Hint av hevn

Gerd-Liv Valla virket verken hjertelig eller åpenhjertig da hun foran en stappfull sal på Litteraturhuset presenterte boka «Prosessen» i går. Unnvikende svarte hun på spørsmål om sitt forhold til Jens Stoltenberg, om hun følte seg dolket i ryggen av Arbeiderpartiet og LO. Hun understreket at hun synes det var viktig at også hennes stemme ble hørt i saken som kostet henne plassen som Norges mektigste. Det er beveggrunnen for boken. Spørsmålet er om hun oppnår det hun vil på det - nemlig full renvaskelse av seg selv, med hint av hevn.

I motsetning til Franz Kafkas hovedperson , Josef K. i boka som Gerd-Liv Valla låner tittelen fra, var ikke Valla et øyeblikk i tvil om hva hun var anklaget for. Onsdag tiende januar i år ble det levert et brev med Ingunn Yssens oppsigelse i resepsjonen til LOs hovedkvarter på Youngstorget, og en halv time senere ringer en journalist fra VG. Dette er starten på den mest omtalte saken i norsk pressehistorie. Kontroversen rundt Gerd-Liv Vallas lederstil og behandling av sine medarbeidere i LO gjorde at hun til slutt måtte ta sin røde jakke og gå. Eller var det slik?

Gerd-Liv Valla ønsket ikke selv å spekulere høyt om det lå bakenforliggende årsaker til at hun etter en prosess på to måneder til slutt måtte trekke seg fra ledervervet i LO. Men hun skriver at mange mente det var en ubalanse i maktforholdet mellom henne som LO-leder og statsministeren. Valla beskriver forløpet der Bjarne Håkon Hansen og Jens Stoltenberg snudde i sykelønnssaken, hvor hun legger til at dette ikke bare var begynnelsen på retretten - men også kanskje gjengjeldelsen. Dermed insinuerer hun at den egentlige prosessen mot henne ikke handlet om Yssen i det hele tatt, og puster liv i konspirasjonsteoriene om at noen sto bak og regisserte hendelsesforløpet.

Både på pressekonferansen og i boka utviser Gerd-Liv Valla en imponerende hukommelse når det gjelder detaljer. Fra hva hun handlet på Meny-butikken i Vika 13. februar, til hvem som sa hva og når. Det er ikke noe forsonende over en slik elefanthukommelse. Men selv om Valla unnlater å komme med personkarakteristikker på pressekonferansen, så er boken krydret med beskrivelser av sentrale personer. Jens Stoltenberg er for eksempel fomlete og svak, mens Martin Kolberg er løgnaktig. Skal man tro Valla så er også fagbevegelsen rikt utrustet med dolker, og hun er ikke nådig mot de hun mener har brukt dem.

Kritikken hennes mot Fougner-utvalget og den manglende rettssikkerheten i prosessen for å få frem kritikk av henne i organisasjonen, rammer vel så mye LO som utvalget. Valla selv kaller granskningen for inkvisisjonen, der den som samler bevis også prosederer og avgir dom. Det var LO selv som ba om en selvstendig granskning, og stilte ingen spørsmål ved Fougner-utvalgets metoder. Rapporten blir liggende som et åpent sår, mener Valla, tydeligvis i motsetning til hennes egen bok.

Gerd-Liv Valla sier hun er forbauset, og forbauset er hun på ganske mange. Hun er forbauset på Jens Stoltenberg, VG, Fougner-utvalget og alle som deltok i prosessen mot henne. Hadde hun sagt forbannet hadde hun virket mer troverdig.Og forbannet burde hun ha lov til å være. Det mediekjøret hun var utsatt for i perioden tiende januar til tiende mars i år, kunne knekt de fleste av oss. Men Valla er ingen sart sjel. Og forsøker ikke fremstå som det. Dessverre fremstår hun heller ikke som spesielt selvransakende eller med evne til å innrømme egne feil. Hun viser ingen forståelse for den svekkede tilliten hun som LO-leder fikk etter beskyldningene mot henne og måten de ble håndtert på. To måneder kan føles som en kort prosess for en leder som hadde gjenoppbygget og styrket fagbevegelsen slik Valla hadde gjort. Med boka har hun selv gjort prosessen unødvendig lang.

Bokutgivelsen i seg selv er unik i den forstand at den gis ut så kort tid etter de faktiske hendelsene. Dermed beskriver hun også personer som fortsatt sitter i de stillingene de gjorde den gang. Kanskje nettopp de hensynsløst ærlige betraktningene om navngitte personer rundt henne viser hvorfor det kan være lurt å skrive sine memoarer etter at tiden har fått bleke noen av de skarpeste minnene.

En tolkning av Kafkas «Prosessen» er at Josef K. egentlig står tiltalt for manglende evne til å innrømme sine feil, og gjennom dette, innrømme sin menneskelighet. Sånn sett kan tittelen på Gerd-Liv Vallas bok virke mer treffende enn hun kanskje hadde tenkt seg selv.