Meny

Ray Davies: «Working Man’s Café» (V2/ Bonnier Amigo)

Midt mellom himmel og helvete

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kinks-legenden Ray Davies håndterer tekster med en snert og nerve som få andre legender, men musikalsk er «Working Man's Café» en blanding av ren himmel og litt kjedelig helvete.

Poplegenden fra 60-tallet innfrir også i 2007Poplegenden fra 60-tallet innfrir også i 2007

Raymond Douglas Davies har de senere årene vist at det også finnes et liv etter The Kinks. Hans Storyteller-konserter, et soloshow der Ray forteller historier og fremfører en del av Kinks-klassikerne med kassegitar, entusiasme og en slags rød tråd i det hele, har vakt stor begeistring. Og for ikke stort mer enn litt over ett år siden ga han ut soloalbumet «Other People's Lives» med bare nye låter som nesten nådde gamle høyder.

Bosatt i USA har Ray Davies funnet tilbake til den litt bitende og satiriske rock'n'roll/songwriter formen som gjorde The Kinks minst like vitale som The Beatles på 60-tallet. Og ufortjent skjøvet i glemselens bakgrunn etterpå.

Det er ingen tvil om at Babyshambles har Ray Davies' stil og The Kinks som sine rollemodeller når det gjelder det musikalske. Når hovedpersonen returnerer med nytt album bare 18 måneder etter det forrige, viser det at Ray føler seg kreativ igjen. At han er «høy» på sin nye vår, det faktum at stadig flere britiske rockband tydelig krediterer The Kinks, og at han rett og slett har funnet tilbake til gleden ved å lage musikk igjen. Sånn sett er «Working Man's Café» et album som vil glede gamle og trofaste Ray Davies-fans.

Det finnes dog en blanding av himmel og helvete på dette albumet. Det svulstige er tilbake i noen av Rays komposisjoner, og med det kommer noen av de ikke så fruktbare klisjeene som Davies har sittet fast i før. Men det skal sies at han synger fantastisk bra på dette albumet, bedre enn på veldig lenge, og at låtene er så varierte og underholdende at dette i sum blir nok en opptur som «Other People's Lives» var det.

Det er som alltid et spennende persongalleri i Ray Davies' sanger. Som når han i åpningslåten «Vietnam Cowboys» tar til orde for at alle stjeler ideene av hverandre - over hele verden - og at lite er som det pleide å være. Og cowboyene er i Vietnam - hvor de spiller inn sine filmer.

Ray setter i gang tankevirksomheten, og på «You're Asking Me» leverer han satire og ironi ved å si at man ikke skal høre på hans råd om hva man skal få ut av livet. Man må skaffe seg sitt eget liv selv.

Etter disse to knallsterke låtene i innledningen, hvor Davies trøkker litt til og virkelig har en klassisk snert i tekstene, er det ikke til å unngå at trøkket og gnisten faller. Tittellåten har for eksempel litt av det svulstige og ikke helt fullførte Ray Davies-kompet som vi har hørt så mange ganger før. Men heldigvis er det flere oppturer enn nedturer på dette albumet. Slik det var på smått ujevne «Other People's Lives». Håpet og den slentrende sjarmen på «Morphine Song», om å kjenne at man lever, har noe HGH-aktig over seg og er nok en liten perle på dette albumet.

Noe på «Working Man's Café» er ikke bedre enn det Paul McCartney har gjort i det siste. Men det betyr i det minste at dette er mer enn godkjent. Her møter vi ingen legende og veteran på defensiven slik det har så lett for å bli. OK følelse og spontanitet, men ikke allverdens spennende og gjennomført hele veien.

Når Ray Davies ikke legger seg bakpå, men i stedet gir litt gass så fungerer det musikalsk glimrende. Tekstene er som alltid levert med en snert, satire, ironi, tøffhet og generell briljanse som mange av dagens rockband har mye å lære av. Hans evne til å speile den lille mann gjennom sitt eget skjeve smil og sosialpolitiske observasjoner er fortsatt briljant kunst.

«No One Listen» er derfor en favoritt på neste vorspiel, «Imaginary Man» er en favoritt i bilen der det er fristende å hyle med på strofene «I am, I am imaginary» i en dyp tekst om å se seg selv. Og på «The Voodoo Walk» viser poplegenden at han fortsatt kan rocke litt som en mørkemann når han vil.

Det er i det hele tatt mye denne legenden skal beundres for fortsatt, og den gamle trofaste fansen vil nok bli mer enn tilfredsstilt av det han gjør her. Denne anmelder er i himmelen på 60- 70 prosent av materialet - og når man har vært aktiv artist i over 40 år kan vi vel egentlig konkludere at det er en sterk prestasjon.

Karakter: 7 av 10 Les flere plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus