Meny

Neil Young: «Chrome Dreams II» (Reprise/Warner)

Yngre enn på lenge

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med «Chrome Dreams II» synes Neil Young yngre enn på lenge. I hvert fall hvis vi utelukkende forholder oss til musikken.

Yngre Young?Yngre Young?

En strøtanke: Det må være rart å hete Young når du er i popbransjen og er på vei mot 62. (Neil Young fyller år 12.november). Uansett, Neil er forever Young, mer så på sitt nye album, med den lett forvirrende tittelen «Chrome Dreams II», enn han har vært på lenge.

«Chrome Dreams II» har alle elementene som gjorde sent 60-, tidlig 70-tallsplatene hans til utgivelser med særs lang varighet. Hvilken ordentlig Neil Young-fan må ikke trekke frem «Everybody Knows This Is Nowhere» med gjevne mellomrom? Mens vi er inne på det, strekk hånda i været den Young-fan'en som har spilt 2002-utgivelsen «Are you Passionate?» mer enn en gang?

Der lyktes Neil med å redusere seg selv og sitt, på papiret mer enn kompetente backingband, Booker T & The MGs, til et østeuropeisk danseband som prøvde seg som erstattere for Young Neils.

Etter å ha vært i krigen med George Bush på fjorårets to utgivelser, «Living With War» og den samme platen i nedstrippet versjon, «Living With War- In The Beginning», er Young her tilbake til et vesentlig mer forsonende og optimistisk toneleie.

«Chrome Dreams II» heter altså «II» fordi Neil egentlig hadde et album som het «Chrome Dreams» klar for utgivelse i 1977. Kanskje var det punken som forstyrret ham, og som førte til at han droppet platen den gang?

Spekulasjonene rundt Neil Youngs mange på og avmeldinger i forbindelse med utgivelser er en egen rockjournalistisk sjanger. Sentralspørsmålet i så måte er hvor mange ganger Neil har flyttet utgivelsen av sin lenge bebudede, massive arkivboks? Nå beregnet til å komme 14.februar 2008.

For noen uker siden ble Warner Brothers pålagt å slippe sangen «Ordinary People» fra denne plata, som radiosingel. Som kjent har radioen sjelden tålmodighet med sanger som strekker seg ut over tre minutter. «Ordinary People» klokker inn på 18 minutter og tretten sekunder. Den blir med andre ord ingen gjenganger på Nitimen.

I løpet av denne «evigheten» synger Neil Young ni vers, mens hans mest fuzza elektriske gitar kaster seg ut i det som en laks i en laksetrapp. Med på maratonen er også Neils gamle storband, The Bluenotes, friskt riffende på sine bulkete horn. Teksten er Neils frie assosiasjoner over kampen mellom «The Haves And The Havenots», visstnok skrevet i 1988, på tampen av Ronald Reagans doble presidentperiode.

«Chrome Dreams II» inneholder ytterligere en langdrager, den fjorten og et halvt minutt lange «No Hidden Path», også den en komposisjon der Young får opp turtallet på sin gamle Gibson Les Paul.

Men disse massive utblåsningene er omkranset av Neil «the country gentleman», der banjoer, steelgitarer og barnekor, yesssiree, barnekor(!), får hjelpe til med å fargelegge noen melodier som er blant de fineste mannen har sluppet på lenge.

Spesielt de to åpnerne, «Beautiful Bluebird» og «Boxcar», der Youngs patenterte skjøre countryfolk fører tankene til Neils ofte undervurderte «Old Ways».

Karakter: 7 av 10 Les flere plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus