Meny

Eagles: Long Road Out Of Eden (Eagles Records/ Universal)

Ørnen har landet

Ørnen har landet
Ørnen har landet

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eagles nye plate, «Long Road Out Of Eden», hadde alle muligheter til å bli rockhistoriens største skuffelse. Det har Don Henley og Glen Frey sørget for at den ikke er, skriver Tom Skjeklesæther.

Det står ikke til å nekte. Jeg har jobbet som musikkjournalist i en evighet. Jeg startet på et tidspunkt da CD-en bare var en futuristisk drøm i en gal lydteknikers overstyrte hode. Vinyl og kassetter var det som gjaldt.

Eagles ga ut sitt forrige studioalbum, «The Long Run», før jeg begynte å skrive om musikk. De har med andre ord ikke sluppet et helt album med nye sanger i hele den perioden som CD-en har vært den primære lydbæreren. Mange mener at de akkurat rekker å stikke tåen i CD-virkeligheten før all musikkdistribusjon skjer via nettet.

Det går an å slå fast at Eagles mente alvor da de kalte sitt 1979-album «The Long Run». 28 år mellom hver utgivelse er enestående i en bransje der sayingen er at du ikke er større enn din siste singel.

Da det skar seg for de stadig ekspanderende egoene som utgjorde bandet i 1980, ble følgende sitat fra trommeslager/ sanger Don Henley stående: «En Eagles-gjenforening blir bare aktuell den dagen det fryser is i helvete.»

Da bandet besluttet å begynne å spille sammen igjen i 1994, måtte selvfølgelig den påfølgende liveplata hete «Hell Freezes Over».

Det sier det meste om hvor komplisert det er for denne gjengen å skape ny musikk sammen at det tok dem ytterligere 13 år å bli ferdig med «Long Road Out Of Eden». Arbeidet skal visstnok ha begynt ved årtusenskiftet.

Magien som har gjort at Eagles har vært et enestående sukessfullt band fra første stund ligger i denim-cowboyenes overlegne evne til å servere fantastiske vokalharmonier, montert på skammelig fengende melodier. Faktum er at Eagles har vært harmoni-duxene i en amerikansk rockvirkelighet som teller The Beach Boys, The Mamas & Papas, Simon & Garfunkel Crosby, Stills & Nash og Fleetwood Mac.

De har gjort mer for statusen til den menneskelige stemmen som kommersielt instrument enn noen andre, de har fått flere generasjoner, verden over, til å sette likhetstegn mellom det å kjøre over en ørkenslette, mot en solnedgang over canyons og den amerikanske drømmen, og de har fått tusenvis av fans til bare å stille seg på et gatehjørne i Winslow, Arizona. Denne skribent inkludert.

«Long Road Out Of Eden» hadde med andre ord alle muligheter til å bli rockhistoriens største skuffelse.Det har Don Henley & Glen Frey sørget for at den doble CD-en ikke er.

Hvor mange av de tyve sangene som vil gøre seg gjeldende på en fremtidig Eagles- best of, er det for tidlig å si noe om nå. Man kan også med sikkerhet si at «Long Road Out Of Eden» inneholder noen sanger som ikke havner på fremtidens oppsummeringer. Det er ikke helt utenkelig at det hadde latt seg gjøre å skjære ned disse tyve sangene til en velladet enkelt-CD. Men det er også forståelig at de tar´n langt ut. De kan regne med at folk er klare for å lytte.

Oppslaget med førstesingelen «How Long» understreket at Eagles så langt ut i karrieren ikke ønsker å sprenge grenser. Eagles hadde John David Southers sang på liverepertoiret sitt allerede i 1974. For long-time fans av bandet er «How long» en klar peker til nettopp 1974-albumet «On The Border».

Skammelig fengende og tre minutter og 15 sekunder med raison d'etre for FM-radio.

Tittelkuttet er over ti minutter langt og er ganske sikkert ment å fylle samme funksjon her som sangen «Hotel California» gjorde på det gigantselgende 1976-albumet. Det er Don Henleys «statement of intent», han strekker lange linjer fra bibelens Edens hage, som angivelig skal ha ligget mellom elvene Eufrat og Tigris, i nåværende Irak og frem til dagens miljøproblemer. Henley filosoferer over at amerikanere i dag svir av oljen som ligger under Edens hage.Komplett med ørkenvind og episk gitar-solo av Joe Walsh.

Mesteparten av sangene er skrevet av Henley & Frey, sammen eller hver for seg. Dessuten slipper velkjente bidragsytere som Jack Tempchin, Souther og engelske Paul Carrack til. En av platas fineste sanger, lavmælte «I love to watch a woman dance», er skrevet av ukjente Larry John McNally.

Det er overflod av patenterte Eagles-harmonier, bassist Timothy B. Schmit korer gossamer-tett over Henleys karakteristiske rasp og Freys all-american power-pop-vokal.

Forskjellen er at disse karene nå har byttet ut sin hedonisme og sitt life-in-the-fast-lane med omsorg for barn og trær. Det skal vanskelig gjøres å hevde at Eagles airbrush skjønnhet ikke står seg godt også når fokuset skifter til noe som ligner på anstendighet.

Men som man uansett sier til gamle Eagles-fans: «You can always check out, but you can never leave.»

Karakter: 7 av 10

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus