Ultravox!: «Ha!-Ha!-Ha!» (Island) [1977]

En sann punk-klassiker

<p«Ha!-Ha!-Ha!» med Ultravox! er trolig det mest undervurderte punkalbumet fra 1977, skriver Trygve Mathiesen.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ABC Nyheters skribent Trygve Mathiesen, som er aktuell med boken « Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980», avslutter sine artikler, Punkens betydning, del 1 og 2 , med å anmelde det han mener er den mest undervurderte skiva fra det magiske året musikkåret 1977.

Mange ting forandret seg i musikkbransjen i 1977. Alt ble kortere - håret, låtene og tiden mellom debutalbum og oppfølger. The Stranglers og The Jam ga ut to studioalbum dette året. Det gjorde også Ultravox!, og deres oppfølger står i dag fram som et helt unikt tidsdokumet.

«Ha!-Ha!-Ha!» er trolig det mest undervurderte punkalbumet fra 1977, selv om det inneholder noen av de skarpeste tekstene fra perioden.

Plata er mer variert enn de fleste av de samtidige, men nerven, energien og spesielt refleksjonsnivået gjør denne skiva til et mesterverk. Albumet ble kritisert og forkastet av de fleste britiske anmelderne da det kom ut, og man kalte det 'cheap punk cash-in'. Det er synd at de som var ute etter A4-punk med simple tekster gikk glipp av den subtile måten vokalist John Foxx kommenterte de forandringene han så og erfarte i London dette året. Foxx var altfor smart til å la seg presse inn i en konform punkklisje-skuff, og ble i stedet offer for anmeldernes begrensede evner til å skille skurken fra geniet.

De store fortellingers død er så presist beskrevet i «Fear in the Western World»: «Mama's still on valium/Daddy puts the news on, TV orphans laugh at the confusion/The audience finds itself on the stage/Fifty million people in a state of decay» - at det er fristende å ta fram den gamle skinnjakka og skrive hele teksten på ryggen. Selv om ikke alle låtene har et like klart politisk aspekt som 'Fear', finner man også i åpningsangen «ROckWrok» en kunngjøring i klar opposisjon til, eller som et brudd med moderniteten.

Måten Foxx bruker den nye tidsånden til å legitimere plastisk sexualitet er, kanskje ikke et direkte politisk statement, men veldig nært: «Cast off, the wolves are out/Come on, there's no time, I can't wait/Rip off my clothes, I'm stripping yours/Harder we're starred, wired and barbed/What a magnificent disgrace/Come on, let's tangle in the dark, dark/Fuck like a dog, bite like a shark, shark/When it's wet and hot you want to rockwrok/Rockwrok, rockwrok/... Penetration boys in hotel lifts/Invitations on sinking ships/... Gay, wild and willing, stripped of grace».

Setningen «An anal sailor in the bar, bar», er nesten tjue år forut for heteroer-later-som-de-er-homo'er-Turbonegers «Sailor man come take my hand, and lead me to the promised land», som også dreier om å endre og remodellere sexuell identitet i et postmoderne samfunn, med distanse, ironi og en måte å utfordre tradisjonalistene. Det er dette som på 90-tallet ble kalt refleksiv modernitet, men John Foxx foregrep definivt begrepet!

Plata gjennomsyres også av en tilstedeværelse rundt dyrkingen av det fremmedgjorte, som i «Artificial Life»: «All The boys are wearing their utility drag/The girls slip identikits from their utility bags/Some refugees from suburbia are laughing/Examining each other's gags/Vibrate on sulphate when it gets late/And their velocity begins to sag» - før den avsluttes med det vakreste og såreste 1977 var i stand til å produsere i skismaet og kollisjonen mellom gammel og ny tid: «Hiroshima Mon Amour». Så stramt, kultivert og dannet, men samtidig så nært, følsomt og virkelig til å gråte av. «Riding inter-city trains/Dressed in Europeangrey/Riding out to echo beach/A million memories in the trees and sands, oh no/How can I ever let them go?/Hiroshima mon amour».

Trommemaskinen tikker monotont under lange keyboardakkorder og klagingen fra en enslig saksofon - øverst ligger John Foxx' fortvilede, men disiplinerte stemme: «How can I ever let them go?». Slik slutter den originale LP-en, men på den nylig remastrerte CD-versjonen finnes i tillegg flere bonuslåter, deriblant «Young Savage» som til nå bare har vært tilgjengelig på single. Her tok John Foxx et skritt til siden og kommenterte hva som gikk for seg i undergrunnen. Teksten kan utmerket tolkes som en rå, men ren beskrivelse av den nye punkbevegelsen (singelen kom tidlig i '77) - eller av klientellet i en S/M-homobar. Selv har Foxx uttalt at den handler om en gal og hedonistisk guttegjeng han kjente eller okkuperte sammen med i London på den tiden, but what the fuck - den er eksplosiv, pur gull og udødeliggjør bare «Ha!-Ha!-Ha!» ytterligere! Må ha den, bare må ha den!

Karakter: 10 av 10

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy