Karate Kid on ice

Karate Kid on ice
Karate Kid on ice
Artikkelen fortsetter under annonsen

Katastrofal Stormare i en feig, men underholdende film.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Karakter 5 av 10

Året var 1984. Stedet var Bergen Kino. Filmen var «The Karate Kid», og vi var kommet til det endelige oppgjøret. Jeg satt i salen med nervene i helspenn, tårer i halsen og tenkte: «Dette her, det kommer aldri til å gå bra». I mitt uskyldige, barnslige, ubesudlede sinn trodde jeg for alvor at Karate Kid aldri skulle reise seg igjen, aldri skulle klare å slå tilbake og i alle fall ikke vinne hele forbannede konkurransen. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da seieren var et faktum.

Da jeg så «Switch» i går, fikk jeg overraskende nok en brøkdel av denne samme følelsen i kroppen. Selvsagt har mitt en gang så uskyldige sinn blitt totalt møkket til de siste 20 årene, av time etter time med sjangerfilm av høyst varierende kvalitet. Selvsagt sitter jeg ikke i 2007 og tror at helten kommer til å tape. Men nerven i den siste avgjørende siste scenen, den er absolutt til stede. Og det er en veldig bra ting.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Feig formelfilm

Produsentene bak «Switch», som best kan beskrives som «Karate Kid on ice» (eller snø om du vil), tar absolutt ingen sjanser. De holder seg til det kjedsommelige trygge innenfor en velkjent formel:

Gutt flytter til nytt sted, forelsker seg i feil jente og kommer i trøbbel med gutta. Han må overvinne sine egne begrensninger og redsler innen en sport, i dette tilfellet snowboard, for å vinne prinsessen og hele kongeriket. Til å hjelpe seg har han en vis, eldre læremester. Karate Kid hadde Mr. Miyagi. Hovedpersonen i «Switch» har en sliten gammel surfer med navn «Tommen».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Katastrofalt uengasjert

Og det er her det begynner å rase i nedoverbakke. For å si det enkelt så har «Switch» én stor stjerne som viser seg også å bli filmens største problem. Svensken Peter Stormare gjør rett og slett en helt katastrofal figur som den slitne snowboard-mentoren «Tommen». Stormare, som på den tiden han gjorde «Fargo» kanskje var Hollywoods kuleste fyr, er rett og slett en skam å se på. Han ser ut til å gå i søvne store deler av tiden. Det ligger et helt klart et komisk potensiale i denne rollen, som har klare referanser til «The Dude» i klassikeren «The Big Lebowski», men Stormare har tydeligvis verken energi eller særlig motivasjon til å ta tak i dét. Det hjelper heller ikke at replikkene han er satt til å levere, er så platte at det er pinlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Greit nok

Bortsett fra den svenske superstjernen gjør skuespillerne en for så vidt grei innsats. Debutant og hovedrolleinnehaver Sebastian Stigar vil garantert sette ungpike-hjerter i brann. Ida Elise Broch er supersøt og passelig tøff som drømmedama. Jeg har imidlertid problemer med å svelge Espen Klouman-Høiner som tenårings-badguy etter å ha sett ham i en langt bedre, og eldre rolle i kritikeryndlingen Reprise.

Skårer på puls

«Switch» skårer poeng på fet musikk og noen helt fantastiske snowboard-scener med høy intensitet og puls. Dersom filmskaperne hadde hatt mot nok til å ta flere sjanser og droppet den uengasjerte Hollywood-stjernen, kunne dette her ha blitt en rett så bra greie.

Når det er sagt, vil «Switch» ganske sikkert få en ny generasjon av uskyldsrene kinosinn til å sitte med klump i halsen og heie på den nedslåtte helten som kjemper seg opp mot toppen.

Og det er på en måte det viktigste.

Les mer om film her