktertrekk. Med problemer, håp, lengsler, en vaklende tro og som vil leve mye. Vi ender opp med et høyst variabelt resultat.
Formidlingen av de svært direkte bildene og fortellingene føles på en måte viktigere enn musikken. "Bang Bang Rett Ned" er mer en spennende og fargerik lydbok, en tidsriktig samling noveller, enn en grandios rockopplevelse.
Men når det er sagt, så er dette også fengslende lytting. Fordi man gripes av tekstene og fortellingene som formidles. De kan oppleves som usminkede og pirrende hverdagsbeskrivelser hvor handlingen er lagt til et drama oppe på Finnskogen. Dette passer sammen med lidenskapen og håpløsheten vi fant hos Hank Williams, galskapen til Motorpsycho, traustheten hos Henning Kvitnes og den virtuositeten og lekne biten til Bill Monroe.
Sånn sett blir kombinasjonen av fortellingene og den litt lovløse rootsrocken, dog stramt korrigert av en oppdragelse i bedehus-viser, vellykket. Det er forfattergenene til Levi Henriksen som virkelig gjør «Bang Bang Rett Ned» til noe spesielt.
Men kun på tittelsporet er det musikalske uttrykket i samme liga. At dette er en plate for den lese- og forfatterlystne er hevet over enhver tvil. For om ikke rocken og låtene som serveres gir de sterkeste bildene, så tar tekstene og fortellingene igjen i stort monn. Det er verdt å få med seg dette usminkede dramaet.
Karakter: 7 av 10