Kritikeryndlingen

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tom Skjeklesæther har intervjuet Mary Gauthier som nylig slapp det kritikerroste albumet «Between Daylight and Dark».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Byen er i en elendig forfatning, en mess, sier sangeren/ låtskriveren Mary Gauthier, født i New Orleans på tidlig 60-tall, på spørsmål om hvordan det står til i fødebyen, drøye to år etter orkanen Katrina.

- Kriminalitet og korrupsjon dominerer, bare halvparten av befolkningen er igjen. Det er den fattigste delen av befolkningen som er forsvunnet, det var deres bydeler som det gikk værst utover, og de har ikke fått den hjelpen de ble lovet. Selvfølgelig. De har blant annet mistet en mengde leger og sykepleiere, så det er store helseproblemer. Det som er igjen av New Orleans er party-byen..

ABC Nyheter snakker med Mary rett etter at hun har sluppet sitt nye album, «Between Daylight and Dark», album nummer to på prestisjeetiketten Lost Highway. Oppfølgeren til svært, svært kritikerroste «Mercy Now» fra 2005, og det femte i rekken siden Mary solgte seg ut av Louisianna-restauranten hun drev i Boston frem til 1998, for å satse seriøst på musikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Mary ble i sin tid støttet økonomisk av folk som bidro til å skaffe henne en skikkelig kokkeutdannelse, hun studerte ved Cambridge School of Culinary Arts.)

Vi innser at det ikke er det helt strategiske inngangspørsmålet, om målsettingen skal være en hyggelig prat. Vi flytter fokus til Marys adopterte hjemby, Music City USA, Nashville.

Mange av sangene på «Between Daylight and Dark» er skrevet av Mary sammen med andre låtskrivere. Hele seks av ti er såkalte co-writes. Sjekker du låtskriver-credits på en gjennomsnitlig Nashville country-utgivelse, så er det meste av materialet signert to, kanskje tre-fire bidragsytere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

-Det er veldig spesielt for Nashville. Et stort miljø av profesjonelle låtskrivere, som ikke nødvendigvis har som ambisjon å få et gjennombrudd som artist. Som kjent kan folk i Nashville gå rundt å nynne på sangene til låtskrivere som de aldri vil kjenne igjen på supermarkedet, forteller Mary.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Det kan høres rart ut for utenforstående, men jeg tror at låtskrivere ofte er like, vi deler mange av de samme dype følelsene. Vi har kjent på mye av den samme smerten. Hver dag fyker Nashvilles låtskrivere på kryss og tvers, hjem til hverandres dagligstuer, og hjelper hverandre med å starte eller fullføre sanger.

- Til denne plata var jeg veldig glad for at jeg at lever i et slikt miljø. Jeg hadde vært på veien sammenhengende i nesten tre år i forbindelse med utgivelsen av «Mercy Now». Jeg skriver lite når jeg er på veien. Etter at vi rundet av turnéen i Amsterdam tidligere i år, sendte jeg folka mine hjem og satt meg og skrev på hotelrommet. Det var der jeg fikk idéen til, og skrev ferdig låta, «Last of the Hobo Kings».

- Jeg leste en artikkel i New York Times om at denne personen, Steam Train Maury, var gått bort og at han hadde levd dette fantastiske livet. Ikke fordi han var tvunget til å leve som omstreifer, men fordi han ville det. Og at med han så døde denne livsstilen ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Between Daylight and Dark» er selvfølgelig først og fremst Marys unike, lett tilbakeholdne stemme og modne, poetiske sanger. Men det er vanskelig å snakke om denne plata uten å nevne to navn; Produsenten Joe Henry og gitaristen Greg Leisz.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Joe var praktfull å jobbe med. Han forstår så presist hva som trengs å gjøres. Han følger intenst med på hva sangene vil og han har en utrolig bred musikalsk forståelse.

- At jeg har Greg med på platene mine er bare flaks. Han er så etterspurt. Han spiller jo for eksempel på den nye Joni Mitchell-plata.

Tittelkuttet på plata er skrevet i samarbeid med kanadieren Fred Eaglesmith, en sanger/ låtskriver som i likhet med Mary tilbringer store deler av året på veien og som også har besøkt Norge ved flere anledninger.

-Fred er en fantastisk låtskriver, vi har skrevet mange flere sanger sammen. (Journ. kom. Sjekk ut Eaglesmiths «I like Trains», americana-musikkens beste «skulle-ha-vært-en-hit»)

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg har et lite, men veldig interessert norsk publikum, fortsetter Mary. Jeg håper at jeg får anledning til å spille for dem igjen snart. Kanskje jeg skulle lage litt mat til dem også? Men da må jeg ha tak i gode lokale råvarer. Da jeg laget mat på Dixie Kitchen i Back Bay-området i Boston, hadde jeg Gillian Welch & David Rawlings som gjester. Før de ble kjent. De traff hverandre i Boston, faktisk, avslutter Mary.

Les mer musikk her