Kent: «Tillbaka Till Samtiden» (RCA/ SonyBMG)

Kommersiell moro

<pDet er noe uimotståelig i stemmen og bassgangene på «Tillbaka Till Samtiden». Kent lager popmusikk som gjør det gøy å være kommersiell og stå med hendene hevet i massene.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gjør kommers gøy!Gjør kommers gøy!

Svenske Kent har skapt seg en lojal hærskare av fans i Norge. Og den blir ikke mindre med deres nye album «Tillbaka Till Samtiden».

Kommersielt sett er Kent bedre enn noensinne, og jeg innrømmer uten skam at dette er et band som har et kommersielt snitt jeg suger etter. Et band som får cockpiten i min bil til å ose av velvære og magi ettersom musikken deres maler storslagne bilder liksom norsk natur. Samtidig skal det sies at dette albumet lider, som de fleste Kent-album, av at de brenner mye krutt på første halvdelen av albumet og at siste halvdel er mer halvveis interessant og nesten som fyll å regne.

Man skal ikke kimse av kommersiell popmusikk når den virkelig er vellaget og har lidenskap. Kent har i likhet med Depeche Mode klart å beholde og bygge sin merkevare som tidløst popband ikledt litt røffere bandformat og skinnjakker. Pop som er bygget på et fundament av indierock, postpunk og synthpop. Alt tappet ut av de kraner som for alltid vil stå merket 1980-tallet.

Men så er dette heller ingen retrotripp. Kent har funnet frem til sitt eget lydbilde, og på «Tillbaka Till Samtiden» tar de vare på alt man elsker ved bandet. Singelsporet «Ingenting» er sånn sett en av årets poplåter. Resultatet er genialt enkelt, med drivende discoarrangement og klassisk popdrama, det hele støttet opp av et magisk refreng.

Det er deilig for en musikkanmelder å forelske seg litt i det skamløst kommersielle. Til daglig blir det gjerne mye musikk dominert av middelmådigheter. Kent behandler produksjon og det klassiske poprefrenget med samme fine følelse. De vil at massene skal elske dem.

Den første halvdelen av «Tillbaka Till Samtiden» er deilig å høre på. Hvert fiber i kroppen trives til låter som den hudløse og Depeche Mode-synthsvevende «Elefanter», Seigmen-goes-pop-nydelige «Berlin», Coldplay-harmoniserte «Vid Din Sida», og den nydelige balladen «Columbus» som setter populære Peter Jöback helt til side. Dette er kvalitet, og da betyr det mindre at den siste delen av albumet er mindre interessant.

En gitarist har sluttet i Kent rett før dette albumet, og det at de nå er en kvartett med en gitar mindre forklarer nok den lille dreiningen i retning mer synth- og keyboardprogrammerte sekvenser i arrangementene. At Kent står i skyggen av Depeche Mode er vel også en definisjon av hvor de stammer fra.
Man blir nok ikke overrasket over dette albumet. Dette er Kent og det kjennes med en gang. Men liksom en uåpnet gulost alltid er best når den akkurat er åpnet griper jeg meg i å fråtse i dette albumet. Kanskje mer på grunn av stemningen, de utrolig velproduserte og deilige stemningene, og selve nerven enn melodiene.

Når alt kommer til alt er det stemmen og basslinjene i den disco-frekke synthproduksjonen Kent handler om. «Tillbaka Till Samtiden» er en plate å leve i nuet med, men neppe noen klassiker for fremtiden!

Karakter: 7 av 10

Les andre plateanmeldelser her.

Les mer musikk her.

Personvernpolicy