Fish, Rockefeller, 13 oktober 2007:Godkjent dag på jobben

Etter hvert har Fish-konsert blitt en hendelse så vanlig at man langt over nippet kan begynne å snakke om tradisjon. Selv i år, hvor Fish ikke har en regulær studioutgivelse i butikkene, finner den digre skotten og hans band veien til en plass han selv etter hvert har begynt å omtale som ett av sine favorittlokaler.

Oppmøtet er imponerende. Riktignok har Fish i år en helt ny CD å promotere, den fantastiske «13th Star» (se anmeldelse av CD), men denne er kun tilgjengelig via mannens webshop i 10.000 eksemplarer. Så det sier seg selv at en stor del av publikum vil bli presentert materiale de ikke kjenner. Det er derfor grunn til å tro at hoveddelen av publikum er her da vi i år skal få presentert store deler av Marillions klassiske og kritikerroste «Clutching at Straws» fra 1987.

Dårlig lyd
Denne kvelden preges derfor av en blanding av forventning til det nye materialet, av nostalgi i forbindelse med det gamle, og et håp om at Fish kan levere like sterkt som han har gjort det i Oslo i forbindelse med de tre «Return to Childhood»-konsertene vi ble bortskjemt med de siste par årene.

Først og fremst slår det meg at kvelden kommer til å preges av overraskende dårlig lyd. Fish' musikalske uttrykk har endret seg veldig i løpet av de 19 årene som har gått siden han forlot Marillion. Fra vare og til tider delikate arrangementer via Marillion og de første solo-albumene, har mannens musikk fått et mer rendyrket rocket preg over seg. Det kan hende balansen mellom disse to ytterkanter er vanskelig å få full kontroll over. Jeg syntes derfor det ikke er til å unngå at det eldre materialet står seg langt bedre lydmessig enn nyere låter som «Square Go», «Dark Star», «So Fellini» og «Manchmal». Spesielt låtene fra «13th Star» hadde fortjent langt bedre lyd, da vi her snakker om materiale fra det som kanskje er mannens beste CD så langt i karrieren.

Dette går igjen denne kvelden, de nyere sangene blir en liten nedtur live, mens materialet fra Clutching at Straws og Fish' første soloalbum, «Vigil in a Wilderness of Mirrors» hever stemningen til de høyder vi vet mannen er god for. «Sugar Mice» er en av Marillions største klassikere, det er for meg merkelig at verken Fish eller Marillion spiller denne så ofte som for eksempel «Warm Wet Circles». «Vigil» blir en maktdemonstrasjon, hvor Fish vandrer midt blant publikum mens han synger de klassiske åpningsstrofene.

Et stort øyeblikk.

Høydepunkter
Kveldens høydepunkt for undertegnede er todelt. Først en fantastisk versjon av «The Perception of Johnny Punter», fra «Sunsets on Empire», samt den mektige «White Russian». En av Fish' sterkeste tekster noensinne, like sørgelig aktuell i 2007 som i 1987, og en maktdemonstrasjon.

En herlig «Cliché», «Incommunicado» på oppløpssiden før det hele avsluttes med «The Last Straw». Fish er enda en gang i mål med en mer enn godkjent konsert på Rockefeller. Men jeg må være ærlig og si at balansen i konserten ikke helt var like god som settet vi fikk under «Return to Childhood»-konsertene i 2005 og 2006, og mannens band denne gangen er ikke like sterkt. Den berømte «flytsonen» glimret av og til med sitt fravær, og Fish fortjener rett og slett sterkere krefter bak seg på scenen enn hva som til tider var tilfelle på lørdag.

Men takk skal du ha Fish. Vi gleder oss til neste gang, uansett.

Karakter: 7 av 10