Lyttelua 26 (Leo, min Leo)

Hva har Leo Sayer, Robert Wyatt, Don Henley, Al Kooper og Kenny Rodgers til felles? Tja, si det. Her er ukens musikalske Lyttelua-tips.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Øyvind Moen, avtroppende butikksjef Platekompaniet Sandvika, har denne uken hørt på føgende musikk mens Lyttelua har fetan på sofaen hos naboen i et par uker:


Don Henley - The End Of Innocence

Ja, det skulle jeg mene. Uskyldens tid er over og voksentida venter. Etter å ha vært borte fra Lyttelua i to uker, kommer Pommacdrankeren tilbake godt gift og uthvilt etter to ukers påfølgende ferie. Den første uka ble, som tidligere annonsert på disse sider, tilbrakt i Det Store Eplet. Henley synger riktig flott om dette og hint på «The End Of Innocence» fra 1989. Om sistnevnte i «New York Minute», en låt som i sin tid ble oppdaget takket være en Josh Lyman-tung episode av Presidenten, men som etter hjemkomst har fått tung rotasjon i ekteparet Moens enkle hjem.

30. oktober kommer det et helt nytt (dobbelt!)album med Eagles. I høst blir det fint å være gammal.

Al Kooper - Naked Songs

Trettifire år etter liveskiva «Naked Songs» satt Kooper'n på scenen på B.B. King Blues Club i New York. Fra salens beste sete så og hørte jeg Al Kooper & The Funky Faculty sidrompe seg gjennom et sett med litt nytt og mye gammelt gull. Kooper-testen viste at det sannsynligvis var bedre liv på konsertene som utgjør «Naked Songs», men om publikum den gang fikk oppleve Koopers «Freebird»-anekdote tviler jeg på. Under konserten for to uker siden var det nemlig en kar som jovialt nok, og ikke helt uvanlig, ropte på «Freebird» i et stille øyeblikk. Svaret som kom etter å ha spilt introen på låta var dog av det noe mer sjeldne slaget: «You know, I played on that record». Et lite øyeblikk i menneskeheten, men en gigantisk opptur for to enkle tilreisende bondesjeler.

Koopers versjon av John Prines «Sam Stone» på denne plata er forøvrig den sterkeste versjonen som finnes av den låta. Et sterkt påskudd for å sikre seg denne, om den fortsatt er tilgjengelig på import fra Japan til 350 kroner.

Tom Rush - Tom Rush

To uker uten jevnlig tilgang på musikk i Lyttelua dreier denne utgaven i retning av en slags Erik Diesen-edition, men det får leseren tåle om denne har stavet seg så langt ned i teksten. Om ikke de to siste ukene har bydd på mye lytting til musikk, har de i større grad en vanlig bydd på mang en anledning til kjøp av dette - og det attpåtil i vinylformat fra støvete butikker.

På toppen av bunken jeg har rukket å snurre i spilleren lå det selvtitulerte 1970-albumet til Tom Rush, en folkster med bra bart ungdommen først fikk kjennskap til gjennom den svære Elektra-boksen fra fjoråret. Ikke ulikt Iain Matthews i uttrykk og tilnærming til musikken, er dette et album som blander eget materiale med flotte tolkninger av blant annet Jackson Brownes «These Days». Toppstoff, indeed.

Kenny Rogers - The Gambler

Mer musikk fra enda en mann som slettes ikke er flau over å vise skjeggpryden i albumcoversammenheng. Tre dollar for denne underkjente klassikeren med inntakt poster av far sjøl, må betegnes som et røverkjøp. Tony Joe White, Randy Newman og Mickey Newbury bidrar på henholdsvis gitar og 2 x kor.

Leo Sayer - Endless Flight

Det Sayer mangler av ansiktshår tar han igjen på hodet, noe Amundsen-favoritten ikke skjemmer seg over å vise i 12"-format på «Endless Flight». Inneholder grisehiten «You Make Me Feel Dancing», kjent fra verdens beste samleplateserie, «Guilty Pleasures». Nå må vi snart få til en spillejobb ute igjen, Tord.

Tord Krogtoft, butikksjef Platekompaniet Oslo City og direktør i plateselskapet Bolage, har denne uken hørt på følgende musikk med Lyttelua i armkroken:

Jon Redfern - May Be Some Time

Folk er i tiden, og har vært det en stund. Som Kari Bremnes så treffende sa det; det skal bo folk i husan, i husan skal det bo folk. Anyway godeste Jon Redfern er et helt nytt bekjentskap for undertegnede. En ung kis som er i overkant interessert av helter som John Martyn og Nick Drake, men som kanskje mest av alt høres ut som en tidlig variant av Pink Floyd, tror det er noe med stemmen.

Platen er produsert av Ben Findlay, kjent fra Real World Studios som Peter Gabriel startet opp. Mannen har skrudd litt av hvert, og fint lite kan vel måle seg med å ha styrt monitorlyd på Van Morrisons turnéøvinger. Denne platen låter i hvert fall veldig fint, mye strykere, blåseinstrumenter og, som coveret indikerer, luft.

Låtene vokser veldig med gjentatte lyttinger, og anbefales vel til alle som er over gjennomsnittet interessert i folk av nyere dato.

Anna Järvinen - Jag fikk feeling

Flere gamle unge er i sving om dagen. Frøken Järvinen, fra det mildt sagt ubetydelige, men flotte svenske indiebandet Granada (produsert av Björn Olsson, må vite) har nettopp sluppet sin solodebut i Sverige til panegyriske anmeldelser av blant andre Sonic.

Vel fortjent, spesielt andre delen, fra låt seks og ut, er det man for et halvt år siden ville ha kalt livsbejaende. Ei lenger, ordet er oppbrukt.

Svenskene sammenlikner med Håkan Hellström, og treffer kanskje ikke helt blink. Mattias Glavå, som produserte Håkans debut styrer showet her også, uten at det likner noe voldsomt.

Det som løfter «Jag fikk feeling» er i hovedsak Gustav Ejstes og kompani. Har det kommet noe bedre skandinavisk album enn Dungens «Tio bitar» i år? Nei, det tror jeg ikke. Har du ikke kjøpt det ennå er det bare å ta ansvar, psykedelisk folk av beste merke.

Häpna, plateselskapet som gir ut Järvinen, ser ut til å ha fått sin første salgssuksess, men har gitt ut kvalitetsmusikk i flere år. Eric Malmberg fra Sagor & Swing er ute med nytt soloalbum, og tidligere i år kom Hans Appelquists «Sifantin och mörkret», uten at så alt for mange brydde seg med det.

Propinquity - Propinquity

Numero Records har vært nevnt i Lyttelua, nesten til det kjedsommelige. Men nu skjer det store ting med dette selskapet. De har gått hen og startet en såkalt underlabel. Dette er både gode og dårlige nyheter for oss som fanges i nettet gang på gang. Disse platene er cd i vinylformat, med nummer på ryggen. Nummer 3 er et obskurt folkband som gav ut sin eneste plate i 1973. Den observante finner igjen atten år gamle Carla Sciaky, «kjent» fra NUMERO 008 «Wayfaring Strangers: Ladies from the Canyon». Veldig fin plate, inneholder også en cover av Townes Van Zandts «I'll Be Here In The Morning».

Kjapt om de to andre i serien. Nummer 1 er Connecticuts finest, Johnny Lunchbreak. Låtene er innspillt mellom 1974 og 1975. I andre halvdel av 1975 var bandet historie. Disse gutta finner du ikke på LimeWire, tror jeg... Nummer 2 er The Four Mints «Gently down Your Stream». Igjen for den observante, tre av låtene er å finne på NUMERO 001 «Eccentric Soul: The Capsoul Label».

Dypdykk er altså et gjennomgangstema. Begrenset opplag er det også, her er det bare å henge seg på fortest mulig.

Robert Wyatt - Comicopera

Så vidt nevnt i forrige uke, Robert Wyatts nyeste er et sjeldent mesterverk, kanskje årets beste plate. Jeg har vanskelig for å finne ord for det jeg hører. Det er vanskelig å mene så meget om denne platen. For å være ærlig ser jeg ikke helt poenget, jeg skriver rett og slett ikke godt nok.

Enkelte ting kan jeg dog si; han covrer Anja Garbarek (korrekt omtalt og vektlagt i Dagsavisens anmeldelse av platen). Han utsatte innspillingen to måneder for å vente på Paul Weller (bare korrekt, i ordets alle mulige betydninger). Platen er delt inn i tre akter, der han i tredje akt velger bort morsmålet og synger både på spansk og italiensk. Dette har av enkelte vært omtalt som politisk. Intervjuet av Andres Lokko i siste nummer av nevnte Sonic, mener han selv at det er vel så mye for å vise seg fram som språkkyndig, jovial fyr denne Wyatt.

Apropos politisk, jeg har lite fint å si om Nicky Wire, bassist i Manic Street Preachers. Men i siste nummer av Q roste han britenes nye statsminister Gordon Brown:

I want a man whose heart is in the right place, who has a brain twice the size of mine, who gets up and read Kant and Kierkegaard and then works 20 hours a day doing a brilliant job. That's what we've got.

Med slike meninger er det nesten så man tilgir årevis med stygge kjoler og stygg musikk, men bare nesten.

Puma - Isolationism

Gard, Stian og Øystein spiller på Blå i kveld.

«Isolationism» er fortsatt å få kjøpt, men kanskje ikke så veldig mye lenger. Løp og kjøp!

Personvernpolicy