Beige dagdrømmer

Karakter: 8 av 10

Midt mellom drøm og virkelighet ligger Roy Anderssons mesterverk «Du levande». For dette er virkelig et mesterverk, men filmen krever at du går inn i kinosalen med et åpent sinn og god tålmodighet.

Ved hjelp av totalt uavhengige scener skaper genierklærte Andersson et univers som gir deg en følelse av å være et sted du aldri har vært før. Samtidig som det føles urovekkende velkjent. Dette høres kanskje forvirrende ut. Men tro meg - filmen er langt mer forvirrende en det du kan drømme om.

Dømt til døden

Til tider er «Du levande» kjempemorsom i sine totalt absurde situasjoner. En advokat skal forsvare en mann som har knust et gammelt servise. Han gråter sine modige tårer foran et dommerpanel som drikker enorme halvlitere med øl. Selvsagt er den elektriske stolen eneste løsning. En kvinne bryter ut i sang fordi ingen forstår henne og hennes trang til å drikke. En mann har sex med en kjempesvær matrone kun ikledd en hjelm. Under akten snakker han om livets håpløshet og sin dårlige plassering av pensjonspengene. En ung kvinne er grenseløst forelsket i en rockemusiker. Hun gjentar til det enerverende hvor høyt hun elsker ham.

Bildeskjønt

Andersson forteller gjennom ulike tablåer og har en stilsikkerhet som er helt unik. Det er som om hvert bilde i denne filmen kunne ha hengt på en vegg. Fargespekteret går i brunt, grønt og grått. Imponerende nok er mesteparten av filmen spilt inn i studioet. Kulissene er bygget opp med en sånn presisjon at jeg ikke en gang tør tenke på hvor lang tid oppbyggingen av hvert tablå ha tatt. Musikken passer perfekt inn i miljøet og når karakterene bryter ut i sang kompletterer dette den vridde stemningen filmen gir. Menneskene er ikke særlig vakre eller tiltrekkende. Det er nesten som om du kan lukte svetten deres. Til tider er de så triste at man får klump i magen. Men så plutselig kommer det en detalj, en replikk eller en lyd som letter stemningen og tar deg videre. Dette er et univers som ligger forbi tid og sted.

Der det er liv er det håp

Det som slår meg er hvor hemningsløst kompromissløs denne svenske regissøren er. Han viker ikke en tomme fra sitt prosjekt og har baller nok til å stå for det han brenner for. «Du levande» er derfor krevende og så langt fra et publikumsfrieri som du kan komme. Her har norske regissører noe å lære.

Med fare for å virke pretensiøs så vil jeg si at denne filmen virkelig sier noe om det å være menneske. Og konklusjonen er at vi er en stakkarslig, merkelig art. Men det finnes håp for oss også.